Jeg har aldri egentlig likt tower defense-spill noe særlig. Jeg har heller aldri spilt mye på Nintendo 3DS, om vi ser bort fra den alltid så populære serien om Nintendos lommemonstre. Så hvorfor ikke ta på meg oppgaven å anmelde et tower defense-spill på 3DS? Joda, det burde gå. Derimot er ikke Dillon’s Dead-Heat Breakers noe å skrive hjem om.

Dillon’s Dead-Heat Breakers er oppfølgeren til de sagnomsuste spillene i Dillon-serien. Tidligere har vi blitt servert Dillon’s Rolling Western, og dets oppfølger Dillon’s Rolling Western: The Last Ranger, begge utgitt til Nintendo 3DS, dog kun digitalt. Har du ikke hørt om disse? Ikke så rart. I Dillon’s Dead-Heat Breakers spiller du som Dillon, cowboy-beltedyret fra de tidligere spillene og din egen Mii-karakter. I tillegg til disse, har vi blant annet tech-geniet og din partner-in-crime, Russ, som bidrar med tips og triks over radio. Litt som Otacon i Metal Gear Solid-spillene, egentlig.

Aliens laget av bergart?

Dette er selvfølgelig et spill satt til en post-apokalyptisk verden, som en god del spill er om dagen. Denne fiktive verdenen har klart å sette seg godt fast i klørne til visse Grocks, en barbarisk armé av steiner. Eller er de aliens? Uansett er de spillets nokså generiske fiender, og det er opp til deg i rollen som beltedyr og sertifisert cowboy Dillon å sette en stopper for terroren fra oven. Som mål har du å redde landsbyen til Mii-en din fra disse slemmingene som like gjerne kunne vært slemminger i Biler-filmene fra Disney. Da trenger du et stort våpen, og det er dette den største delen av handlingen surrer rundt.

ESSET I ERMET: Kampsekvensene i spillet er det absolutte høydepunktet. Ja til mer av dette!

Nå skal det sies at jeg ikke har spilt de tidligere spillene i serien, og det settes muligens litt for stor tillit til spillerens egen interesse når det gjelder bakgrunnshistorien. Jeg følte meg selv ganske fortapt og syns det var vanskelig å sette meg inn i hva som skjedde i de første par timene jeg spilte Dillon’s Dead-Heat Breakers. Noe jeg undrer meg litt på, er hvorvidt etterspørselen etter et tredje spill i Dillon’s-serien er rettferdiggjort, og hvorfor ikke Nintendo har pushet mer Dillon til publikummet sitt. Jeg vet i hvert fall at jeg personlig aldri hadde hørt et pust om hvem beltedyret Dillon var før dette, men la gå.

Den store verdenen i Dillon’s Dead-Heat Breakers virker ved første øyekast å være relativt åpen, men viser seg å bestå mer av små hubs og områder man kan utforske separat. Disse «hubsa» er fylt med karakterer som alle ligner på forskjellige Mii-karakterer, og jeg føler meg ganske sikker på at disse er Mii-ene til andre spillere verden over. Jeg møtte nemlig en trivelig kar ved navn Eplejuice når jeg skulle ansette skyttere til å beskytte basen min.

Dette er også for øvrig sånn det meste fungerer med tower defense-delen av spillet. Du ansetter vakter og skyttere for å beskytte basen mens du gjør hva Dillon gjør på slagmarken. Det er en slags merkelig blanding av action, racing og tower defense jeg ikke har sett lignende til tidligere, og det er litt det som gjør spillet nokså vanskelig å investere seg i. Denne blandingen av sjangre. Her finner vi både tradisjonelt rollespill ala Pokémon, tower defense, Burnout-aktig racing og en liten klype god gammeldags actioneventyr. Jeg syns det ble litt mye å sette seg inn i, og skulle mye heller ønske spillet kvittet seg med noe av dette, eller kanskje strammet beltet inn noen hakk. Selv om alle de forskjellige delene av spillet er lettfattelige og enkle å forstå, så hadde et mer synergisk gameplay gjort det bedre.

Seigt og tamt tower defense

SEIGMENN-SEIGT: Tower defense kan være snasent. Dillon’s Dead-Heat Breakers er lite snasent på dette området.

Tower defense-delen er rett og slett bare ganske kjedelig, og nokså uten utfordring. Det som er litt merkelig med selve tower defense-delen av spillet, er at du til og med i disse delene av spillet kjører og ruller rundt. Det hele føles litt halvveis, og dersom utviklerne absolutt skal inkludere tower defense, kunne de gjort det med all sin makt, og ikke dette generiske, halvveis fullførte skvipet. Det hele omhandler deg rullende rundt mens du knuser fiender og det blir litt det samme du gjør ellers i de mer historiefokuserte delene av spillet. Tower defense-partiene er faktisk mer en måte å skjule at du egentlig bare samler materialer på.

Mellom disse delene av spillet og de faktisk interessante der man spiller som Dillon, finner vi den man river seg i håret av. Delene der du spiller Mii-en din. Disse er nemlig bare en haug med fetch-quests og andre typiske rollespilloppgaver du har sett tusen ganger før. Jeg tenker at Dillon’s Dead-Heat Breakers er et spill som hadde passet utmerket godt som et racing- og eventyrspill, med større fokus på Dillon og hans historie. Slik som spillets univers, historie og gameplay fremstilles her, mangler det mye når det gjelder sjarm, interesse og alt som gjør et spill unikt.

For det er faktisk racingdelen av spillet som skiller seg ut for meg, og den er noe av det beste man finner i spillet. Den minner mye om en saftig blanding av pinnsvinet Sonic og bilspillet Burnout, der Dillon spinner seg sammen til et hjul og «grinder» fiendene på veien til de knuser. Den er ikke spesielt nyskapende eller moro den heller, men man slipper heldigvis å trykke seg gjennom småprat som til og med fetteren din på syv år syns er barnslig. Det blir uansett en blek kopi av Pokémon, bare med morofaktoren skrudd helt ned på minussiden. Mer Dillon, mindre Mii (og mindre rollespill i samme slengen, takk).

Racingpartiene minner mye om en saftig blanding av pinnsvinet Sonic og bilspillet Burnout.

Det er nemlig mange NPC-er, og det er mye dialog. Og ytterst få sier noe du faktisk orker å ofre en tanke. Det er litt det som dreper mitt engasjement for historien. Det går i sneglefart i hver eneste samtale og det er mye trykking på A-knappen uten helt å følge med. Jeg elsker et godt rollespill, men når jeg spiller Dillon’s Dead-Heat Breakers ønsker jeg meg bare tilbake til da jeg rullet rundt med beltedyret og smadret fiender på veiene.

Barsk beltedyr

Generelt ser Dillon’s Dead-Heat Breakers ganske bra ut, og det er lenge siden jeg spilte noe som så såpass bra ut på 3DS. Nå er min erfaring på håndholdt grafikk forbeholdt mye Pokémon og lite annet, men jeg må si at grafikkmessig er det lite å sette fingeren på hvis man har begrensningene til maskinen i bakhodet. Tja, bakgrunner og horisonter ser litt så som så ut, og det er alltid begrenset hvor fine Mii-karakterer kan fremstilles (de er litt stygge uansett, egentlig), men til slutt ser det hele pent nok ut. Ikke kom jeg borti noe særlig med bugs, glitcher eller lignende heller. Utviklerne skal ha skryt der de fortjener det, og spillet både ser pent ut og kjører glatt som det nyeste puddersnølaget i desember. Samtidig er det absolutt ikke noe problem at budsjettet for det meste har gått med på designet til hovedperson Dillon, som utseendemessig er en av Nintendos tøffere karakterer. Derimot er karakteren like dyp som en vannpytt i veikanten, noe jeg ikke syns er rettferdig for hans unektelig råkule design.

MACHO, MEN STUM: Beltedyr og hovedperson Dillon er nok Nintendos desidert råeste cowboy.

Dillon er en kul karakter, og jeg digger designet hans. En hybrid av cowboy og beltedyr kan faktisk slå an om det blir gjort på skikkelig vis, og det er derfor jeg syns det er ganske kjipt at Dillon’s Dead-Heat Breakers kommer til kort. Mye grunnet at det gaper over litt mye på én gang, og ikke heller snevrer fokuset på det som faktisk er givende og moro nok å holde på med i spillet. Jeg ville heller droppet å spille som Mii-karakteren min i noe som bare er standard rollespill-affærer, og heller spilt mer som Dillon og opplevd mer action. Som et resultat av dette, ender Dillon’s Dead-Heat Breakers opp som et kjedelig spill, uten unike karakterer, historie, setting eller gameplay. Dette er ikke et spill du gleder til å sette deg ned med. Du skjelver ikke av spenning for å se neste del av historien fordi du rett og slett ikke bryr deg særlig mye om det som skjer. Og det er kjipt, for Dillon er kul, han.