Før du begynner å spille det, trykker Left Alive på alle de riktige knappene. Kombinasjonen av sniking og digre mechs høres utvilsomt forlokkende ut. Konseptuelt ser det også meget bra ut.

Historien handler om krigen mellom statene Ruthenia og Garmoniya. Vi følger tre forskjellige personer med ulike bakgrunner og mål. Handlingen er satt til grensebyen Novo Slava som angripes og overtas av soldater fra Garmoniya.

RØMME: Byen er under angrep, ditt umiddelbare mål er å komme deg vekk.

Det er veldig lite i denne historien som klarer å fange oppmerksomheten, men det gjøres heller ingenting i presentasjonen for å fange deg.

Både stemmeskuespill og dialog veksler mellom helt grei til håpløs. Det hjelper heller ikke at i sekvenser hvor du velger hva karakteren skal si, så har man åpenbart ikke orka å spille inn de ulike dialoggrenene. Det vitner om enten latskap eller inkompetanse.

Alt dette kunne vært unnskyldt hvis det faktisk var gøy å spille. Metal Gear Solid har jo også mye ymse på dialog, historie og stemmeskuespill. Og Left Alive har lyst til å være MGS, men utviklerne har tydligvis ikke forstått hva som gjør MGS bra.

CRAFTING: Menyene er fine om ikke annet.

For et spill hvor sniking er hovedkomponent så er det imponerende dårlig løst. Det største problemet er en kunstig intelligens som er umulig å bli klok på. Om du blir sett eller ikke føles helt tilfeldig. Det gjør ikke bare spillet vanskelig, men også urettferdig.

Den første kneika du må over i Left Alive føles til tider fullstendig uoverkommelig. Selv på den laveste vanskelighetsgraden. Jeg har knapt vært borti et spill som er så vanskelig å motivere seg til å fortsette med. At det blir enklere etter de første oppdragene gjør imidlertid spillet bedre, bare mindre spillerfiendtlig.

SNIK: Å snike seg rundt er en viktig del av spillet.

I tillegg til sniking så maser spillet mye om at du må konstruere bomber, feller og andre dingser for å ta ut fiender. Noen som fungerer helt ok. Problemet er at kontrollene er utdaterte og gammeldagse. Det er også irriterende at du ikke har våpen som gjør at du kan snikdrepe fiender. Du har metallrør eller spader som du kan slå dem ned med, men det tar gjerne tre-fire slag. Ikke akkurat en silent takedown.

STYGT: Dette skjermbilde taler vel for seg sjøl når det kommer til teksturer og presentasjon.

Det finnes imidlertid sekvenser i spillet som funker. Som for eksempel de gangene du får styre en av disse mech-ene kalt Wanzers. Eller de intense øyeblikkene hvor du klarer å snike deg usett forbi en patrulje. Det er også gøy når fellene funker som tenkt, men som regel er å hive molotovs den mest effektive taktikken.

Tanken om at Left Alive kunne vært et mye bedre spill ligger hele tida latent. Fordi ideene er der. Konseptet er der. Designet er der. Dessverre ser spillet ut som noe som burde ha kommet ut til PS3. Uklare teksturer, klønete animasjoner og en fysikkmotor som er mer komisk enn realistisk er det du møter. Det mest irriterende designvalget er imidlertid maset om at en fiende nærmer seg. HELE TIDA. Det tærer på en allerede tynslitt tålmodighet.

Left Alive er et kjærlighetsbrev til Metal Gear Solid, men det er et kjærlighetsbrev som ingen vil ha, skrevet av noen som ikke veit hva kjærlighet er eller klarer å stave det.