Spørsmålet om hva som skjer med sjelen etter man dør, er nok noe vi aldri får svar på. I nylig avdøde Penny sitt tilfelle, har hun ikke funnet hvile, men i stedet tatt på seg ekstrajobb som Døden, mens han er på ferie. I hans ståsted står hun fritt til å hoppe mellom de levendes verden og dødsriket, hvor hun må hjelpe hvileløse ånder i deres evige søken etter permanent søvn.

Gøteborg-baserte Zoink Games har igjen utviklet et spill hvor målet er å, på et eller annet vis, påvirke folk ved å lese eller ta over sinnene til folk. Flipping Death er på mange måter en spirituell oppfølger til det kritikerroste Stick it to the Man som kom i 2013, men denne gangen er det direkte kontroll over karakterene som gjelder, og ikke bare tankelesning. Dette plattformspillet er derimot ikke en direkte oppfølger, så man trenger ikke ha spilt det første spillet for å ha glede av dette. Og siden de har videreført den høyst stiliserte estetikken og den hjertevarmende humoren, er det stor sjanse for at du vil like Flipping Death dersom du likte Stick it to the Man. Med andre ord, tror jeg det er mye glede å finne her uansett erfaring man har med Zoink sine spill.

Høyst levende humor

FLINK GUTT: Penny trenger ikke bare hoppe inn i kroppen til mennesker. Noen av de mest sjarmerende skapningene hun kan besitte er dyrene i byen.

Spillets design er kanskje det mest iøynefallende aspektet, spesielt fra avstand. Og det med god grunn. Med sin todimensjonelle, håndtegnede grafikk, har Flipping Death et visuelt uttrykk som ikke ville sett malplassert ut i katalogen til Double Take. Zoink Games bærer sine inspirasjoner med stolthet og gjør det til noe helt eget. Flere ganger i min gjennomgang fant jeg meg selv vandrende rundt for å se på “lerretet” de har laget, bare så jeg kunne se etter de små detaljene som studioet har plassert rundt i verdenen. Flipping Death besitter en humor som er oppriktig morsom og som garantert vil få den mest stoiske person til å humre mer enn én gang. Enten man tar over en hund som en gang i blant møer i stedet for å bjeffe, eller man prøver å hjelpe tennisspilleren Björn med å bli et serveess, er det nok av hysteriske scenarier som får spilleren til å enten relatere eller bare le av hvor absurd hele greia er. Det er øyeblikk i spillet som jeg virkelig anser som de morsomste jeg har opplevd på veldig, veldig lenge. I en alder hvor alt for mange spill tar seg selv for seriøst og fokuserer mindre på ren komedie, er det et friskt pust når et studio velger å lage et spill hvor dette er en av grunnpillarene.

Kranglete kontroller

Mitt største aber med dette spillet, noe jeg ser ut til å være ganske alene om, er spillets grunnleggende mekanikker. Jeg måtte faktisk kikke litt rundt om på nettet for å se om jeg var den eneste som ikke var fan av kontrollene og spillbarheten til spillet. Og det viser det seg at jeg er, siden spillet har fått meget gode karakterer i samtlige publikasjoner. Men jeg lar meg ikke påvirke, og vil poengtere at, for min del, var det noe med styringen av Penny og de andre karakterene som føltes lite responsivt og klunkete. Spillet kan best beskrives som en blanding av platform og point-and-click, og siden 95% av spillet er å bevege seg fra A til B for å utføre varierende oppgaver, er det snodig at mer arbeid ikke har blitt puttet inn i å gjøre kontrollene så responsive som mulig. I noen tilfeller er det grunner til mangelen på kontroll, da den enkelte karakter kan være motvillig til å bli kontrollert av Penny, som ofte trer inn i rollen som underbevisstheten deres. Disse situasjonene er såklart unnskyldt, men jeg synes ikke spillet gjør en særlig god jobb på det rent tekniske utenom dette heller. Et aspekt jeg virkelig likte, derimot, var når man som Penny vandrer rundt i de dødes verden og gjør akrobatiske hopp ved hjelp av Djevelens ljå. Når man mestrer evnen til å “dashe” til ljåen for å nå steder man ellers ikke ville nådd, føles dette ekstremt bra. Jeg skulle bare ønske dette var videreført til kontrollen ellers i spillet.

MAGISK MORO: Flipping Death kan ikke beskyldes for å ta seg selv for seriøst. I Pennys mange møter med de levende kan man fort befinne seg i de mest latterlige scenarier man kan tenke seg.

Det skal også sies (dette kan like gjerne være min feil, og ikke spillets) at det kan være til tider vanskelig å finne ut hva slags oppgaver man må fullføre for å komme seg videre i spillet. De store, overordnede oppgavene er greie nok, da man har ett eller noen få store objektiver per kapittel. Men hvordan man kommer seg over “målstreken” kan være forvirrende, og løsningen ikke veldig logisk. Et godt eksempel er når man skal hjelpe tennisspilleren Björn som jeg nevnte, tidlig i spillet. Man bevitner at han brekker armen mens hans står og slår ball, og man får i oppgave å “hjelpe han med å bli bedre”. Noe som i og for seg er greit nok, men når man jobber innenfor rammene til et så absurd spill, kan det være vrient å finne en løsning. Spesielt dersom man vil unngå å bruke hint-menyen man finner dersom man trykker + på Switch-kontrolleren. Når løsningen viser seg å være (SPOILER) å ta over kroppen til en gribb, for så å fly til en gravstein på andre siden av banen, hvor man finner en råtten arm (som ikke nødvendigvis ser ut som en), så kan man føle at løsningene på spillets gåter kan være litt for innfløkte og ikke veldig logiske.

Langt ifra dødskjedelig

Men kan man virkelig felle dette spillet på bakgrunn av dets mangel på logiske løsninger? Både ja og nei. Man burde ikke forvente at Flipping Death, med sitt snåle premiss, følger virkelighetens lover og regler. Zoink Games ser ut til å være komfortable med å rulle seg i absurditet, og det funker mesteparten av tiden. Pakket med uhorvelige mengder sjarm og tørre one-liners, er det flere timer med moro å finne i dette spillet. I sin korte fartstid har dette studioet helt klart å male en identitet for seg selv, og dersom de retter opp problemene jeg har identifisert her i sine neste spill, så vil jeg helt klart si at dette er et studio man virkelig burde holde et godt øye med i årene som kommer. For de er på rett vei, med en vinnende formel. I min mening mangler det bare et ekstra lag med finpussing før jeg kunne kalt Flipping Death en klar innertier.