Dead or Alive 6 er det seneste spillet i en serie som nekter å utvikle seg på andre områder enn griske inntekstmodeller og nedskjæring i antall modus. Et svært grunt kampsystem og et fokus på kle opp spillets kvinnelige karakterer i minst mulig antrekk, gjør det hele til en overfladisk, platt og uinteressant opplevelse.
Selv om min fasjcinasjon for fightingspill kanskje startet med Tekken 3, ble den av en eller annen merkelig grunn spikret da jeg noen år senere spilte Dead or Alive 3 på den originale Xboxen. Et kampsystem som baserte seg på to knapper (i likhet med Virtua Fighter), stilige karakterer med overdrevne bakhistorier og spesialmanøvre, og fargerike, interaktive baner, gjorde treeren til et godt spill å lære sjangeren i.
Det sjette spillet minner mye om treeren jeg spilte i hundrevis av timer, men overraskende nok er nostalgien mer en litt lunken påminnelse om hvor mange bedre fightingspill man heller kan bruke tiden på.
Ikke mye har skjedd med Dead or Alive. Kontringssystemet er fortsatt altfor effektivt og spam-vennlig, og de kvinnelige spillbare karakterene er fremdeles pinlig lite påkledde. Det er regelrett flaut når et annet menneske kommer inn rommet mens Tinas enorme tatter fyller en femtedel av skjermen. Kanskje hadde det falt bedre i smak om jeg fortsatt var femten år og horomonell.
Samtidig er det lov for et spill å ikke ta seg selv for seriøst. Kanskje skal det være plass for spill med en slik barnslig, fnisende overentusiasme for kroppen og dens deler. Mer suksess føler jeg likevel for eksempel Bayonetta-spillene har, fordi de overspiller det hele med enda mindre virkelighetsnærhet. I Dead or Alive 6, derimot, er påkleding og mangel på den mer en stadig overhengende, dissende distraksjon.
Det kan jo også godt tenkes at det hadde vært lettere å glede seg over denne rumpe-, bryst- og enda-mer-til-buffeten dersom den faktiske slåssinga hadde vært mer givende.
Den eneste store nyvinningen er et spesialangrepsystem, noe á la det som dukket opp i Tekken 7. At Dead or Alive-spillene benytter seg av et toknappssystem, trenger ikke være en dårlig ting i seg selv. Denne inputløsningen sørger nemlig for at spillet er lett tilgjengelig, og enkelt kan plukkes opp av de fleste. Virtua Fighter er et eksempel på en serie som i alle år har benyttet seg av den samme typen input. Én knapp for spark, én for slag og én for å blokkere. Forskjellen på Dead or Alive og Virtua Fighter, er derimot den førstes alt for effektive kontringssystem.
Dybden forsvinner fra Dead or Alive 6 i det du mestrer kontringene, og innser at du kan stoppe en hvilken som helst kombo ved å i stedet kontre et av motstanderens angrep. Ofte kan det derfor være bedre å vente på at motstanderen angriper i stedet for å pushe selv. Resultatet blir dermed et fightingspill uten potensiale for noe som helst kompetitivt miljø. Det gjør det også begrenset hvor god det er mulig å bli, når den mest effektive strategien baserer seg på å trykke blokkeringsknappen i riktig sekund.
Aller kjipest er likevel mangelen på innhold du selv kan låse opp. For 15 år siden, kunne man forvente at karakterutvalget når man først startet opp et fightingspill, kun var en slags startposisjon. Det skulle være noen hemmelige, opplåsbare karakterer. For ikke å nevne modus, og baner.
Også i Dead or Alive 6 stemmer det at karaktergalleriet utvider seg, men denne gangen er det gjemt vekk bak et sesongkort til 900 kroner. Det kan jeg love deg at det ikke er verdt.
Noen av kostymene du låser opp gjennom sesongkortet, kan du få gjennom å spille spillet som et vanlig menneske med god økonomisk sans, men det er et latterlig prosjekt å skulle låse opp det du har lyst på. Du kan nemlig ikke låse opp spesifikke kostymer i en virtuell butikk eller lignende. I stedet må du samle opp nok poeng ved å spille vanvittig mye, så du kan kjøpe en lootboks som gir deg et tilfeldig kostyme. Er du riktig uheldig, får du bare en uflatterende kjeledress til Bayman, og ikke den snasne bikinitoppen til Ayane.
Sannsynligvis vet du allerede om Dead or Alive 6 er et spill for deg eller ikke. Om du virkelig blir opphisset av tanken på et hjernedødt slåssespill med lettkledde jenter og overbola gutter, kan du sikkert med rak rygg ta med spillet til kassa på din lokale spillbutikk, se kassereren i øynene og si at du oppriktig har gleda deg til å få fingrene i litt ordentlig underholdning. Slik underholdning brukte å være, den gang da spill var spill, og billig spraydeodorant luktet mandig.
Dersom du derimot rynker på nesa og blir pinlig berørt av å i det hele tatt spille av en trailer av spillet på mobilen din, kan du heller skru av sikkert søk og legge fra deg denne anmeldelsa nå. Det er ikke for deg.
Tekken 7 er et mye bedre 3D-fightingspill til samme generasjon, og det er lite Dead or Alive kan gjøre for å dytte kongen av jernneven ned fra akkurat denne tronen. Kan vi be om å få et nytt Virtua Fighter i neste omgang i stedet for?