Pro Evolution Soccer er som en liten klubb som spiller god fotball og blir litt bedre fra år til år. Likevel kan de ikke konkurrere med storklubben som, på tross av svingende kvalitet, alltid vil havne foran på tabellen.

Fjorårets utgave av Konamis fotballspill solgte under en million eksemplarer til sammen. Til sammenlikning solgte FIFA18 15 millioner. Når man ser hvordan PES håndterer mangel på lisenser så kan det virke som de er fornøyd med å være nest best.

Samme svakheter

For meg har lisensierte spillere og lag aldri vært så viktig. Og selv om det er enklere enn noensinne å laste ned og installere datapakker som gir riktige navn, så gir det likevel en billigfølelse. Det mest frustrerende er likevel at man ikke klarer å få på plass overganger. Selv ikke de som har skjedd tidlig på sommeren. Det er bare latskap.

EKTE: AC Milan er en av de offisielle samarbeidsklubbene til Pro Evolution Soccer

Det er egentlig ganske lite nytt å melde i forhold til fjorårets utgave. PES 2019 har de samme svakhetene som de foregående spillene har. Menyer er unødvendig kronglete, og ikke særlig pene. Musikken er begrensa og fryktelig irriterende. Irriterende er også kommentatorduoen Jim Beglin og Peter Drury. Gutta har vært faste på kommentatorplass i mange år nå og det kan ikke være mye nytt de spiller inn fra år til år.

Online har alltid vært en utfordring, men det virker som nettkoden har blitt bedre i år. Du vil fortsatt oppleve kamper med lagg selvfølgelig, men nå er det mer spillernes individuelle oppkobling og ikke et serverproblem. Å finne en motstander tar fortsatt uforholdsmessig lang tid riktignok. Og det er ikke nok spillere til at du alltid finner noen på ditt nivå.

Storspiller

Spillets styrke er fortsatt det som skjer på banen. Fotballen i PES utvikler seg parallelt med den virkelige fotballen. Å komme seg rundt på kant og slå innlegg har lenge vært en vinnerformel, men de siste årene har den beste veien til mål vært kombinasjoner og smarte pasninger. Nå mer enn noensinne.

PÅ BANEN: Det er på banen at PES har sin styrke

Samtidig har de computerstyrte forsvarsspillerne fått en merkelig aversjon mot å ta løse baller som ruller like foran dem. Det å bytte til riktig spiller i forsvar kan også være en tålmodighetsprøve. Bortsett fra dette har jeg lite å utsette på spillfølelsen. Tempoet og fysikkmotoren føles helt rett, og presisjonsnivået er akkurat der det skal være. Spillerne oppfører seg sånn som du forventer at originalversjonene skal gjøre, både når det gjelder mimikk og ferdigheter.

Lite nytt

Når det gjelder moduser har PES mista Champions League, så den modusen er følgelig borte, men det er ikke noe stort savn. myClub fortsetter med å være en slags Ultimate Team-klone. Det har blitt en liten endring i hvordan du skaffer deg spillere. Istedenfor ruletten hvor du sitter igjen med en spiller får du nå pakker med fire. Utover det videreføres agent- og speidersystemet, som jeg syns fungerer bra. Dessuten føles det ikke som om du må bruke penger for å lykkes.

myClub: Det er liten tvil om at det er myClub som PES prøver å dytte hardest på spillerne.

myCareer, hvor du styrer karrieren til en spiller, er fortsatt ikke noe mer enn et pliktløp. Jeg trenger ikke et like manustungt opplegg som FIFA eller NBA2K-serien kjører, men det kan i det minste skje litt.

Når det gjelder Master League så har det internasjonale seriesystemet blitt erstattet med nasjonale serier. Jeg er ikke noe spesielt glad i dette, men jeg kan skjønne at andre syns dette er en forbedring. Ellers er Master League det samme gamle. Til irritasjon for noen, men til glede for andre. Jeg liker det.

Pro Evolution Soccer fortsetter å bli bedre på banen, men faller på tabellen utenfor banen. Klarer du å se forbi disse manglene så ser jeg ikke bort ifra at Pro Evolution Soccer 2019 er det fotballspillet som er artigst å spille i år.