Wario er tilbake for å tjene gode cash. Resultatet er en arkadekomedie i 300 lynkjappe akter.

Det er to ting WarioWare Gold til Nintendo 3DS unektelig kan beskrives som. Først og fremst er det en samling lynraske tester av dine instinkt i møte med nye spill, presentert i snacksstore porsjoner. Samtidig er spillet også en komedie som leverer vits etter vits med gameplay som eneste språk.

Som oftest er punchlinen en referanse til et gammelt Nintendo-spill – eller til bæsj.

Megasamling av mikrospill

WarioWare-serien har bestandig bygget på et konsept hvor spilleren blir bedt om å løse flere såkalte mikrospill etter hverandre, samtidig som hastigheten og vanskelighetsgraden på spillene gradvis øker.

Gold byr på en samling av over 300 av seriens beste mikrospill, krydret med et lite utvalg nye. I farta legger man ikke alltid merke til hva som er gammelt, nytt eller glemt, men gøy er det for det meste hele veien gjennom. Med ulike kontrolloppsett, henter denne samlinga fra samtlige tidligere

RETRO I LYSFART: Mange av minispillene i WarioWare Gold tar deg tilbake til både mer og mindre trofaste rekonstruksjoner av Nintendo-klassikere, fortalt på tre sekunder.

spill i serien. Touch-skjermen muliggjør spill fra Touched og Game & Wario til DS og Wii U. Gyroskopet henter inn spill fra Smooth Moves og Twisted! fra Wii og GBA, mens tradisjonell mosing av knapper brukes for å imitere mikrospill fra hele serien, helt tilbake til WarioWare Inc., som ble lansert til GBA i 2003.

Mikrospillene varer gjerne i mellom tre og fem sekunder, og ber deg gjøre ting som å putte en finger opp i ei nese, eller dytte en tilfeldig fyr i en park over ende. Andre ganger blir ting enda mer surrealistisk, og du må for eksempel kile en bodybuilder under arma, sånn at en strikk flyr i fjeset på en annen muskelbunt når den første begynner å le.

Ofte begynner man å le selv også. WarioWare Gold leverer vitser med slik timing at man ikke trenger ei fjær under armhula for å glise bredt.

Det samme kan kanskje ikke sies om verken stemmeskuespill eller det syltynne plottet som er med kun for å gi en unnskyldning til resten av spetakkelet. Likevel er det ikke et fullstendig fravær av sjarm i utførelsen. Wario har, i håp om å tjene raske penger, invitert inn verdens gamere til ei storslått spillturnering med en skyhøy registreringsavgift for deltakerne.

Vennene hans gjennom mange spill (Ashley, Mona og Orbitron, for å nevne noen), deltar med hver sin underhistorie, som ikke bærer noen relevans til resten av plottet. Ingen av disse er særlig minneverdige, og stemmeskuespillet er på sitt beste knapt nok akseptabelt, men begge disse punktene er fotnoter i ei ellers solid mikrospillsamling.

SKJØNNHETER OG UDYR: Den grafiske stilen i spillet varierer på herlig vis mellom mikrospillene. Dette oljemaleriet skal du fikse ved å trekke ut det enorme nesehåret du sikkert allerede har lagt merke til.

Teller størrelsen?

Mer kritisk er det kanskje lov å være til spillets totale lengde. WarioWare-spillene har aldri vært kjent for å være særlig lange, og Gold er intet unntak.

Selv om mikrospill alltid har vært seriens signatur, føles det hele litt amputert når jeg på under tre timer har klart å både komme meg gjennom historien og teste ut alle de ulike bonusmodusene som låses opp etter første gjennomspilling. Disse byr på andre utfordringer enn historien.

I én skal du forsøke å spille gjennom 15 mikrospill så fort som mulig, mens du kontrollerer hastigheten på de med konsollens innebygde gyroskop. I en annen må du spille mikrospill på den ene av 3DSens skjermer, mens du på den andre må følge med på et soverom og legge deg til å sove om mora di titter inn gjennom vinduet eller – i et The Ring-inspirert innfall gjennom TV-skjermen.

Spillet er tilsynelatende over på et blunk, men det stopper ikke helt der.

SÅ NÆRT…: Spillet stinker av toalett- og kroppshumor, men for de av oss som liker slikt, er det en fulltreffer å skåle for.

WarioWare Gold er nemlig, på godt og vondt, et arkadespill. Bortsett fra noen mikrospill jeg kan ha gått glipp av og noen opplåsbare samlegjenstander, er det ikke på papiret så mye igjen for meg å hente fra spillet.

Likevel har jeg lyst til å plukke opp 3DSen igjen for å sette nye toppscorer i bonusmodusene, og på nytt og på nytt le når jeg ikke får til å sende en tissetrengt kar inn i den ene ledige båsen på herretoalettet. Min timing i knappetrykket er kanskje ikke perfekt, men Nintendos timing i visuell komedie treffer like godt og hardt som den sprekkferdige fyren treffer døra på nabobåsen, før han synker sammen i desperasjon.

Spillet ligger på litt under fullpris for 3DS-spill, men noen hundrelapper vil det koste deg uansett. Gjenspillingsverdien fins definitivt i WarioWare-spillene, men her kan nok ikke kvantitet i spilletid sies å være et trekkplaster. Jeg skjønner at prisen for mange derfor kan virke litt vel stiv.

Spørsmålet om hva et spill er verdt bør likevel gå på mer enn antall timer per krone. Kanskje bør du heller spørre deg om prisen er akseptabel for 300 akter av en komedie skrevet med gameplay som målform.

Noen ganger frister ikke 100 timers innsats for å redde verden. Noen ganger er det nemlig mye mer forlokkende med tre sekunder på å plante fingeren langt oppi nesa.