Jeg er en mann. Og som så mange andre menn har jeg, av grunner jeg ikke helt kan forklare, en svak eller kanskje sterk fascinasjon for Romerriket. Spør meg om legioner, akvedukter eller ulike keisere, og jeg har overraskende mye å si. Så da Anno Pax Romana dukket opp, føltes det nesten som en borgerplikt å ta på seg togaen og prøve seg som keiser.

Jeg gikk inn i Anno Pax Romana med store planer. Jeg skulle bli en fryktinngytende hersker. Typen som får naboene til å skjelve, kanskje med en litt spesiell hårsveis og en forkjærlighet for å skrive ALT MED CAPS LOCK PÅ PAPYRUS. Men heldigvis for alle innbyggerne mine og muligens resten av det romerske riket valgte jeg en litt mer sivilisert vei, og endte opp som en fredelig og relativt hyggelig Cæsar.

Dette er mitt aller første Anno-spill, og jeg ble positivt overrasket over hvor enkelt det var å komme i gang. Grunnmekanikkene er intuitive, og spillet forklarer godt hvordan systemene henger sammen. Selv med null tidligere erfaring klarte jeg å få en fungerende by på beina, helt uten å måtte se titalls YouTube-videoer i forkant. Det alene fortjener nesten en liten laurbærkrans.

Spillet byr på en kampanjemodus som holder deg godt i hånden gjennom de første timene, om du ønsker det. Selv hoppet jeg ganske raskt over til sandkassemodusen. Den gir fortsatt nyttige hint underveis, men lar deg i langt større grad spille på dine egne premisser.

Diplomati over dominans

Det tok ikke lang tid før jeg hadde etablert handelsruter og inngått avtaler med så å si alle… bortsett fra én grinete guvernør på en liten øy. Han nektet fullstendig å være med på det gode selskap, og foretrakk heller å sende skip mot meg med jevne mellomrom. Heldigvis fikk jeg etter hvert bygget opp et forsvar som satte en effektiv stopper for den trusselen.

Hadde det ikke vært for ham, er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært en sterk kandidat til fredsprisen. Men man kan ikke vinne alle diplomatiske kamper, selv ikke i Romerriket.

Grafikk og musikk som gir sjelen ro

Anno Pax Romana er rett og slett et pent spill. Det er detaljrikt, levende og utrolig tilfredsstillende å se på. Ofte tok jeg meg selv i å zoome helt inn i byen bare for å se folk gå rundt i gatene, jobbe, feire festivaler eller delta i mindre opptøyer. De sistnevnte som regel på grunn av min… kreative tilnærming til byplanlegging.

Byene mine ser kanskje litt kaotiske ut sammenlignet med veteranene der ute, men på et vis fungerer det. Og skulle noe bli helt håpløst, er det heldigvis enkelt å flytte rundt på bygninger uten å miste fremgang. Det gjør at flyten i spillet aldri stopper opp. Bygg nå, fiks senere, ikke ulikt virkeligheten der altså.

Lydsporet fortjener ekstra ros. Musikken er rolig, stemningsfull og ekstremt atmosfærisk. Jeg drømte meg bort flere ganger mens jeg så imperiet vokse, og før jeg visste ordet av det var klokken blitt 02 på natta. Det er sjelden et strategispill får deg i så godt humør bare av bakgrunnsmusikken og den ligger på Spotify for de som vil sjekke det ut.

Lett å lære – vanskelig å mestre

For nybegynnere er Anno Pax Romana lett å komme inn i, men spillet byr samtidig på nok dybde til at det aldri blir kjedelig. Produksjonskjeder, handel, byutvikling og diplomati blir stadig mer komplekst etter hvert som imperiet vokser. Kartet består av flere øyer som kan sikres enten ved å være først ute, kjøpe dem av nabo-guvernører eller ta dem med makt.

Jeg så for meg total dominans før jeg startet, men innså raskt at det krevde mer enn jeg egentlig hadde lyst til å håndtere. Ingen øy har alle ressursene du trenger, så et valg må tas: krig eller handel. For min del var valget enkelt. Handel var ikke bare enklere, det var også langt mer givende.

Spillet er delt inn i to hovedregioner og kulturer: den romerske Latium og den keltisk-inspirerte Albion. Det er ingen tvang til konflikt mellom dem, og det er fullt mulig å spille hele spillet med fokus på samarbeid og handelsavtaler, slik jeg gjorde. En dag skal jeg riktignok finne min indre spartaner og gå for full konfrontasjon, men foreløpig holder jeg meg til allsang ved imperiets grenser.

Teknisk solid

Teknisk sett har spillet fungert utmerket. Jeg kan ikke huske å ha opplevd noen bugs, krasj eller andre frustrerende problemer. Jeg har spilt dette på PC og jeg har ikke hørt noe om problemer på konsoll versjonene heller.

Konklusjon

Anno Pax Romana er et vakkert, dypt og engasjerende strategispill som lar deg være akkurat den keiseren du vil. Jeg endte opp som en fredelig, litt rotete Cæsar, men hver time med spillet var både morsom og givende. Det balanserer tilgjengelighet og kompleksitet på imponerende vis, og gir deg friheten til å bygge imperiet ditt på dine egne premisser. Enten med sverd eller smil.

Et imperium vel verdt å bygge – selv om du må forhandle med en og annen guvernør som nekter å forstå at diplomati faktisk er kulere enn krig.