Hva er det med apokalypsen som tiltaler oss slik? Er vi så trygge og beskyttede i dagens samfunn at en liten del av oss ønsker å se det hele kollapse slik at vi kan leve av instinktene våre igjen? Drepe hverandre med god samvittighet? Kjempe for livet og dermed føle at vi lever igjen i stedet for å bare eksistere som vi i den vestlige verden gjør i dag?

Soppapokalypse

Jeg har opplevd apokalypsen i utallige spill. Atombomber, romvesener, guder og virus har alle tatt knekken på jordkloden og skapt en verden der man må kjempe for å overleve. Det har blitt en klisje. Zombier og mutanter, virus og bioteknologi. Når man gjentatte ganger opplever verdens undergang burde man bli immun.

Det blir jeg ikke. Idet jeg forsiktig beveger meg nedover en overgrodd gatestump i Boston klarer jeg ikke å la være å la meg fenge av omgivelsene. De tomme skyskraperne og de forlatte butikkene skaper historier i hodet mitt. Jeg er Joel, en skjeggete muskuløs mann som lever av å finne og smugle varer inn i en karanteneleir med overlevende. Menneskeheten er nesten utryddet av et voldsomt virus som har gjort majoriteten av menneskene om til rabiate soppvesener.

Ja, sopper. Ikke zombier. Selv om likhetstrekkene er mange har Naughty Dog på sedvanlig vis skapt et svært solid og vitenskapelig fundament for situasjonen som har oppstått i The Last of Us. Det føles at det ligger en dyp bakgrunnshistorie bak katastrofen, nøye research og et møysommelig og detaljert arbeid.

Vi er tidlig i spillet. Joel og hans partner Tess må følge jenta Ellie gjennom byen. Akkurat hvorfor har vi ikke fått forklart, men vi aner at dette er starten på forholdet mellom Joel og Ellie, og at noe kommer til å skje med Tess snart.

Raserte motorveier og bygninger kompliserer reisen. Etter å ha vandret litt på åpen gate går ferden inn i en skjev skyskraper. Joel bruker hele tiden anledningen til å jakte på ressurser. Batterier til lommelykta, saks, teip og bensin. Via en lett tilgjengelig meny kan man lage bandasjer eller oppgradere våpen. En saks teipet til en planke blir et mer effektivt slagvåpen. En glassflaske, litt bensin og en fille blir en molotov cocktail.

Se trailer fra The Last of Us her:

Sniking og utforsking

Vi sniker oss gjennom bygget. Omgivelsene er detaljerte og forteller historier, små bruddstykker av livet som en gang ble levd her. Både lyd og grafikk har et herlig samspill som skaper en flott atmosfære. Utforskingen er lineær, det er aldri mer enn en vei å gå, men av og til dukker det opp et rom eller et område ved siden av stien som skjuler ressurser. Om hele spillet er like lineært kan man fort gå lei, men i den halvtimen jeg spiller rekker jeg ikke å kjede meg.

Animasjonen og interaksjonen mellom figurene er strålende. Joel støtter seg mot vegger når man er i nærheten og beveger seg helt naturlig enten han hopper over et bord i fart eller dytter et skap til siden. Det er fantastisk smidig, en videreføring av de naturlige bevegelsene til Nathan Drake i Uncharted-spillene.

Samtidig imponerer stemmeskuespillet. Her er ingen malplasserte kommentarer eller dårlig diksjon, dialogen føles naturlig og realistisk og bygger opp spillfigurene.

Stressende kamper

Så var det kampene da. Min store bekymring etter E3-visningen var hvor dynamisk og åpent spillet egentlig vil bli. Etter å ha sett en live-gjennomspilling av den samme sekvensen to ganger – der nøyaktig det samme skjedde hver gang – var det vanskelig å forestille seg hva spillerens rolle i det hele egentlig var. En avansert manusdrevet trykk-på-rett-knapp-til-rett-tid-sekvens eller et åpent landskap der man kan leke og utfordre en avansert kunstig intelligens?

Heldigvis ser det ut til at det er sistnevnte som gjelder. Spesielt en sekvens i min gjennomspilling der jeg befinner meg i noen ruiner sammen med flere infiserte og en clicker – en blind infisert som bruker lyder for å orientere seg – demonstrerte hva slags intense konflikter vi kan vente oss i spillet. Med mursteiner, en planke og en pistol snek jeg meg rundt vegger i et ødelagt kontorlandskap. En egen sensorknapp lar meg se fiendene gjennom vegger slik at jeg bedre kan planlegge taktikkene mine. Her var det mange muligheter, kaste gjenstander for å lokke fiendene mot lyden, snike meg inn på en og en bakfra og drepe de eller bruke skytevåpenet og satse på presise hodeskudd.

Det tok tre forsøk med ulike taktikker før jeg bevegde meg videre. Kampene ble intense og tilfredsstillende. Jeg vil nesten kalle de desperate. Jeg følte meg aldri trygg, og pulsen gikk ikke ned før den siste infiserte var banket sunn med et jernrør.

En fin kombinasjon av sniking, nevekamp og skyting. Hvordan dette vil fungere mot mer intelligente fiender – uinfiserte desperate mennesker som i den tilsynelatende mer manusdrevne E3-demoen – gjenstår å se.

Jeg har ikke hatt den store entusiasmen for The Last of Us før. Mest fordi jeg har vært usikker på hva vi egentlig har i vente. Derfor ble min halvtime med spillet en svært positiv opplevelse. Som filmatisk spill er The Last of Us i en særklasse. Det har en dialog, et tempo og en flyt som overgår det meste på markedet. Balansen mellom spennende utforsking og intense møter med fiender føles finspisset, og de brutale kampene fungerer utmerket.

Fra å være likegyldig til den kommende soppapokalypsen ser jeg nå frem til å ta del i Joel og Ellies eventyr, og krysser fingrene for at Naughty Dog klarer å holde oppe nerven og spenningen gjennom hele spillets gang.

Se flere bilder fra The Last of Us på neste side!

The Last of Us utvikles av Naughty Dog og utgis av Sony Computer Entertainment. Spillet lanseres på Playstation 3 14. juni. Reise til Nydalen for å teste spillet ble betalt av Spill.no.