Onkel Arthur er død. Kreften tok han til slutt. Arthur har alltid vært familiens sorte får. Det ble alltid bråk når han var i nærheten.  Spesielt mellom han og faren din. Som en unnskyldning for bråket, testamenterer han sitt gamle gods til deg. Det ligger selvfølgelig ute på landet og inne i skogen.

Og det like utenfor dette huset at Obscuritas starter. Det er Vis Games som står bak dette skrekkspillet, som minner veldig om deres forrige utgivelse, Pineview Drive, hvor du også skal utforske et gammelt hus.

Det første du må gjøre er å komme deg inn i huset. Da trenger du en nøkkel. Det er det bare å bli vant til med en gang. Spillet har et usunt forhold til nøkler, og en stor andel av oppgaveløsninga går med til nettopp dette.

Vel inne i huset finner du lapper fra kjære onkel Arthur. De som er adressert til deg forteller at han har lagt opp forskjellige gåter og oppgaver rundt om i huset, for at du skal bevise at du er en verdig arving. Andre, mer dagboklignende, lapper forteller vagt om forskningen han drev med. Etter hvert blir ikke historien fortalt like eksplisitt, det handler mer om hva du opplever. Det fungerer greit, og historien er helt ok. I alle fall helt til slutten, som er håpløs. Et klassisk eksempel å gå tom for ideer.

Spillet er delt inn i tre kapitler, som igjen er delt opp i seksjoner, hvor du gjerne har en oppgave du skal løse i hver seksjon. Det første kapittelet minner meg om «Gone Home», hvor du kun går rundt og utforsker huset. Uten at du føler deg så fryktelig truet. Spillet girer imidlertid opp, så fort du starter på det andre kapittelet. Nå får du for alvor kjenne farene på kroppen, og du oppdager plutselig at du faktisk kan dø. Det er et ganske effektivt skifte som øker innsatsen betraktelig.

Når det gjelder oppgavene du skal løse så varierer de voldsomt i kvalitet og vanskelighetsgrad. Det er gjerne de vanskeligste oppgavene, som også er de mest kreative. Det er noen veldig gode ideer her, løst med varierende grad av suksess. Som sagt går du raskt lei av å finne nøkler.

Det største problemet med en rekke av oppgavene er imidlertid at det er vanskelig å se hva som kan plukkes opp, brukes og åpnes. Du må helt inntil gjenstanden for å se hva du kan interagere med. Obscuritas er i tillegg svært mørkt, som ikke hjelper noe særlig.

Relativt tidlig i spillet sto jeg fullstendig fast, uten noen som helst ide eller indikasjon om hva jeg skulle gjøre. Dette var i tillegg et ganske stort område, som jeg måtte saumfare for å finne den tingen jeg kunne plukke opp. Det endte med at jeg klistra trynet inntil alle vegger for å se om det var noe jeg hadde gått glipp av, først da fant jeg noe jeg kunne bruke.

Dette er ikke en god og kreativ gåte, bare frustrerende. Det er flere eksempler på det samme. Obscuritas forteller deg før du setter i gang at her er du på egenhånd, vi skal ikke holde deg i hånda. Det er vel og bra, men det hadde vært fint med en indikasjon på hva det er forventa av meg. Dette føles mest som et grep for å strekke ut spilletida.

Når vi først er inne på å strekke ut spilletida, så har spillet en helt uforståelig autolagringsfunksjon. Spillet lagrer kun når du går inn i en ny seksjon. Det betyr at hvis du dør i løpet av seksjonen må du starte helt på nytt igjen. Det er problematisk av to årsaker. For det første er det nærmest påkrevd at du dør enkelte plasser, for å finne løsninga. For det andre er enkelte seksjoner såpass lange at du må spille gjennom 10-20 minutter på nytt. Det er spesielt en labyrint som er ekstremt frustrerende. Hvis jeg ikke skulle anmelde Obscuritas hadde jeg aldri giddet å fullføre den seksjonen.

På den andre siden er det deler av Obscuritas som er veldig gode også. Enkelte seksjoner har en fantastisk atmosfære, som jeg kunne ønske at hele spillet hadde. Særlig en sekvens på slutten som minner mye om «PT». Du blir også satt ovenfor noen veldig gode oppgaver og gåter. Jeg liker spesielt godt en gåte hvor du skal bruke lys og krystaller. I tillegg får du servert en kreativ bruk av flashbacks.

Dette er tross alt et skrekkspill. Klarer det å skremme meg? Ikke direkte, selv om det har noen spede jumpscare-forsøk. Det Obscuritas imidlertid klarer er å skape en tidvis trykkende atmosfære, som gjør at man setter seg lenger og lenger ute på stolen. Forventninga om noe skummelt er ofte mer effektivt enn det skumle.

Spillet klarer dette først og fremst på grunn av et meget godt lyddesign. Bruken av musikk er svært sparsommelig og minimalistisk. Det gjør at effekten blir langt større når de først drar på. Med effektive lydeffekter i tillegg, klarer de å hekte meg. Det lille stemmeskuespillet som finnes er imidlertid ikke imponerende. Dårlig skrevet monolog, levert på krøkkete engelsk i tillegg.

Grafikken er enkel, men effektiv. Det er tydelig at de har visjon om hvordan dette skulle se ut. Og noen scener er rett og slett slående. Dessverre er ikke optimaliseringa den beste. Lys og skygger er ikke alltid helt som de bør være.

Det er ingen tvil om at Obscuritas har henta inspirasjon fra andre. Jeg har allerede nevn «Gone Home» og «PT», men hovedinspirasjonen er nok «Amnesia: The Dark Descent». Og det er helt greit. Hvorfor ikke hente inspirasjon fra de beste? Jeg liker også at de har en rekke skrekkfilmreferanser, som gjør at jeg nikker anerkjennende.

Problemet til Obscuritas er at det finnes regelrett hundrevis av lignende spill, og de klarer ikke å skille seg ut fra mengden. Det gjentakende gameplayet og de frustrerende seksjonene gjør at det ikke klarer å være noe mer enn middelmådig. Og jeg ville som sagt ha slutta å spille halvveis, hvis jeg ikke skulle skrive dette. Og det er ikke akkurat en rungende anbefaling.