Visste du at i 1957 var det en storbrann ved kjernekraftanlegget Windscale i Nord-England? Det blir betegnet som Storbritannias verste kjernekraftulykke. De britiske styresmaktene forsøkte desperat å skjule alvorlighetsgraden. Heldigvis var ettervirkningene ikke like store som fryktet, og anlegget driftes den dag i dag under navnet Sellafield.
Men hva hvis det ikke hadde gått bra? Det er spørsmålet som Atomfall stiller. Noe som gir et herlig premiss for et RPG/overlevelsesspill.

Det vil være enkelt å kalle Atomfall for et britisk Fallout. Og selv om likhetene er tydelige så vil det ikke være rettferdig mot noen av spillene.

Historien i Atomfall starter med at du våkner i en bunkers fem år etter Windscale-ulykken. Du husker ikke hvem du er eller hva som har skjedd. En fyr i beskyttelsesdrakt står og roper til deg, og ber deg om å flykte. Vel ute av bunkersen er du fri til å gå hvor du vil og gjøre hva du vil.

Framfor å ha ett stort kart er Atomfall bygget opp av soner du relativt fritt kan bevege deg mellom. Alle med sine små særegenheter.

Atomfall er bygget opp av ganske simple spillmekanikker. Og det er ment positivt. For de er løst på en smart måte. Jeg har i tidligere anmeldelser snakket om hvordan altfor mange statuslinjer kan ødelegge en spillopplevelse for meg. Derfor var det med en viss skepsis jeg så Atomfall bli omtalt som et overlevelsesspill. Heldigvis har du bare helse og puls å bry deg om. Det finnes mat i spillet, men det er kun for å få fylt opp livet ditt igjen. Pulsen påvirkes av anstrengelse og det blir vanskeligere å overleve når man er andpusten.

Spillet har ikke en egen valuta, men alle transaksjoner gjøres gjennom byttehandler. Nok et eksempel på et simpelt system som funker godt, selv om det kanskje hadde vært på sin plass med en eller annen prute/forhandlingsmekanikk. Her er det bare snakk om å lempe nok greier på vekta til selger er fornøyd.

For å oppgradere karakteren din må du lese spesielle hefter du finner rundt omkring. Da låser du opp ferdigheter. Ferdighetspoeng er også noe du plukker opp. Ferdighetene er nyttige, men du blir aldri noe supermenneske.

Atomfall er egentlig lagt opp mer til utforskning enn å slåss. Noe av det jeg liker best med spillet er at brorparten av alle du møter ikke angriper deg med en gang de ser deg. Selv ikke bandittene. Trekker du deg unna, så lar de deg gjøre det. Går du der du ikke hører hjemme er det en annen sak.

Karakterene du møter er artige skruer og ofte veldige britiske. Her har stemmeskuespillerne gjort en god jobb. Det å sose rundt, snakke med folk og utforske er en fryd. Oppdragsstrukturen er også litt annerledes enn man er vant til. Den er på en måte litt friere. Enkelte ganger får du spesifikke oppdrag, men som regel hører du bare et rykte eller noen merker noe på kartet for deg så må du undersøke hva det er for noe.

Dette er noe som passer fint til min måte å spille på, men jeg kan forstå at andre ikke klarer helt å bli dus med det.

Rundt om på kartet er det også bunkerser og lignende du kan sjekke ut, men i disse er det også fiender. Og skytingen, slåssingen og snikingen er der Atomfall sliter mest. For det er rett og slett litt uinteressant. Selv om jeg liker konseptet med at verken du eller fiendene dine er spesielt gode på det. Og tåler ikke mye før man går ned.

Grafisk sett er det ikke så mye å si annet enn det er funksjonelt, men det ser litt gammeldags ut. Den engelske landsbygda er fin da.

Jeg har kost meg veldig med Atomfall, selv om spiller har noen tydelige svakheter. Jeg liker friheten, enkelheten og måten du blir presentert oppdrag på. Premisset og settingen er jo også helt strålende. Hovedhistorien lever kanskje ikke helt opp til det fantastiske premisset, men den er fortsatt ålreit. Liker du Fallout så har jeg vanskelig for å se at du ikke skal like Atomfall.