For meg står «Dragon Age: Origins» som et av fjorårets beste spill. Helt siden jeg oppdaget «The Bard’s Tale» mot slutten av 80-tallet, har rollespill hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Og «Dragon Age: Origins» var rett og slett det beste jeg hadde spilt i sjangeren siden «Baldur’s Gate II» i 2000.

Mørkt og mystisk

«The Witcher» er og et spill jeg liker godt. Det polskutviklede spillet, basert på novellesamlingene og romanene til Andrzej Sapkowski, plasserte seg fint inn i båsen med ny og mørk fantasy da det kom ut i 2007. Ut med muntre hobbiter, røde drager og helter i skinnende rustning, inn med politiske intriger, fattigdom og skitne knep. Polske CD Projekt Red gjorde en god jobb med å skape en livaktig verden rundt monsterjegeren Geralt, og med over to millioner solgte spill er forventningene skyhøye til oppfølgeren.

Produsent Tomasz Gop fra CD Projekt Red ønsker å understreke at spillet er mørkt og voksent, og gjør dette ved å slå av alle lysene i rommet. Noe som gjør det svært utfordrende å ta notater underveis. Men det glemmer vi fort idet den vakre spillverdenen åpenbarer seg på skjermen foran oss.

Et skip seiler inn til havn i et tåkete landskap. Det er detaljert og vakkert, mye penere enn «Dragon Age: Origins». Monsterjegeren Geralt står ombord, sammen med magikeren Triss og en annen kriger kalt Vernon Roche. Skogen er tåkete, kupert og overgrodd.

– Vi har jobbet mye med grafikken i «The Witcher 2», vi har full dag/natt-syklus som forandrer det visuelle, i tillegg til varierte værsykluser, forteller Gop.

Stemningen i den tette skogen er klam og klaustrofobisk. Det er vakkert og atmosfærisk, og jeg har ingen problemer med å leve meg inn i det jeg ser på skjermen. Hovedpersonen Geralt samler laget sitt, og legger avgårde på en sti som følger kystlinja. Men de kommer ikke langt før de blir overrasket av en sarkastisk alv som blokkerer veien videre.

– Dialogsystemet er noe som er helt nytt i «The Witcher 2». Tidligere var det veldig stivt og formelt, med to personer som stod i ro og pratet med hverandre. Nå kan en dialog ha uendelig med deltakere, og vi har lagt fokus på å gjøre dialogen mer dramatisk, forklarer Gop, mens spillfigurene på skjermen slenger dritt til hverandre.

Actionkamp

Det går som det må: til slutt trekkes våpen og tryllestaver, og det hele må avgjøres med blod. Kampsystemet er actionorientert, og Gop styrer Geralt ved hjelp av en Xbox 360-kontroller koblet til maskinen. Man kan linke angrep sammen til komboer, blokkere innkommende angrep, og komme med egne kontringer. Det er action, som i «God of War», men Gop lover at det er et dypt rollespillsystem i bunnen.

– Vi har laget kampsystemet slik at det skal kunne appellere til alle spillertyper. Vil du fordype deg i det og lære deg alle nyansene, har du muligheten til det. Men hvis du bare vil trykke kjapt og komme gjennom kampene, er det også mulig.

Da sitter jeg igjen med spørsmålet om hvorfor man skal gidde å fordype seg i systemet, hvis man kan oppnå samme resultat ved å bare trykke raskt på en knapp, men Gop går raskt videre i spillet før jeg får spurt.

Du skal høre mye

Vi går inn i en by. Grå og trist middelalderby med tunge steinbygninger, men omgivelsene er like detaljrike og atmosfæriske som i skogen vi nettopp har reist gjennom. Innbyggerne i byen rusler rundt og skuler på oss.

– I «The Witcher 2» bygger du opp et rykte rundt figuren din som vil følge deg i lokalsamfunnet. Innbyggerne i de ulike byene vil reagere på ditt nærvær, basert på ryktet ditt, sier Gop.

Overgangen fra skogen til byen var sømløst integrert, og uten noen innlastingsskjermer. Det samme opplever vi når Geralt går inn i et vertshus for å snakke med en mann. Ifølge Gop vil det ikke være noen innlastingstider i hele spillet.

Vi har knapt kommet oss etter slaget i skogen, før spenningen på nytt begynner å stige. Det viser seg at fyren vi skal møte i byen er nede på torget. I en galge. Sammen med tre andre skal han henrettes. En folkemengde har samlet seg, og Geralt presser seg frem for å diskutere med bøddelen. Gop understreker at denne situasjonen kan løses på flere måter, og vi prøver å være litt diplomatiske først.

Samtalen er nervepirrende og dramatisk. Og grov. Dette er mørk fantasy, og bannordene hagler oftere enn i en nordnorsk rorbu. Geralt får med seg folkemengden i noe som kan utarte til opptøyer, og resultatet er at bøddelen trekker seg og vi får utlevert vår kompis.

Zelda-aktig

Gop tar oss så med litt lenger ut i spillet, og viser oss spillets første boss. Et gigantisk blekksprut-aktig vesen som holder til i en ruin på en åskam. En frenetisk kamp starter, tentakler flyr mot Geralt, som løper unna. Ved hjelp av et spesialangrep klarer han å fange tentaklene som kommer, for så å hogge de vekk. Noe som til slutt gir han fri passasje til bossens svakere punkter. Det er actionfylt, og minner egentlig mer om Zelda enn et tradisjonelt vestlig rollespill.

Etterpå blir det mindre Zelda-aktig, idet Geralt og den smålekre magikeren Triss tar en tur ned i en grotte, noe som utarter seg til litt romantisk nakenbading. Det ser ærlig talt litt småklamt og påtatt ut med de nakne spillfigurene som slynger seg inntil hverandre, men Gop virker opptatt av å vise oss at dette er et spill for voksne, så vi lar ham holde på.

Fin blanding

«The Witcher 2» ser ut til å oppfylle alle ønskene til de som digger forgjengeren. Rollespill-purister vil nok klage over det actiondrevne kampsystemet, som jeg egentlig ikke kan si så mye om før jeg har fått prøve det selv. Det vi så på skjermen så imidlertid ut til å fungere utmerket, men jeg er usikker på hvor mye fokus det er lagt på rollespillelementene som skal ligge i bakgrunnen for de actionfylte sekvensene.

Det jeg imidlertid kan si er at atmosfæren, dialogen og utforskingen er noe av det mest gjennomførte jeg har sett i et rollespill noen gang. Hvis CD Projekt Red klarer å ro i land kampsystemet snakker vi mest sannsynlig om et av de aller beste actionrollespill på svært lenge.

«The Witcher 2» utvikles av CD Projekt Red og utgis av Namco Bandai. Spillet utgis på PC i starten av 2011.