«Resistance»-serien har alltid stått litt i skyggen til Sonys FPS-mastodant «Killzone». Det er som om den japanske giganten har forelsket seg litt for hardt i «Killzone»-serien, som de alltid trekker frem ved produktlanseringer og lignende. Dette til tross for at det første «Resistance»-spillet ble bundlet med Playstation 3 og ble elsket av spillerne («Resistance: Fall of Man» har 86 av 100 mulige poeng hos Metacritic).

«Guden» av co-op

Selv elsket jeg det første «Resistance»-spillet. Ikke fordi historien var så genial, men fordi spillbarheten var på topp – og på grunn av den simultane tospillermodusen (såkalt «co-op») som spillet tilbød. Ikke rent få timer er gått med til dette i sofaen til en kamerat i Fredrikstad. Det som var så genialt med tospillermodusen i «Resistance: Fall of Man», var at det var den ordinære kampanjen og historien – bare med delt skjerm. Dette ga spillet en ny dimensjon. Det forvandlet seg fra å være et generisk FPS-spill til et sosialt stuespill. «Resistance: Fall of Man» var alt «Army of Two» forsøkte å være, bare to år tidligere.

Av en eller annen grunn tok Insomniac vekk denne vekk denne muligheten i «Resistance 2», men i treeren er co-op tilbake; større, sterkere og penere enn før.

Generisk historie

Historien i «Resistance 3» er av den masseproduserte sorten: Jorden er invadert av aliens («Chimera») og vi følger helten Joseph Capelli. Capelli er mannen som er ansvarlig for at helgen i de foregående «Resistance»-spillene er død. Han bor i en underjordisk hule sammen med familien sin og et knippe overlevende mennesker, da Dr. Fyodor Malikov (kjent fra de foregående «Resistance»-spillene) plutselig dukker opp. Malikov vil at Capelli skal følge med til New York for å – selvfølgelig – redde verden. Om enn noe motvillig, så blir vår helt Capelli til slutt med. Og så er spillet i gang.

«Resistance 3» byr ikke på det helt store engasjementet hva historie angår, men fantastiske kuttscener og et høyt tempo gjør allikevel sitt til at vi i hvert fall føler litt med Capelli. «Resistance»-spillene har aldri imponert noen med historien; det er andre ting som gjør at «Resistance»-serien og i særdeleshet «Resistance 3» står ut.

Som for eksempel grafikken. «Resistance 3» er helt på høyde med hva «Uncharted 3: Drake’s Deception» tilbød – og det er tydelig at utvikleren Insomniac Games har tatt kvantesprang siden «Resistance 2». Grafikken er nydelig, detaljert og skarp og særlig lyssettingene skiller seg positivt ut. «Resistance 3» er som et eneste langt og vakkert eventyr. Selv spillets mest skitne sidegater og forlattere kjellere fremstår som et maleri av Leonoardo DaVinci; og det er også her man ser de mest slående likhetene med Bethesdas «Fallout 3». Visuelt ligger  «Resistance 3» sine forlatte hus og trange gater tett opp til «Fallout 3», bare i en mer polert utgave.

Fantastiske våpen

Våpnene i «Resistance 3» må også nevnes. Insomniac har utvidet arsenalet ganske kraftig siden forgjengeren og inkludert en rekke virkelig tøffe våpen. Augeren er kjent fra tidligere spill, men nytt av dage er at man nå kan bruke våpenet til å se gjennom vegger – og plukke ned fiender fra bak en vegg. Det finnes også våpen som kan skyte rundt hjørner, elektrosjokke fiendene og en hel drøss annet.

Det jeg liker mest med våpnene i «Resistance 3» er absurditeten i de. Gjennom å inkludere et helt voldsomt arsenal av våpen distanserer Insomniac  «Resistance 3» fra andre, mer realitetstro spill som «Call of Duty»-serien. Ved å gjøre dette viser Insomiac samtidig sin innstilling til hva spill skal være. «Resistance 3» handler om å plaffe ned aliens, bruke sinnsyke våpen og redde verden. I jakten på realisme glemmer altfor mange spillprodusenter hva spill egentlig handler om: Nemlig å ha det gøy. Og i «Resistance 3» er det nettopp det man får.

Helsesystemet i «Resistance 3» minner mye om hvordan tingene fungerte i det første spillet. Man må hele tiden samle helsepakker, fordi det er ingen regenerering av helsenivået ditt – som i eksempelvis «Call of Duty»-serien. Dette gjør at kampene blir dynamiske og veldig intense. Det fører også til at spilleren må være bevisst på å bruke omgivelsene som dekning og ikke bare løpe ut i kuleregnet. Noen spillere vil garantert hate helsesystemet, mens andre igjen vil føle at det gir en mer utfordrende spillopplevelse.

Så hva er dårlig med spillet? Vel, Insomniac kunne godt latt oss skippe forbi de lange, filmatiserte mellomsekvensene. Våpnene føles også temmelig unøyaktige; noen ganger treffer man, andre ganger bommer man – selv når man skyter samme sted. Og historien er som sagt ikke noe Shakespeare-skuespill.

I tillegg til dette byr «Resistance 3» på en ubehagelig overraskelse for mange spillere: Sonys introduksjon av det såkalte «Network Pass»-systemet. En engangskode for å bruke «Network Pass» følger gratis med spillet, men dersom du kjøper spillet brukt, har tenkt å spille det på mer enn en Playstation 3-konsoll, eller har spleiset på spillet med en venn, så må du punge ut 75 kroner for å kjøpe tilgang til å spille spillet online. Electronic Arts har operert med slike ekstrautgifter en stund nå for å kjempe mot bruktspillmarkedet, og nå ser det ut til at Sony følger etter.

Derfor: Hvis du er på jakt etter et virkelighetstro spill, hvis du liker åpne verdener og «ekte» våpen, ikke kjøp «Resistance 3». Men hvis du er ute etter noen timers intens spilling, vil meie ned tusenvis av aliens med helt urealistisk kule våpen og redde verden samtidig, så velg «Resistance 3». Spillet er vår tids «Duke Nukem» og fortjener all den suksess det kan få. «Resistance 3» anbefales på det sterkeste til nye og gamle fans av serien.

«Resistance 3» er utviklet av Insomniac Games og utgis av SCEE. Spillet kommer til Playstation 3 og er i butikkene nå.