Den harde kjernen har alltid stått serien bi, så å si at det var vinn eller forsvinn for Battlefield som serie er gjerne å ta litt hardt i. Men selv etter en svært positiv mottagelse av beta-testen i sommer var det likevel mye som stod på spill for EA’s nyopprettede koalisjon av studioer når Battlefield 6 ble lansert for litt over en måned siden. Heldigvis leverte de sakene, og vel så det.

Sånn helt plutselig så har det gått mer enn tjue år siden Battlefield 2 så dagens lys. Dette var en tid da spill på PC og konsoll nesten ikke kunne vært lengre fra hverandre når det kom til spillmekanisk dybde og teknisk kompleksitet, og den gang hadde jeg veldig vanskelig for å forestille seg om at det gapet kom til lukkes med det første.

Men tiden har som sagt gått siden den gang. Konsollene ble etter hvert kraftigere og underveis ble Battlefield-serien en av utgiver EA’s mest pålitelige pengemaskiner, sett bort fra spill som FIFA og Madden selvfølgelig. I løpet av alle disse årene har serien sett både oppturer og nedturer, og naturligvis når det kommer til en så stor serie så er ikke alle like enige om hvilke som er hvilke.

De fleste Battlefield fans var i hvert fall enig om en ting: Etter Battlefield 2042 kunne det bare gå oppover.

Etter et noe halvhjertet forsøk på å «modernisere» oppskriften med en slags Titanfall 1-aktig tilnærming med å fortelle spillets historie gjennom flerspiller kampene, en overhaling av klassesystemet fra de tidligere spillene hvor de introdusere navngitte «spesialister» med hver sine spesielle egenskaper og utstyr. Attpåtil skulle ekstreme vær-effekter som tornadoer og sandstormer kunne oppstå i løpet av spillets gang for å vise effekten klima krisen kom til å ha på fremtidig krigføring.

Pressen mente spillet ikke var helt uten siden positive sider, men at det manglet det lille ekstra og at det på lansering var rimelig tynt innholdsmessig sammenlignet med prisen. Fansen var derimot forbannet. De følte seg ført bak lyset og etter bare et par dager hadde spillet fått nesten 30.000 negative anmeldelser som kritiserte alt fra omfattende bugs, at spillet hadde store mangler sammenlignet med tidligere spill i serien og kritiserte retningen spillet hadde, blant annet når det kom til skins. Det skal sies at de var inne på noe her, da en av de planlagte skinsene for Julen 2021 var at spillere kunne spille som selveste julenissen.

Spillertallene stupte bratt etter lansering. Mindre enn fire måneder etter lansering var spillet stabilt nede på under 1000 samtidige spillere og en underskriftskampanje for å få pengene tilbake samlet over 200.000 signaturer Når Call of Duty, Titanfall og Apex Legends veteran Vince Zampella senere tok over roret for Battlefield serien gikk han ut å beklagde ovenfor fansen med erkjennelse om at spillet «hadde vandret litt for langt bort fra hva et Battlefield spill skulle være.»

Så ja, det stod mye på spill når Battlefield Studios, som består av studioene DICE, Motive Studios, Ripple Effect Studios (tidligere DICE LA) og Criterion Games skulle finne den rette tonen for det nyeste tilskuddet i serien, og en ny retningen for serien i sin helhet.

Resultatet er for min del det mest gøyale Battlefield spillet jeg har spilt.

Handlingen er satt til den svært nære fremtiden og konflikten står denne gangen mellom restene av NATO og det private militære selskapet Pax Armata og deres allierte. Etter at general sekretæren av NATO blir myrdet av Pax Armata velger tolv av medlemslandene i NATO å bryte med alliansen og heller alliere seg med Pax Armata organisasjonen.

På denne måten unngår Battlefield 6 å tvinge spillere til å ta stilling til dagens geopolitiske virkelighet, slik Battlefield 2042 gjorde med USA og Russland, samtidig som de klarer å ha fingeren på pulsen av det vi ser i verdenen rundt oss i dag. At båndene og alliansene vi lenge har stolt på at skal beskytte oss kanskje ikke er så sterke som vi skulle ha det til i utgangspunktet. Nivåene satt i det fiktive Tajikistan bruker gode virkemidler til å fremstille hvordan det er å være et land som NATO veldig gjerne vil ha med, men mest for interessen av de andre landene i alliansen, mer enn det å hjelpe de som lever helt på grensen mot den fiendtlige opposisjonen.

Historien spillet forteller er grei nok. De færreste kommer til Battlefield spillene for historiemodusen, så sant ikke spillene heter Bad Company eller Bad Company 2. Karakterene vi møter er interessante nok, men det er de rimelig standard skytespilloppdragene som ender opp med å dra opplevelsen ned. Det er veldig lite som skiller det fra et hvilken som helst annet skytespill, og med unntak av «Vi måtte jo ha minst ett oppdrag hvor du kjører tanks» oppdraget, så er det veldig lite av seriens DNA å finne i selve enspilleren. Noe som selvfølgelig er litt skuffende når det er mannen bak Titanfall 2 som har ledet utviklingen.

Titanfall 2 viste at du kunne fortelle en enspiller-historie ved å bruke virkemidlene fra spillets flerspiller del, og det får ikke Battlefield 6 til. I stedet får vi servert en rimelig flat historie, med tradisjonelle action skyespill sekvenser og noen få gjesteopptredener av skuespillere vi kjenner fra tv som Benito Martinez og Tony Curran. Helt greit, verken mer eller mindre.

Herifra går det derimot bare oppover. Flerspilleren til Battlefield 6 er både variert, fleksibel, givende og ikke minst veldig, veldig morro. Faktisk er det en av de mest komplette flerspiller skytespill pakkene jeg tror jeg har sett noen gang, uten at det betyr at det ikke kan bli bedre med tiden.

La oss begynne med det mest grunnleggende: spillmodusene. Det hadde virkelig ikke vært et Battlefield spill om vi ikke hadde hatt med Conquest, flaggskip modusen hvor 64 mot 64 spillere kjemper om kontrollen på tvers av store kart, komplett med biler, tanks helikoptre og fly. Escalation er en variant av Conquest hvor etterhvert som lagene holder flest punkter blir mer og mer av kartet erobret og avgrenset, mens jo lengre ut i kampen så blir flere kjøretøy tilgjengelige.

I Breakthrough kjemper lagene om kontroll på ett eller flere punkter, hvor ett lag forsvarer og det andre angriper. Når angriperne klarer å ta kontroll på et område flyttes grensene på kartet og nye områder må angripes/forsvares. En veldig dynamisk modus hvor kamper kan snu i siste sekund. Rush er veldig likt Breakthrough, men her må angriperne plante bomber på forsvarernes M-Com stasjoner, mens forsvarene må forhindre at de eksploderer.

Utover dette er det en håndfull tradisjonelle moduser som Domination, Team Deathmatch, Squad Deathmatch, King of the Hill og, ganske så nettopp lansert, Strikepoint. Den store variasjonen på tvers av disse modusene gjør at jeg sjelden klarte å bli lei av verken den ene eller den andre modusen. Når sant skal sies har det største problemet med å skrive denne anmeldelsen vært det å rive meg bort fra spillet for å få tid til å skrive den.

Siden Battlefield 6 også veldig effektivt bruker opp igjen de samme kartene på tvers av modusene, men avgrenser området i forhold til størrelsene på lagene og hva slags modus som spiller så rekker man å bli ganske godt kjent med omgivelsene, og oppdager nye taktiske tilnærminger man kanskje ikke ellers ser når kartene er større.

Modusen jeg lar vær å nevne her er Battle Royale modusen Redsec og den tilhørende Gauntlet modusen av den ganske enkle grunnen at jeg ikke har rukket å spille nok til å få gjort opp en skikkelig mening om dem. Ettersom de også er frittstående og gratis å spille så ser jeg nesten på dem som sitt eget spill.

Det viktigste og mest positive jeg har å si om dem er at de er bygget på det samme fundamentet som resten av Battlefield 6. Og det fundamentet er virkelig solid.

Det er vanskelig å helt sette fingeren på hva det er Battlefield Studios har gjort mest riktig med når det kommer til Battlefield 6. For mens den helhetlige opplevelsen fortsatt er særegen og gjenkjennelig som Battlefield til at den ikke er å kunne ta feil av, så har studioet gjort mange smarte grep for å modernisere oppskriften på en sånn måte et det også klør den samme delen av firfislehjernen som Call of Duty 4: Modern Warfare, og spillene som kom etter det, gjorde i sin tid.

Raske respawns og rask (men ikke for rask) time-to-kill gjør at man sjelden føler man sitter å venter på å komme tilbake til spillet, selv om man dør ofte. Det er også veldig god balanse mellom de forskjellige klassene, hva de er gode på og hvilken rolle de har.

Hver klasse har passive egenskaper ved siden av sine aktive egenskaper og spesialiseringer. Eksempelvis er Assault bedre på å sikre områder i lagets favør, mens Recon kan peke ut fienders lokasjon for resten av gruppen sin. Support har passiv healing i gass granatene sine, mens Engineer kan lettere se miner, droner og annet utstyr fienden har tatt i bruk.

Det som jeg føler er litt unikt til nettopp Battlefield serien sammenlignet med mange andre skytespill er at man ikke trenger å være den som er raskest og mest presis med avtrekkeren for å føle at man bidrar. Alt man gjør teller mot noe, og det er veldig lett å få kjenne litt på mestringsfølelsen. Dette er noe Battlefield 6 bygger enda mer oppunder ved å ha en hel drøss med utfordringer som man kan jobbe mot. Belønningene for disse utfordringene er alt fra nye våpen, dypere spesialisering for klassene, mer avansert utrustning på kjøretøyene, nye skins og mye mer.

Dette konseptet er på ingen måte helt nytt til serien med Battlefield 6, men denne gangen føler jeg de har peilet inn den perfekte tiden mellom hver gang dopaminet trigges av belønninger på en måte som er svært sammenlignbart med de spillene i Call of Duty serien som Infinity Ward stod bak. Ved lansering var noen av disse utfordringene ganske ubalanserte og tilnærmet uoverkommelige, men etter justeringen så har de blitt langt mer rimelige og følelsen man får når en spesifikk utfordring man har jobbet mot en stund løses inn er… bare… så… god!

Masse ødeleggelser, men ikke Masseødeleggelse

«Levolution» var et begrep DICE brukte fra og med Battlefield 4 for å beskrive hvordan spillerstyrt ødeleggelser påvirket nivåene over tid, og for mange var det et virkelig trekkplaster å se hvor mye de kunne jevne de forskjellige kartene med jorden. Battlefield 6 sitt system er langt fra så omfattende som det var i eksempelvis Bad Company 2. Likevel er det ganske imponerende saker og gir en veldig filmaktig følelse når man er den som står i midten av det hele

Forskjellen på «eple-kjerne» tilnærmingen, som Ripple Studios valgte å kalle det, i Battlefield 6 er at det ivaretar moroa med at selv om en bygning blir rasert så kan man eksempelvis bruke ruinene av det som dekning i skuddvekslinger. Du kan fortsatt rasere en bygning med en tanks, eksplosiver eller en velplassert rakettgranat, men det er en grense på helt hvor mye du kan ødelegge, og den grensen kan av og til være litt tvetydig.

En positiv ting denne litt annerledes tilnærmingen til ødeleggelse bidrar til er at hver kamp utspiller seg forskjellig fra den du nettopp spilte. Mest fordi ikke alle jobber mot å velte kranen eller hva det måtte være så tar kartet i stedet form etter det som skjer. Selv etter over hundre timer i spillet så blir jeg stadig imponert over hvor fleksibelt dette systemet virkelig er og hvordan det påvirker taktikken til spillerne.

Battlefield 6 er også utrolig pent å se på. Og selv om jeg følte jeg måtte gå til innkjøp av en ny datamaskin når det kom ut (noe jeg forøvrig også endte opp med å gjøre) så kjører det overraskende bra på selv svakere maskiner har jeg inntrykk av. På PC har også et helt hav av innstillinger som man kan leke seg med for å få spillet akkurat slik man ønsker det, og selv om det har vært litt funky tilstander på måten spillet behandler lyskilder og slikt så har det på det tekniske vært en veldig solid opplevelse på tvers av alle disse timene jeg har spilt det.

Hva slags mørke guder Battlefield Studios har ofret sjelen sin for å få til så lynrask matchmaking vet ikke jeg, men jeg antar han tok seg godt betalt. For jeg tror aldri jeg har opplevd et spill som går så sømløst fra en kamp til en annen, noen ganger så raskt at man ikke får med seg oppsummeringen av hva man låste opp i forrige kamp.

Battlefield 6 er det mest komplette spillet i serien på lenge, og selv om enspillerkampanjen skuffer noe, leverer flerspilleren så til de grader på den opplevelsen jeg føler vi alle håpte den skulle. Det er veldig lite negativt jeg har å komme med om spillet. Det meste annet jeg kan komme på føler jeg enten allerede har blitt adressert, som de skyhøye målene til utfordringene, eller kommer til å bli ordnet med tiden. Battlefield har ikke vært så gøy som dette siden tiden min i ‘Nam. Og som et startpunkt på noe som skal oppdateres over tid så har jeg sjeldent sett en mer komplett pakke fra dag en.