Det tok tid å bli ferdig med denne anmeldelsen. Assassins Creed: Rogue er kanskje det siste store spillet som lanseres alene på forrige generasjons konsoller, så jeg måtte finne frem den gamle store svarte for å kunne spille det. Etter jeg gravde den frem fra boden i leiligheten min og koblet det til TV’en oppdaget jeg hvor stor forskjell det er i en generasjon. Ikke lenge etter CD’en ble slukt begynte viften å bråke mer enn en flymotor , samtidig som jeg måtte flytte på DVD-samlingen for å få plass til den store svarte boksen.

Så dukket spillets hovedkarakter Shay Cormac opp. Han som alle andre lignet mer nå dårlige tegnede animasjonsdukker en realistiske personer. Etter å ha spilt Inquisition er det enkelt å se forskjellene. På et generelt grunnlag er det nå på tide å si farvel til en god men utgått generasjon, og Assassins Creed: Rogue viser oss nøyaktig hvorfor.

Generisk og forvirrende

Ubisoft sitt spill kan egentlig kalles Black Flag II, og det er tydelig at det er kun en resirkulering av det Assassins Creed IV: Black Flag ga oss. Det er nesten pinlig å se hvor mye som er likt, både i henhold til grafikk og spillbarhet. Jeg skal komme tilbake til det senere. La meg først fortelle litt om historien til Rogue.

For å vise hvor radikalt forskjellig spillet er i forhold til Black Flag så spiller du nå som en tempelridder. Det betyr at du nå har lov til å drepe sivile uten å bli desynkronisert, og det er hovedsakelig alt. Resten er resirkulert og like oppgradert som en årlig iPhone. Små kosmetiske endringer, en litt mer kompleks brukerfunksjon og veldig mange småfeil.

Det sterkeste kortet Assassins Creed-serien har hatt, etter undertegnedes mening, er den litterære oppbygningen som setter religiøse og moralske spørsmål i kontekst med vår historie og kultur. Det har vært en suksessfull strategi, men nå ser det ut som det går på tomgang og de store spørsmålene drukner i et ukoordinert forsøk på å være det meste actionfylte eventyret på markedet.

Overraskelsesmomentet og nyvingen som gjorde Black Flag så suksessfullt er fjernet og da makter ikke Rogue å stå noe særlig godt på egne bein. Det er en interessant problemstilling som Rogue sin historie promoterer. Utfordring av den etablerte god-mot-ond fremstillingen som de tidligere spillene hadde bygget opp under ville ha vært en ekstremt god måte å fornye serien på. Dette forsøket er bortkastet siden spillet følger den samme generiske fremstillingen av helt som blir forrådt og som søker hevn for hevnes skyld. Det er en bortkastet mulighet som gjør at spillet drukner blant de mange andre spilltitlene av middelmådighet.

Morrigan er den nye Jackdaw

I likhet med samtlige Assassins Creed som har omhandlet tiden rundt USA sin fødsel er store deler av spillet bygget opp under det å kunne seile rundt på havet. Siden handlingen baserer seg på syvårskrigen mellom Storbritannia og Frankrike er det nå de nordlige farvann historien baserer seg rundt. Istedenfor det åpne karibiske kartet som vi hadde i Black Flag har vi nå flere splittede kart hvor du må navigere deg gjennom lumske farvann. Et av de tingene jeg savnet var den følelsen av å utforske verdenen rundt deg som Black Flag så elegant klarte å gi deg. Skipet Morrigan som du får ganske tidlig i spillet fungerer som en base som du kan oppgradere. Den er lettere håndterbar en sin forgjenger Jackdaw, og har noen flere våpen også. Det er det som er hovedsakelig forskjellen mellom de to spillene.

En omvendt snikmorder

Shay Cormac, som tydelig bruker de samme animasjonene som Edward Kenway har noen elementer med seg som gjør at han ikke kan kalles generisk og platt. Hevn har alltid vært spillutviklere sin favorittaltruisme for å forsvare den etiske motivasjonen til sine protagonister fordi det funker. Dette spillet er ikke noe unntak. Det er lett å se på Shay som en antihelt som gjør de feile tingene for de rette grunnene. I tillegg er det alltid morsomt å spille en del av den virkelige historien og komme seg unna jordskjelvet i Lisboa blant annet.

Som sedvanlig foregår den parallelle historien i nåtiden, og vi fortsetter nøyaktig i de samme kontorlandskapene som sist gang. I et førsteperspektiv avbrytes Shay Cormac sitt eventyr med å forklare oss grunnlaget til hvorfor vi undersøker hans minner, samtidig som det eksisterer noen småspill her og der. Hvis man er interessert i den helhetlige historien som eksisterer utenfor selve spillene blir man også belønnet med noen små hint som knytter sammen helheten i historien. Det er tydelig at det er ikke dette segment som var prioritert når det gjaldt spillbarheten, men det ødelegger aldri flyten heller.

Renovasjon av gammelt produkt

Så tilbake til hva spillet kan tilby av nye elementer av spillmekanikker. Har du spilt Assassins Creed II vet du hva du får mens du går rundt New York sine gater. Overalt er det bygninger som du kan renovere og som vil gi deg penger og andre fordeler til å bekjempe snikmorderne. Den største av dem baserer seg på kjemisk krigføring. De taktiske elementene er i en viss grad effektivisert. Du har større utvalg av hjelpemidler til å komme deg fra A til Å uten å legge bak deg en vei av døde franske og britiske soldater. Det er et Damokles sverd fordi det er mye vanskeligere å komme deg fremover i historien hvis du ikke sniker deg forbi fiendene for å komme til målet ditt. Jeg ble lei av å bli oppdaget så ofte at tilslutt ville jeg bare storme forbi fiende for å komme videre i historien.

Bland denne herligheten med så enorme mange småfeil i spillet, og vi får på følelsen av at dette er et lagersalg av fjorårets titler, bare med ny innpakning. Har du ikke spilt Black Flag så er dette et veldig godt spill, men for oss andre føles det bare litt som melking. Prøv før du kjøper.