Blades of Fire er ikke en refusert albumtittel fra Manowar, det er det seneste spillet fra de spanske utviklerne MercurySteam. Kanskje best kjent for å ha gitt oss Castlevania: Lords of Shadow for 15(!) år siden. Blades of Fire er imidlertid mer Souls-inspirert enn Castlevania-inspirert.

Du spiller som Aran de Lira, som etter å ha sett dronningens menn overfalle og drepe en eldre prest bestemmer seg for å kjempe tilbake. Med seg, som en slags sekretær, får han Adso de Zelk, som var i lære hos den gamle presten.

Det viser seg at dronning Nerea har forhekset alle fienders våpen fra stål til stein slik at ingen kan bekjempe hennes tyranni. I starten har du ett oppdrag; drep dronningen.

Så hvordan skal du klare det uten våpen? Null problem. Aran har nemlig fått hendene i en magisk hammer som gir han tilgang til gudenes smie. Her kan han smi sine egne våpen av stål. Og dette er spillets hovedgimmick. Etter hvert som du finner bedre materialer og nye våpentegninger kan du smi kraftigere og bedre våpen.

Selve smiingen er et eget minispill, og ganske fornøyelig faktisk. Etter du har bestemt hva som skal være de ulike komponentene av våpenet og hvilke materialer du skal bruke, er det på tide å hamre stålet. Dette vil bestemme kvaliteten på våpenet, altså hvor mange ganger du kan reparere det før det blir ødelagt.

Når du er ferdig med våpenet skal du gi det et navn. Hvert våpen du bruker opparbeider seg et rykte etter hvem og hvor mange du dreper med det. Dette ryktesystemet er i teorien ganske kult, men i praksis har det kun innvirkning på hvor mye og hvilke materialer du får igjen når du kvitter deg med.

Som dere kanskje har skjønt, handler mye av styrken til Aran om våpnene han bruker. Det er der egenskapene ligger og ikke i karakteren. Forskjellige våpen legger opp til forskjellige kampstiler, men felles er at det handler om presisjon og tålmodighet. Og kampsystemet flyter relativt godt. Istedenfor lette og tunge angrep, har du retningsbestemte (høyre, venstre, hode og kropp). Og noen våpen biter bedre på visse fiender enn andre, så det er alltid lurt å ha et lite arsenal av forskjellige våpen tilgjengelig.

Akkurat som i Souls-spill så har døden konsekvenser. I Blades of Fire mister du våpenet du brukte da du døde, men det kan plukkes opp igjen.

Blades of Fire ser ganske bra ut. Spesielt karakterdesignet på Aran, hvor du kan se at likhetene med Lords of Shadow. Omgivelsene er stort sett ganske fine, selv om de kan bli litt like til tider. Det gjør det vanskelig å navigere, noe et klønete kart ikke akkurat gjør noe bedre.

Historien er så generisk fantasy at det er vanskelig å unngå og gjespe bare ved å tenke på det. Så den gir deg veldig få intensiver til å fortsette reisen. Det som overhodet ikke fungerer, er samspillet mellom Aran og Adso. Her prøver de å skape en buddy cop-dynamikk som går helt på tvers av spillets tone ellers. Dialogen er også aggressivt umorsom, bortsett fra en onanivits.

Blades of Fire gjør også en dårlig jobb med å forklare deg relativt sentrale mekanikker i spillet, hvilket legger på et ekstra lag av frustrasjon.

Med andre ord er dette en blandet opplevelse. Så lenge du kan flyte rundt, denge fiender og lage våpen er dette en god opplevelse. Når spillet ber deg om å bry deg om historien eller karakteren fungerer det på langt nær like godt. Dette er en klassisk spillopplevelse hvor man investerer en god håndfull timer, legger det bort og glemmer at man noen gang har spilt det. Ikke fordi det er dårlig, da husker man det gjerne, men fordi det er veldig lite i historien eller settingen som fanger din oppmerksomhet.