Fjoråret var et godt år i soulslike-sjangeren med både Lies of P og Lords of the Fallen som meget gode tilskudd. Bleak Faith: Forsaken ble også sluppet på PC i fjor uten de helt store overskriftene. Spillet har nylig kommet ut på Playstation 5 så vi tenkte å ta det ut på en prøvetur.

Mørk og mystisk

Bleak Faith: Forsaken er omtrent like lystig som det høres. Etter en dramatisk åpningsscene står du fritt til å utforske den digre, dystre og fargeløse verdenen Omnistructure. Settingen er like mye mørk sci-fi som fantasy. Hvem du er eller hva du skal framstår nokså uklart i starten. For å være ærlig så er det mye som er uklart lenge, så sant du ikke saumfarer alt av nedskrevet historie du kommer over. Selv da blir du overlatt til tolkning av det du ser rundt om i Omnistructure.

Dette er et spill som ikke er veldig opptatt av å fortelle deg saker eller holde deg i hånda. Både når det gjelder historien og mekanikken. Bleak Faith: Forsaken lener seg kraftig på den trykkende atmosfæren i spillet. Godt hjulpet av et effektivt lyddesign.

Utforskning og frustrasjon

Omnistructure er en verden som innbyr til å utforskes. Flere store områder er blottet for fiender, slik at du bare kan ta den nevnte atmosfæren inn over deg. Verdenen fremstår enorm og du får relativt fritt spillerom til å velge den stien du ønsker å ta. At spillet er stort, ikke-lineært og null interessert i å vise deg hvor du skal gå er selvfølgelig ikke bare positivt. Det er også en kilde til mye frustrasjon. Mange av områdene ser altfor like ut og det er fort gjort å gå seg bort eller å tro at du har gått i den sammen gangen tidligere. Brettenes design vil også være en kilde til frustrasjon, hvor andelen stiger og spaker er i overkant.

Jeg har tidligere stilt spørsmålet om hvem disse personene er som ønsker plattformsekvenser soulslikes. Disse sekvensene finnes også her, og at hoppingen i spillet er fullstendig krise gjør ikke det spørsmålet noe mindre presserende.

Kampsystem og teknikk

Kampene følger den sedvanlige soulsformelen med angrep og påfølgende blokkering eller rulle unna. Selvfølgelig som du følger nøye med på ditt eget staminaforbruk. Du har også avstandsvåpen som magi og bue. Kampsystemet tar et par steg tilbake og minner mer om Dark Souls enn nyere FromSoft-titler. Ikke at det nødvendigvis er noe negativt med back to basics. Å gjennomføre perfekte blokker gir en fantastisk mestringsfølelse.

Teknisk sett fungerer spillet helt ok. Mye bedre enn hva det gjorde da det først ble sluppet på PC etter hva jeg forstår. De store områdene gjør tidvis at spillet ikke går så glatt som man ønsker i en soulslike. De enorme omgivelsene går også utover detaljrikdommen. Og som sagt glir de fargeløse, grå omgivelsene litt inn i hverandre, noe som gjør det vanskelig å navigere. For noe kart har du selvfølgelig ikke.

Døden er ikke så ille

Her, som i andre soulslikes, kommer du til å dø. Mye. Døden her er imidlertid langt mer tilgivende enn i lignende spill. For i Bleak Faith: Forsaken mister du ikke erfaringspoengene dine når du dør. Noe jeg i alle fall setter pris på. Bare tanken på å skulle navigere tilbake til der du døde for å plukke opp erfaringspoengene gir meg angst.

Til tross for dette bør ikke Bleak Faith: Forsaken være inngangen din til soulslikes. Jeg tror imidlertid blodfans av sjangeren vil finne verdi her. Om ikke annet i atmosfæren og kampsystemet. For min del ble dette imidlertid i overkant frustrerende. Særlig å navigere i Omnistructure ble kjedelig i lengden. I tillegg føltes tilfeldige hopp i vanskelighetsgraden på grensen til urettferdig. Jeg savner også de virkelig minneverdige bosskampene som sjangeren en kjent for.