På samme måte som Nintendo og deres talentfulle studioer i sin tid var med på å definere hvordan tredimensjonale konsollspill innen en håndfull forskjellige sjangere skulle gjøres riktig i form av Super Mario 64, Ocarina of Time, og Goldeneye, gjør Sony Interactive Entertainment i disse dager det samme arbeidet for VR plattformen med spill som AstroBot: Rescue Mission og Blood & Truth.
NB: Bildene i denne anmeldelsen er ikke helhetlig representativ av hvordan spillet ser ut under spilling. Noen av dem er skjermdumper fra PS4 Pro versjonen, som i etterkant har blitt tilpasset for “ikke-VR” visning av utvikleren, mens andre er promo bilder vi har fått fra Sony.
For en nærmere kikk på hvordan spillet faktisk ser ut under spilling anbefaler vi at dere kikker på videoen vår som dere også finner under denne anmeldelsen.
Da mange av oss, meg selv inkludert, raskt avskrev VR satsingen til Sony som nok en forbigående greie, var det ikke teknologien eller implementeringen det var noe galt med. Det var vi som manglet perspektiv.
Når VR for alvor kom på markedet for noen år siden tror jeg mange av oss allerede følte oss klok av skade fra forrige konsollgenerasjon da bevgelseskontrollere skulle “revolusjonere måten vi spilte på” men som ente opp som lite mer enn glorifiserte tech demoer forkledd som spill, hvor vi ofte fikk se hva maskinvaren kunen være god for, men så som regel resulterte i lite annet enn det.
Men med fordelen av etterpåklokskap innser jeg nå at det hadde aldri vært langsiktig levedyktig for VR å eksistere som en mindre behagelig måte å spille spill som allerede har blitt utviklet med et mer tradisjonell grensesnitt i tankene, i hvert fall ikke etterhvert som glansen av at VR fremdeles er nytt og spennende uunngåelig vil begynne å falme.
Hvis VR spill skal overleve som plattform og ha et håp om å oppfylle sitt potensial må spillene designes fra grunnen av opp med VR som hovedplattform, og det er få spill som understreker hvorfor dette er et must bedre enn Blood & Truth.
På samme måte som AstroBot: Rescue Mission var en videreutvikling av konseptene fra Robot Rescue i Playroom VR spillet, er Blood & Truth et fullverdig spill bygget rundt konseptene vi fikk servert i PlayStation VR Worlds demoen London Heist.
Vi blir plassert i skoene til den britiske spesialsoldaten Ryan Marks, som etter å ha vendt hjem til London følgende sin fars dødsfall raskt blir blandet inn i familiens lyssky aktiviteter. Dette setter scenen for et førstepersons action eventyr fylt til randen av alt fra intense skuddvekslinger, høy-adrenalin biljakter og spennende avdekninger i noen av de beste snike-oppdragene jeg har spilt i nyere tid.
Alle disse konseptene samlet sammen, kan vitterlig ikke kalles unike i spillmediet, da det like så gjerne kunne blitt brukt til å beskrive en stor andel av action spill vi har sett opp gjennom årene er det måten alt dette blir gitt nytt liv gjennom VR som virkelig får dette spillet til å skinne.
Definitivt best spilt med to PlayStation Move kontrollere, er Blood & Truth på mange måter en evolusjon av lyspistol spillene fra arkadehallene. Som Ryan Marks tar spilleren seg frem gjennom (med noen få hederlige unntak) lineære nivåer hvor formålet i stor grad er å skyte seg ut av de forskjellige situasjonene som oppstår.
Underveis i oppdragene kan spillerne bytte ut våpnene man har med seg med våpen man finner liggende rundt etter, bruke håndgranater, fylle på ammunisjon og speide etter hemmeligheter som låser opp oppgraderinger til våpnene.
Måten spillet skiller seg fra så mange andre VR skytespill er både i presentasjon og hvor til de grader intuitivt alt i spillet fremstår. Verdenen spilleren plasseres i føles gjennomført i alt fra interiør design til hvor effektivt noe så grunnleggende som såkalt “ragdoll” fysikk fremstår når alt skjer bare centimeter fra øynene dine. Alle fiendene har en slags “vekt” til seg, og i å med at de beveger seg rundt i omgivelsene i forsøk på å flanke ut spilleren gir hele opplevelsen en følelse av realisme jeg sjelden har sett maken til verken i de forannevnte lyspistol spillene fra arkaden, eller VR spill generelt.
-Blood & Truth er med på å skrive boken på hvordan realisme kan introduseres til virtuell virkelighet
Når det kommer til hvor intuitivt alt er har jeg heller ikke sett maken. Designet som et spill hvor du sitter mens du spiller, fant jeg det best å spille i en sofa hvor jeg hadde friheten til å lene meg fra side til side samtidig som jeg har frihet til å posisjonere hendene uten at jeg dunker dem i noe. Måten Blood & Truth lar spilleren bevege seg “fritt” rundt ved hjelp av bestemte stasjoner i omgivelsene kompenserer i stor grad for hvordan PlayStation VR ikke har støtte for RoomScale teknologi, men at dette kan oppleves som ubehagelig for noen er det dessverre ikke helt fritt for. Selv jeg, som i stor grad har funnet at jeg er immun mot “VR syken” kjente det var ubehagelig i starten.
Og joda det er, som det alltid er med spill som støtter bevegelses-kontrollere, noe unøyaktighet med hvor kontrollerne er på skjermen i forhold til hvor de står i virkeligheten. Men måten spillet kompenserer for dette med å la deg nå ting som ellers hadde vært uten for rekkevidde, hvordan kontrollere vibrerer når du har hendene der våpnene dine er plassert i hylsteret, og hvordan ladingen av våpnene, hvor du fysisk må plukke opp magasinet fra ammunisjons-holderen og presse det inn i våpenet, i stor grad kan gjøres så raskt å smidig som mulig samtidig som pulsen raser fordi du befinner deg i midten av kampens hete er noe som selv etter ti talls timer med spillet fortsatt klarer å imponere.
Jeg må også si meg svak for hvordan spillet håndterer det å gi deg andre ting å holde på med underveis i spillet.
Foruten om et par stunder i spillet hvor utviklerne gjerne prøver litt for hardt å imponere deg med hva man kan gjøre i VR spill som ikke lar seg like enkelt gjøre i spill som tradisjonelt sett spilles på en TV eller PC skjerm, er måten de har innlemmet såkalte mini-spill som å dirke opp en lås, koble fra et sikkerhetsystem eller finne informasjon på PCer for å bryte opp tempoet mellom skuddvekslingen virkelig mer gjennomført enn jeg hadde sett for meg.
Ettersom du blir “plassert” inn i denne verdenen gjennom headsettet er det utrolig stilig å se hvor mye arbeid SIE London Studio har lagt i selv de minste detaljer, da det virkelig hjelper på å få det hele til å føles mer ekte. I fare for å spore litt av kommer jeg ikke helt fra hvor mye akuratt den delen av spillet minner meg om Immersive Sim sjangeren og spill som Deus Ex, Dishonored og Vampire: The Masquerade – Bloodlines.
Tiden det tar deg å fullføre Blood & Truth vil selvfølgelig variere i forhold til hvor lett du kommer deg gjennom de litt vanskeligere nivåene. Personlig brukte jeg i overkant av fem timer på å komme meg til slutten av spillet, men dette er et spill som har høy gjenspills-faktor (hvis det er noe som heter det).
Hvert av action-oppdragene kommer med sitt eget knippe samleobjekter, poengsummer og stjerner som må finnes og oppnås, samt at spilleren underveis låser opp time trials utfordringer i tillegg til at spillet skal få en online poengtavle hvor du kan sammenligne prestasjonene dine med venner og kjente, flere utfordringer, New Game+ og en høyere vanskelighetsgrad i tiden som kommer etter spillets lansering.
Blood & Truth har omgjort meg fra en skeptiker til en troende når det kommer til VR. Selv om jeg har hatt et PSVR headsett en stund nå har det i stor grad blitt sett på som en kuriositet av meg, en fin måte å få seg en treningsøkt med BeatSaber, litt synestetisk nytelse gjennom Tetris Effect eller litt lettbeint plattforming moro med-en-vri i form av AstroBot: Rescue Mission.
Jeg er sikker på at de som lenge har vært tilhengere av VR i form av enten Oculus og HTC Vive over lengre tid gjerne vil være uenige med meg
Jeg er sikker på at de som lenge har vært tilhengere av VR i form av enten Oculus og HTC Vive over lengre tid gjerne vil være uenige med meg, og det må de gjerne være, men jeg mener oppriktig at dette spillet er en del av et større vendepunkt for hele VR plattformen. et vendepunkt hvor det mest tilgjengelige VR headsettet mtp. pris endelig begynner å få et spillbibliotek som rettferdiggjør investeringen.