Bomb Rush Cyberfunk har vært på radaren min en stund, og det er ikke uten grunn. Ikke bare er det tydelig at utviklerne hos Team Reptile har tatt heftig inspirasjon fra Sega Dreamcast klassikeren Jet Set Radio, men spillet gjør en enestående jobb i å selge seg selv ved første øyekast.

Nå har spillet vært ute en stund og, uheldigvis for spillet, kom de ut i en veldig travel periode. Men til min store overraskelse, og gjerne spillets fordel, skulle det vise seg at Bomb Rush Cyberfunk gjør seg ypperlig som filler mellom de store rolllespill slagene i Baldur’s Gate, planetær utforsking i Starfield og…. maling av hus på sensommeren.

Til tross for at det solgte seg inn tidlig tok det likevel litt tid før Bomb Rush Cyberfunk gikk fra å sjarmere meg, til jeg var hodestups forelsket i det. Og det er jeg ennå. Jeg vil strekke meg så langt å si at det indiestudioet Team Reptile har fått til med dette spillet potensielt er en av de viktigste spillene som har kommet ut i 2023.

For jeg ser bare ikke for meg hvordan dette spillet blir laget uten en enorm lidenskapelig drivkraft innad i studioet. Dette er aldeles ikke et spill en stor utgiver hadde tatt sjangsen på. Selv ikke de som sitter på rettighetene til Jet Set Radio har gjort noe nevneverdig med siden Jet Set Radio Future i 2002, sett bort fra en håndfull nylanseringer på nye konsoller.

Punk tematisk, Punk utførelse

I en tid hvor store utgivere kansellerer spill i øst og vest ofte på bakgrunn av begrenset marked appell, lager spillene sine mer like hverandre og jager den nyeste trenden for å maksimere profitten er det noe skikkelig punk med det Team Reptile gjør her ved å selv stå for både utviklingen og utgivelsen av et såpass nisje spill, og at de får det til så godt som de gjør, gjør det hele bare enda mer imponerende.

Mer likt sistnevnete Jet Set Radio Future i form og fasong, men tegnet i det evigunge “Blue Skies” design estetikken fra Jet Set Radio, og som jeg også assosierer med det meste fra Sega Dreamcast, presentert i en rett og slett nydelig Cel-shadet stil, kjører Bomb Rush Cyberfunk stabilt med 60 bilder i sekundet på alt fra en kraftig stasjonær pc med RTX 3070 helt ned til Steam Deck.

Spillet finner sted i den fiktive byen New Amsterdam (som opprinnelig var navnet til New York for de som ikke visste det, The More You Know) i en Cyberfunk fremtid hvor kybernetiske implatater er like vanlig som at alle ungdommer driver med tagging, skateboard, rulleskøyter og BMX.

Vi spiller som Red, som sammen med Tryce og Bel utgjør grafitti crewet Bomb Rush Cyberfunk, i deres søken etter å etablere seg som det største grafitti crewet i New Amsterdam etter at en av de tre største graffiti artistene i byen nylig har gått bort under mystiske omstendigheter.

Spillets gang består følgelig av å ta seg frem gjennom de fem forskjellige bydelene av New Amsterdam og tilegne seg nok «rep» gjennom å tagge over området og ta på seg utfordringer for å kunne utfordre rivaliserende gjenger om kontroll over bydelen.

Underveis vil mysteriet rundt tingenes tilstand i New Amsterdam utspille seg i en historie som virkelig går steder og som traff meg hardere enn jeg hadde trodd. Jeg var dypt engasjert i hvordan historien utspilte seg og gjerne spesielt hvilke virkemiddler Team Reptile benytter seg av for å fortelle den historien.

Musikken, hvorav deler er komponert av Jet Set Radio komponist Hideki Naganuma, er helt fantastisk. Den står i stil med både spillets visuelle uttrykk og historien det forteller. I et spill som er så avhengig av at det klaffer med deg som spiller på alle nivå er lydsporet passelig vågalt med sjangrer og stiler jeg gjerne aldri hadde valgt å høre på før jeg spilte Bomb Rush Cyberfunk, men som jeg nå kommer til å ha på spillelistene mine gående fremover i lang tid.

Og det er mye fordi det smelter så godt sammen med det jeg føler Team Reptile klarer best med Bomb Rush Cyberfunk, og det er selve «følelsen» man får av å spille. Det er litt vanskelig å sette fingeren på å si nettopp hva det er som gjør at BRC føles så bra som det gjør, men det er en slags sammmenkomst av Tony Hawk Pro Skater lignende triksemekanikker, uten at det på nært går så dypt som de spillene gjorde, og en slags flow som bare føles så nærmest ufattelig bra.

Selv når jeg bare skulle ta meg fra A til B, og ikke hadde behov for å knytte sammen lange kombinasjoner av flips, grinds, boosts og manuals, så gjorde jeg det likevel fordi det bare føltes så utrolig digg ut å ta seg frem på denne måten

Hele spillet fra hvordan det ser ut, hvordan spillverdenen er designet, hvordan musikken treffer og måten triksingen gjør det å ta seg frem i terrenget så givende komplimenterer hverandre på en måte som gjør Bomb Rush Cyberfunk, til tross for sitt opphav som en slags uoffisiell åndelig oppfølger til Jet Set Radio, til noe helt unikt.

Av og til kommer det spill som bare virkelig treffer en, og når det skjer så er det lettere å unnskylde de stedene hvor spillet gjerne kommer til kort. For selv om jeg mener Bomb Rush Cyberfunk både er skikkelig gøy, ser fantastisk ut og er så pass viktig som jeg mener det er, så har det noen få steder hvor det gjerne kunne vært bedre.

Først og fremst er at kampsystemet er særdeles overfladisk. Dette er ikke et kjempe stort problem, for spillet består ikke så mye av kamp og når det gjør det så kommer ikke denne svakheten i veien for å komme videre. Den er bare litt uinspirert og retningsløs.

Og retnignsløs er også gjerne den beste måten å beskrive spillets veiledning. Jeg beskrev til en spillanmelder kollega at spillet spillet «holder deg ikke i hånda», men da ikke ment det som vi mener det når vi snakker om Dark Souls. Bomb Rush Cyberfunk er bare litt diffus som hva det er du skal gjøre for å komme deg videre. Det er tidvis vanskelig å vite om du faktisk er på vei til et sted eller om du bare koser deg med å grinde på rails.

Men med alt dette sagt så skjønner dere gjerne at jeg virkelig ble bergtatt av Bomb Rush Cyberfunk. Jeg har kost meg med spillet fra start til slutt og føler at sammen med Hi-Fi Rush fra tidligere i år har spillet vært med på å tenne gløden min for spill som velger å gjøre «sin egen greie» på nytt. Jeg håper virkelig at folk tar seg tid til å se på Bomb Rush Cyberfunk i denne travle sensommeren, for det er definitivt et spill folk ikke bør gå glipp av.