Mario har blitt så vant til å invitere hjem til fest at jeg frykter det hele begynner å bli litt vel rutinemessig for han. Det er nesten så jeg ikke har lyst til å gå på festene hans lenger. Joda, jeg vet jo at de kommer til å være anstendige og minimalt traumatiske, men selv om jeg slipper å bli sjekket opp av en beruset og lite omgjengelig Daisy eller få drikke kastet på meg av Wario, så er heller ikke Marios fester de mest underholdene affærene.

Likevel kan jeg ikke si at jeg ikke hadde en artig stund etter å ha blitt bedt med på Mario Party: Island Tour, for spillet er underholdende nok i seg selv, i hvert fall om man har andre 3DS-frelste omgangsvenner. Det er bare det at spillet føles upolert, lite inspirert og litt dårlig planlagt.

For de som ikke har festet med den italienske rørleggeren før, foregår det på nesten samme vis som et tradisjonelt brettspill. Hver deltaker kaster en terning og håper på å få være først i mål. Innimellom dukker det opp spesielle felt, som enten trigger et minispill eller tvinger noen til å flytte noen felt frem eller tilbake. Minispillene tar i bruk ulike elementer fra Marios univers, og vinneren får en slags bonus, som for eksempel en terning med høyere tall.

Island Tour har klart å skape en del gode minispill, og selv om ingen av de har noen særlig dybde, klarer mange likevel å tvinge fram en dynamikk hvor man intenst forsøker å vinne, samt å forpurre motstandernes forsøk på det samme. Et eksempel jeg husker godt er et minispill hvor man får i oppgave å hoppe i lav gravitasjon opp en rekke plattformer for å nå ei mållinje. Her kan man prøve å dytte medspillerne mens man er i lufta, men dette kan fort føre til at man selv blir dyttet vekk fra plattformen man lander på, og ender opp med å tape ledelsen likevel. 

På en annen side er det også en god del ubrukelige minispill som kun er ren gambling. Et av spillene ber deg om å stille deg ved en potteplante, hvorpå du taper om det er sådd en Piranha Plant i krukka. Her er det ingen måte å forutse utfallet, og Mario Party-seriens velkjente fetisj for RNG (Random Generated Numbers) kommer igjen til syne. Selvfølgelig skal også lillebror få lov til å vinne, men det føles kjipt å tape på grunn av tilfeldige utfall om man har spilt godt resten av spillet. 

Tidligere i serien har det blitt lagt mer vekt på å vise frem ulike funksjoner ved konsollene de har havnet på, og både Wii Remoten og DS’ens trykkskjerm fikk vist fram mye av sitt potensiale i Mario Party. Island Tour føles ikke like gjennomført på denne måten, og selv om trykkskjermen blir tatt i bruk, er det få av de nye funksjonene som blir det. Kameraet og AR blir liggende dødt, og selv ikke gyroskopet får kjørt seg noe særlig. De har dog benyttet seg av Streetpass, men siden ingen av de jeg får Streetpass med jevnlig har spilt spillet, vet jeg skammelig nok fremdeles ikke hvordan dette fungerer.

Selv om minispillene kanskje er det man først tenker på i sammenheng med Mario Party, er det i Island Tour ingen tvil om at det er terningen som er gud, og at det bare er å be om høye tall. I de fleste brettene kan man kommer man gjerne fram til en vinner uten å spille mer enn to-tre minispill, og da jeg spilte med mine venner trengte vi på et av brettene bare å spille ett. Dette gjør at man mister fokuset fra det som oppleves som artigst i spillet, og man ender opp med å kaste terning mer enn noe annet.

Brettene føles derfor ikke helt gjennomtenkte. Selv om det er flott at noen av brettene er laget for korte runder, slik som man kanskje forventer av et håndholdt party-spill, savner jeg likevel noen brett med mer kjøtt på beina (og mange muligheter for minispill). Noen av brettene virker ganske gøyale på papiret, særlig en hvor man må unngå å bli truffet av en gigantisk Bullet Bill, som fyres av om noen kaster seks på terningen, og det er artig så lenge det varer, men det er sørgelig nok ikke mer enn i maks ti minutter. Dette går igjen. De brettene jeg synes virker originale tar raskest tid å gjennomføre, mens de lengre brettene er kjedsommelig generiske, og skal forklare noe nytt før hvert eneste kast.

Som sagt er dette et spill ment for å spilles med venner, og er følgelig derfor også best med venner. Det er gjort enkelt å spille sammen med andre, da man kun trenger en kopi av spillet for å kunne nyte det fire stykker i samme skinnsalong. Skulle du mot alle odds være en slags Fredrik Frendelaus, er det fortsatt lagt opp til at du skal kunne spille Island Tour; du kommer bare ikke til å ha det så veldig moro. 

Den kunstige intelligensen er omtrent like smart som en rå potet, og du kommer til å vinne hvert eneste minispill (bortsett fra de som er pepret med RNG-faktor 20) uten noen problemer. Likevel er det langt fra sikkert at du vinner, siden det hender at du kaster null(!) på terningen, mens den datastyrte fjompen får seks, og deretter lander på en kanon som skyter ham ti felt videre. Når du ikke spiller med andre er heller ikke motivasjonen for å fullføre et langt brett særlig stor om du ligger et titalls felt bak førsteplassen, og det ender mest sannsynligvis opp med at 3DS’en lukkes forsiktig igjen og du tar til takke med å se på et bråkete, amerikansk auksjonsprogram på TV i stedet, fordi du ikke takler trynet på Waluigi lenger.

Mario Party: Island Tour er kanskje det beste party-spillet på 3DS, dels fordi det eneste jeg kan komme på av andre party-spill til konsollen er det fryktede Pac-man Party. Likevel vil jeg ikke anbefale dette som festens midtpunkt, og om målet er å underholde besøkende med festlige videospill, er det nok best å la 3DSen ligge. På Wii U kan du finne bedre partyspill, som det absolutt fabelaktige Nintendo Land eller det originale Spin The Bottle: Bumpies Party, og selv Game & Wario og Wii Party U er relativt brukbare party-spill som overgår Island Tour på det å underholde gjestene. For mer spillentusiastiske venner og Mario Party-fans er dette fortsatt en brukbar installasjon i serien, men det er nok ikke hva alle fans hadde håpet på.