Det er en spesifikk tidsepoke i spillhistorien jeg savner: PlayStation 2-epoken. Tiden da realisme ikke var helt oppnåelig, men tegneserieaktig grafikk og godt gameplay var i høygir. For meg er mange av spillene som kom da fortsatt noe av det beste spillverdenen har å by på, og jeg synes også mange av spillene holder seg godt den dag i dag.

Den norske utvikleren Snow Leaf Studios er tydeligvis enig i at denne epoken har mye godt å by på, for de har valgt å skape spillet Brew, som låner mye av kjernemekanikken sin fra Ratchet & Clank. Jeg vil nok ikke si at Brew når de samme toppene til Insomniac Games sine klassikere, men det er likevel en solid opplevelse.

I Brew spiller du som en elev som akkurat har kommet inn på en skole for magikere, astronomer, mekanikere og andre rariteter. Alle på skolen er dyr og skapninger, og de fleste er heldigvis hyggelige. Du får vite ganske tidlig at du selv tydeligvis ikke er den skarpeste skjeen(!) i skuffen, for du har endelig kommet deg inn etter mange mislykkede forsøk. Likevel står du endelig på trappene til astronomitårnet, og målet til deg og alle de andre elevene er å kjempe seg til toppen og bli ferdig utlært.

Brew har en enkel men solid runddans. Målet er å komme seg gjennom alle rom og nivåer i astronomitårnet. Du har med deg ditt trofaste våpen og får midlertidige oppgraderinger, helbredelse og andre hjelpemidler i løpet av forsøket på å nå toppen. Det er her Ratchet & Clank-inspirasjonen slår inn, og den slår inn for full guffe. Spillet er tydelig inspirert av lombaxen som debuterte på PlayStation 2, men jeg vil ikke si det er noen svakhet, langt ifra! Brew klarer å kombinere skyting, nærkamp og lett plattforming på godt vis, og ett av Brew sine unike trekk er eliksirene. Du har eliksirer av forskjellige typer, som du må samle ingredienser for å kunne blande sammen underveis i tårnklatringen. Disse eliksirene kan drikkes, kastes eller lades i våpenet ditt, og de gir deg forskjellige fordeler. Etter hvert som spillet utvikler seg, blir disse eliksirene avgjørende for hvor langt du kommer. Det låses også opp nye deler av tårnet, men disse må du kjempe deg frem til hver gang. Dette er ingen lett oppgave, og du kommer til å feile, men det er en del av reisen. Da blir du sendt tilbake til skolegården, og forbereder deg på neste forsøk. Heldigvis har du gode venner som støtter deg, og du får også erfaringspoeng etter hver tårntur.

Mellom hvert forsøk på å beseire astronomitårnet kan du rusle rundt i skolegården, prate med andre studenter, og ruste deg opp til neste runde i tårnet. Hvis jeg skulle sammenlignet dette området med noe, så måtte det fascinerende nok ha vært hjemmeverdenen i det første Skylanders-spillet. I begge eksemplene rusler du rundt på en plass hvor de andre karakterene slapper av, du har forskjellige terreng, og den rolige musikken i bakgrunnen gir deg litt pusterom før du skal ut på neste eventyr. Du kan bli bedre venner med de forskjellige karakterene, som resulterer i at de hjelper deg med å oppdage nye ingredienser til eliksirer, eller andre fordeler i spillet.

Det er dog noen riper i lakken jeg vil nevne. Spillet både ser og høres pent ut, men siden du starter tårnreisen på nytt hver gang, betyr det at opplevelsen fort blir ensformig, spesielt visuelt. Alle rommene du løper gjennom har varierende, blandede design, men det visuelle uttrykket serveres i samme rekkefølge hver gang. Jeg skulle gjerne fått blandet rekkefølgen på de forskjellige temaene i tårnrommene når jeg fikk låst dem opp. Jeg vil også nevne teksten i spillet. Brew er utviklet av norske Snow Leaf Studios, og jeg valgte å spille med norsk tekst. Spillet har ikke noe stemmeskuespill, men det er forståelig for et spill med begrenset budsjett. Det hadde for all del vært hyggelig å høre disse karakterene prate, men jeg skal ikke straffe dem for noe jeg har stor forståelse for at de ikke kunne prioritere. Det jeg SKAL klage litt på, er at den norske oversettelsen bærer preg av å være nettopp det: en oversettelse. Setningsstruktur og ordvalg er tydelig direkte oversatt fra engelsk, som noen ganger gir unaturlige formuleringer, og enkelte ganger gir ikke dialogen mening. Dette er kanskje flisespikkeri, men jeg synes likevel at det er synd.

Alt i alt er jeg positiv til Brew. Grunnmekanikken er god, og spillet har sjarm så det holder. Jeg skulle gjerne hatt litt mer variasjon og litt mer finpuss her og der, men alt i alt er dette noe jeg vil anbefale, spesielt hvis du også savner en tid før trådløse kontrollere, day-one patches og mikrotransaksjoner fra ende til annen.