Heisann, jeg er ny her på spill.no og har sett at brukere kan legge ut anmeldelser. Jeg anser meg selv som en ganske variert gamer, og tenkte at jeg kunne dele mine tanker om Metro: Last Light. Dette er min første anmeldelse, så konstruktiv kritikk er velkommen!

PS: Kanskje du lurer på hvorfor jeg skriver denne anmeldelsen nå? Det er snart sommersalg på steam, så mange kommer sikkert til å vurdere å kjøpe Metro: Last Light, og forhåpentligvis vil denne anmeldelsen hjelpe noen med avgjørelsen.

Historien

Året er 2034, og nok en gang blir vi plassert i skoene til Artyom, en russisk “Ranger” som igjen tar fatt på et omfattende oppdrag: Å både avdekke nazistenes planer om å kontrollere hele metroen og finne den siste “Dark One”; et overnatrulig vesen med flere trekk som minner om romvesen. Mange anmeldere har gitt Metro: Last Light et pluss for historien, men personlig syntes jeg ikke at den var fantastisk, men absolutt ikke dårlig heller. Litt rotete til tider, men også veldig gripende i de mest dramatiske stundene.

Selv brukte jeg omtrent 10 timer på å fullføre hele spillet, men det er sikkert mulig å gjøre det et par timer raskere hvis du ikke gidder å plukke opp alle ressursene som ligger gjemt overalt. En av de større minusene vedrørende handlingsløpet i spillet, er nettopp at det ofte er små avstikkere som leder til ekstra ammunisjon eller gassmaskefiltere som tar bort fokuset fra hva som egentlig skjer rundt Artyom. “Time out! Jeg må bare undersøke den mørke gangen her borte før vi kan fortsette med historien!”

Metroen og Moskva

I begynnelsen av spillet er Artyom stasjonert med de andre Rangerne i metroen. Stemningen nede i undergrunnstunnelene, hvor de siste menneskene nå bor, gir inntrykk av intimitet og at stort sett alt er hjemmelaget. Metroen i seg selv er ikke et veldig hyggelig sted, men menneskene som bor der og atmostfæren utviklerne har lagt opp til gjør at man likevel kan føle seg “hjemme” der nede. Artyom drar etterhvert opp på overflaten og kjemper seg fram til andre destinasjoner, og disse utfluktene er uten tvil noen av høydepunktene i spillet. Det gudsforlatte og ødelagte Moskva legger grunnlaget for en fantastisk atmosfære, hvor hvert steg du tar kan bli ditt siste. Vinden og været er i mot deg, monstre og muterte dyr har tatt over, og du er ikke verdt mer enn våpnet du holder i hendene dine.

Detaljerikt arsenal

På stort sett hvert stoppested i metroen er det en våpenforhandler. Her kan man modifisere våpnene man allerede har, ved å legge til forskjellige siktemekanismer, utvide magasinkapasitet, sette på lyddempere osv. Man kan også kjøpe nye våpen og ammunisjon. I tillegg kan man anskaffe granater, claymores og kastekniver, men som regel vil man finne nok av disse uansett. Når man er på overflaten må man bruke gassmaske for å kunne puste, ettersom lufta er forurenset av diverse radioaktivt utfall. Filtre for gassmasken angir hvor lenge man kan være på overflaten før man blir kvelt, og jeg kan trygt si at det er veldig lett å finne nok filtre til å komme seg gjennom alle overflate-eventyrene. I Metro 2033, var det tvert i mot vanskelig å finne nok filtre og jeg opplevde faktisk å gå tom for filtre og døde i forsøket på å finne flere. Dette resulterte i at jeg måtte starte spillet på nytt og være enda mer varsom med filterbeholdningen min. Dette har utviklerne heldigvis rettet på denne gangen.

Våpnene man kan kjøpe i metroen bærer tydelig preg av at de er hjemmelaget; og dette er virkelig et stort pluss! Våpnene har forskjellige styrker og svakheter, og det er lurt å både ha et våpen for nærkamp, middels avstand, og langdistanse. Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha ladet opp lommelykten min manuelt, for deretter å ha gjort slutt på en gruppe muterte monstre med en lufttrykk-basert rifle som jeg også har pumpet opp selv, er helt unik. Bare detaljen med at du manuelt kan gni bort blodet fra brillene på gassmasken din etter å ha drept noe er fantastisk. Og det er nettopp disse små tingene som gjør Metro: Last Light til et meget godt spill!

Action?

Det var flere “jump-scares” i Metro 2033, mens det i Metro: LL er mindre horror, og kanskje mer action. Gameplayet er basert på sniking mens man myrder folk med et lyddempet våpen, like mye som åpen skyting. Når Artyom sniker seg rundt i Metroen bak fiendens linjer, hender det ofte at man står 10 cm unna en vakt, men takket være mørket legger han ikke merke til deg. Det er vel og bra at det ikke er håpløst vanskelig å snike seg forbi vakter i mørke, men når vaktene ikke skjønner at det er noen bare centimetere foran dem som sikter en pistol rett mot dem, da blir det nesten litt for dumt.

Konklusjon

Metro: Last Light er alt i alt en god oppfølger som bringer mye av det samme som Metro 2033 gjorde, i tillegg til nødvendige forbedringer på mange områder. Det er et detaljerikt spill som lever opp til forventningene mine, men likevel skulle jeg ønske at serien tok et steg i en retning som gir mer frihet til spilleren. Selv om Metro: Last Light ikke bringer overveldende mye nytt til Metro-serien, så ville jeg vært direkte ondskapsfull hvis jeg ikke ga et så detaljert og vakkert spill noe mindre enn ternikast 5. For Metro-fans: Løp og kjøp! For de som tviler: Vent på Steam sitt sommersalg eller til prisen går ned.

Takk for meg 🙂