Merkevaren Call of Duty er for mange blitt synonyme med hele konseptet rundt dataspill. Akkurat som med de årlige sportspillene har det hvert år siden 2005 kommet et nytt Call of Duty. Maskineriet som ligger bak en slik bragd er mildt sagt imponerende, og at serien står igjen som siste overlevende etter konkurranse fra både Medal of Honor og Titanfall minsker den ikke i det hele. Men har Activision utfintet seg selv med å gi ut to gratis alternativer til det årlige Call of Duty spillet?

Før jeg går i gang med anmeldelsen må jeg nok en gang minne dere på at Activision/Blizzard befinner seg i en ganske så stygg sak når det kommer til hvordan ansatte har blitt behandlet, hvor anklager om seksuell trakassering, kjønnsdiskriminering og maktmisbruk har kommet frem. Denne saken er på ingen måte over, og mens vi håper at ting har begynt å bedre seg for de berørte føler vi det fortsatt er på sin plass å nevne det.

Dere får ha meg tilgitt. Når det kommer til demografen Call of Duty sikter etter har jeg nok ikke kunnet kreve medlemskap på ganske lang tid. Jeg falt faktisk av serien så langt tilbake som etter Modern Warfare 2, og har bare sporadisk sjekket innom serien med henholdsvis Infinite Warfare og Black Ops 4, som jeg etter alt å melde likte for det de var, men hvor ingen av dem helt holdt mål sammenlignet med det de gamle Infinity Ward utviklerne holdt på med i Titanfall 2.

Selv når det kommer til Battle Royale er det Respawn Entertainment’s sitt Apex Legends jeg finner meg selv oftest å gå tilbake til, selv om jeg for all del syntes at Blackout i Black Ops 4 var gøy.

Utviklingen av Call of Duty serien går slik jeg har forstått det på en eller annen slags skiftordning mellom Infinity Ward, Treyarch og Sledgehammer Games, alt etter hvem som er ledige og har kapasitet. Således er det dennen gangen sistnevnte, Sledgehammer, som står ved roret og har ledet utviklingen av Call of Duty: Vanguard, og i likhet med det forrige spillet de sto i bresjen for er settingen og handlingen denne gangen også satt til andre verdenskrig.

«Ledet utviklingen» er forøvrig brukt litt generøst her, for oppstartsskjermen til Call of Duty: Vanguard er som en Kickstarter-backet indie-yngligs rulletekst å lesee. Her har alt som kan krype og gå av Activision studioer tilsynelatende bidratt, noe som faktisk kan merkes littt i toneskiftene i spillet, men det kan vi komme litt tilbake til.

Historien Vanguard forteller er en slags «12 Fortapte Menn» plott hvor soldater fra forskjellige fronter av den andre verdenskrig har blitt samlet for å utføre et spesialoppdrag i Nazi-tysklands siste dager. Historien fortelles ute av sekvens og hver av soldatanes bakgrunn fra tidligere i krigen brukes til å la spilleren ta del i hendelser som Slaget ved Midway, Slaget om Stalingrad og det slaget om El Alamein, for å nevne noen.

Det som følger er den sedvanlige berg-og-dalbane opplevlesen Call of Duty har blitt så god på å levere, men den gjør heller ingenting ut av det vanlige, noe særlig spennende eller noe nytt. Det er ingen av oppdragene her som holder mål med selv de svakeste av nivåene i Titanfall 2, og etter at VR spillet Medal of Honor: Above and Beyond var det forrige spillet jeg spilte i nettopp denne settingen var det som jeg forestilte meg vanskelig å gå tilbake til å spille en så passiv og tydelig forhåndregissert opplevelse som det Vanguard har å by på.

Det Sledgehammer skal ha skryt for er hvordan spillet viser mangfoldet i de som kjempet i andre verdenskrig. Her møter vi australienere, latin-amerikanere, en kvinnelig russer, afro-amerikanske tropper og en mørkhudet brite, noe som hjelper på å vise at krigen ikke bare ble kjempet av krittkvite menn slik film og TV ofte har hatt en tendens til å fremstille det. Spillet prøver å dedikere litt tid til hvordan minoriteter som dette ble møtt og behandlet av både akse-makten og sine medsoldater med varierende hell, men de skal ha for forsøket.

Flerspilleren har vært gøy. Det er som nevnt lenge siden et Call of Duty spill virkelig har grepet meg, og jeg trodde oppriktig ikke etter å ha prøvd flerspiller betaen at dette var spillet som skulle få det til, men «nei så jommen» har det klart å sette klørne sine i meg, til tross for de noe rare valgene de har tatt når det kommer til de forannevnte toneskiftene.

En ting som irriterer meg er hvordan etter oppstandelsen som skjedde rundt den gangen Medal of Honor skulle la spillere spille som Taliban i flerspiller delen har ledet til at vi nå ikke har en flerspiller hvor det er «De Allierte mot Akse makten» lenger. Nå er flerspilleren bortforklart med at det er treningsøkter mellom forskjellige grupperinger i spesialgruppen man møter fra spillet. Det dette betyr er at alle spillere løper rundt som den karakteren de velger seg av de 9(?) modellene som er tilgjengelig.

Nå har ikke jeg noe brennende behov for å spille som Nazi-Tyskland i skytespillene mine, misforstå meg rett. Men det at alle løper rundt med de samme, lett gjenkjennelig modellene fra historiemodusen, som forøvrig denne gangen ikke er skilt fra hverandre ved å ha forskjellige evner og egenskaper slik de var i Black Ops 4, føles så tonemessig rart ut i et spill hvor kartene vi spiller på er lagt til aktive konfliktsoner fra andre verdenskrig. Kanskje det bare er jeg som reagere på det, jeg tror ytterst få spiller flerspilleren i Call of Duty for autentisitetens del.

Når sant skal sies sliter jeg også litt med å forholde meg til alle de forskjellige systemene som dekker progresjon, fra Battle-Pass, utfordringer, karakter-spesifikke utfordringer, klan-progresjon og det som måtte være. Dette var noe Infinity Ward mestret i Modern Warfare tiden, men nå er det rotete og uoversiktelig for meg som kommer inn etter flere år på benken.

Nytt til Call of Duty denne gangen, er noe de kaller for Combat Pacing, hvor spillere ved siden av hvilke moduser de vil spille, også kan velge hvor høy intensitet, det vil si hvor mange spillere som tillates i en gitt modus, de vil ha. «Tactical» tilbyr den klassiske Call of Duty opplevelsen med 6v6 spillere. «Assault» øker spillertallet til 10v10 eller 12v12, avhengig av modusene, mens «Blitz» er 24v24, noe som er ren og skjær pandemonium, spesielt på de mindre kartene.

Jeg kan godt forstå hvis 24v24 ikke faller i smak hos de som er vant med litt mer pusterom mellom hver gang de blir gunnet ned i en kamp, men for meg minnet dette om fulle lobbyer i Unreal Tournament på alle de beste måtene det kunne. Det er rett å slett dritgøy spør du meg.

Dritgøy syntes jeg også det er at Activision har gjort det slik at jeg kan spille Call of Duty: Vanguard på Xbox Series S|X med mus og tastatur. For meg hører skytespill i stor grad hjemme på PC, nettopp på grunn av muligheten for mus og tastatur. Kall meg gammeldags men jeg klarer ikke prestere like godt med en kontroller i henda som jeg gjør med M&Key, sorry. Med kryss-spillingstøtte på tvers av generasjoner og konsoller er det også ingen problem å finne en kamp på kort varsel, og med hjelp av den lynraske lastingen i de nye konsollene er man raskt inne i spillet uansett hva man ønsler å spille.

Zombies modusen har høstet litt kritikk på grunn av manglende innhold. Denne gangen har de laget en ny modusn som de kaller «Der Anfang» hvor det er rundebasert overlevelse som gjelder, men uten noe særlig erfaring fra denne modusen tidligere kan jeg ikke helt sette fingen på hva som er nytt, men slik jeg har forstått det er kritikken for det meste rettet mot at modusen rett og slett er for tynn på innhold, noe som jeg tror jeg har hørt skal bedre seg i desember.

Visuelt sett syntes jeg ikke at Call of Duty: Vanguard utmerker seg i noen særlig stor grad, med noen få hederlige unntak fra enspiller modusen. Kartene i flerspiller modusen føler jeg tidvis minner meg om flerspillerkartene fra Half-Life 2, så får det bli opp til dere å mene om det er skryt rettet mot Valve for å være forut for sin tid, eller kritikk mot Sledghammer. Jeg forstår at utvikleren er i en litt kinkig situasjon med at spillet må kjøre like bra på tvers av alle enheter, og at spillet nå står med en fot i hver leir av hva konsollgenerasjonene har å by på i form av maskinvare kraft.

Men med det sagt flyter spillet som en drøm på både Series X og S, og bare det faktum at at jeg på en konsoll kan spille Vanguard i 120hz modus med VVR med mus og tastatur er en god oppreisning for at spillet gjerne ikke skiller seg ut som et teknisk eller visuelt mesterverk.

Det jeg har litt vanskelig for å se for meg er hvordan Activision skal klare å få over de som potensielt har erstattet det årlige kjøpet av Call of Duty med free-to-play battle royale spillet i samme serie, Warzone, hvis det i det hele tatt er en gruppering. Tidligere har motivasjonen for å kjøpe et nytt Call of Duty hvert år vært at det er det alle andre gjør. Vil FOMO melde seg når alle likevel spiller det mest tilgjengelige alternativet?

Mens jeg fant enspiller delen heller forglemmelig har jeg storkost meg med flerspilleren, og kan lett se for meg at dette blir spillet jeg hopper inn i fra tid til annen bare for å spille et par runder. Jeg vet dog ikke hvor lenge Vanguard vil leve i den kollektive hukommelsen til Call of Duty fanskaren, med tanke på hva spillet har å konkurrere med i form av Warzone. Tidligere har jeg funnet at hver gang jeg liker et Call of Duty spill så er det en av de som fansen ikke er så begeistret for, og om det er tilfellet her gjenstår vel litt å se.