Det tok bare 36 år, men endelig er det eneste spillet basert på den klassiske serien lansert utenfor Japan.

City Hunter er kanskje ikke det mest kjente navnet innenfor manga og anime i dag, men på 80- og 90-tallet var serien blant de store navnene innenfor japansk underholdningskultur. I serien skapt av Tsukasa Hojo følger vi Ryo Saeba, en såkalt «sweeper» i Tokyos underverden som rydder opp blant kriminelle og annet avskum med sin trofaste Colt Python .357 Magnum og en overlegen treffsikkerhet. Sammen med Kaori Makimura, lillesøsteren til Ryos avdøde partner, tar Ryo på seg alle slags oppdrag til de som måtte oppsøke City Hunter-teamet ved å skrive XYZ på en oppslagstavle i Shinjuku. Om oppdragsgiveren attpåtil er en pen kvinne hjelper det også, da Ryo er en pervogris som alltid blir ekstra motivert av muligheten for «nookie.» Dette ender alltid med fiasko og at Ryo får en 100-tonnshammer i hodet av Kaori.

City Hunter kanaliserte alt som var kult med 80-tallet, med alt fra Tokyos mørke underverden, barske mannfolk, skuddvekslinger, tøff strek i tegningen og slap stick krydret med underbuksehumor (spørs hvor kult sistnevnte egentlig er, men det var tross alt 80-tallet). Animeserien kunne dessuten diske opp med kule låter, med alt fra citypop i introen til Kahoru Kohiruimaki til japanske a-Ha-vibber i outroen Get Wild av TM Network.

City Hunter har blitt til teater, en koreansk TV-serie, en Hong Kong-spillefilm med Jackie Chan og en japansk spillefilm på Netflix. Dataspill har det derimot vært tynt med, og det eneste offisielle spillet ble utviklet i 1990 av Sunsoft til PC Engine/TurboGrafx-16 og kom kun ut i Japan. Inntil nå. I løpet av de par siste årene har Sunsoft våknet opp av dvalen igjen, hvor en del av strategien deres er å relansere spill fra deres klassiske portefølje. Dermed har City Hunter nå blitt relansert på alle dagens plattformer, 36 år etter debuten.

Historiemessig fortoner spillet seg nesten som et knippe sammenhengende episoder av animeserien. Som Ryo får du velge mellom tre forskjellige oppdrag/episoder i hovedmenyen, som gir deg en kort forklaring på hva oppdraget går ut på i tekstformat før du kastes ut i handlingen. I korte trekk må du infiltrere forskjellige lokasjoner som til slutt viser seg å henge sammen og leder deg til et fjerde og siste oppdrag.

Ettersom spillet er et actionspill fra 1990 bør du ikke gå inn med store forventninger med tanke på historiefortellingen, men det hele kler City Hunter-tonen ganske godt. Her får du haugevis med slemminger i dress, pønkere med kniver og flammekastere, ninjaer, roboter og sabeltanntigre(!) å kjempe mot i en samlepakke som virkelig omfavner anime-absurditetene fra 80-/90-tallsskiftet.

Så snart du kaster deg ut i et oppdrag skal du beveger deg i et todimensjonalt landskap og skyte alt som ser ut som det rører på seg. Du løper opp og ned etasjer, prøver å åpne alle dører du kommer over og samler adgangskort og nøkler slik at du kan komme deg videre. Skulle helsa di trenge litt påfyll kan du oppsøke en søt sykesøster eller entre et rom hvor det står en halvnaken kvinne og ber deg pelle deg ut (jeg nevnte at Ryo er en pervogris, ikke sant?). Spillestilen gir assosiasjoner til de eldste Castlevania-spillene, bare med en mer moderne setting.

Det tar imidlertid ikke lang tid før du merker at City Hunter er en ganske gjentakende og monoton opplevelse. Alle korridorene du løper gjennom er kliss like, noe som gjør det ekstra irriterende å løpe frem og tilbake når du har funnet en nøkkel eller et adgangskort. Det er nemlig ingenting som forteller deg hvilken dør denne gjenstanden passer til, og dermed må du løpe gjennom helt identiske etasjer for å prøve deg frem. Fiendegalleriet er heller ikke spesielt variert, selv om du får noen artige innslag iblant. Spillet er en forholdsvis kort affære og kan gjennomføres på under en time, noe som egentlig er like greit med tanke på hvor repetitivt det hele er.

Heldigvis er den audiovisuelle presentasjonen hakket bedre, og for de som liker actionspill fra 8- og 16-bit-epoken er det muligens noe å hente her. Den grafiske stilen er ren og pen med klare og tydelige farger, og den samlede presentasjonen viser styrkene som PC Engine hadde sammenlignet med NES/Famicom og Sega Master System. Du kan velge mellom ulike skjermstørrelser og skru av og på et CRT-filter, hvor sistnevnte ikke skiller seg ut verken positivt eller negativt fra andre spill med samme funksjon. Musikken er groovy og føles helt i tråd med City Hunter-stemningen, og her skader det heller ikke at relanseringen også inkluderer tidligere nevnte Get Wild av TM Network i åpningsmenyen. Det føles som City Hunter, skjønt kanskje ikke som de beste episodene i serien.

Relanseringen kommer med noen ekstra godsaker, men samlet sett fremstår disse litt sparsommelige. Selve spillet kan nå spilles i tre forskjellige modi: Original, Enhanced og Hard. Originalmodus presenterer spillet slik det var i 1990, med det samme fiendebildet og en ujevn bildehastighet som får merkbare fall når det skjer mye på skjermen samtidig. Enhanced-modusen fikser ytelsesproblemene (også på Switch 2) og har noen mindre justeringer på fiendenes oppførsel, men sistnevnte er egentlig ikke spesielt merkverdig. Hard-modus gjør akkurat det den sier, med fiender som tåler langt mer og sykesøstre som forsvinner etter å ha gitt deg medisin én gang, i motsetning til normal vanskelighetsgrad hvor kan oppsøke dem så ofte du vil.

Som bonusmateriale har du mulighet til å studere nærmere den originale spillbrikken til PC Engine, brukermanualen og se ulike bilder fra animeserien. At brukermanualen kun er på japansk vil være en demper for de fleste interesserte, og selv for de av oss som kan lese japansk kunne spillet med fordelt zoomet enda nærmere teksten (alternativet om at det er synet som er problemet og blir dårligere med alderen snakker vi ikke om …). Stillbildene fra serien er kule nok og minner om hvorfor serien hadde slik appell, men føles samtidig som en dårlig erstatning for kul konseptkunst eller andre godsaker fra baksiden av Sunsoft-kulissene.

City Hunter har lenge vært et dyrt samleobjekt, og at selskaper som Sunsoft graver dypt i arkivet sitt og gjør gamle spill lett tilgjengelig for et nytt og gammelt publikum er helt klart en positiv ting. For en gammel City Hunter-fan er det også alltid moro å se noe som helst relatert til serien dukke opp og få litt oppmerksomhet utenfor Japans grenser. Så får det heller være at dette først og fremst forblir et spill for City Hunter-fansen, og selv da bør du ikke forvente all verdens.