Fra starten har det vært en reise for Bloober Team på veien til det selskapet de er i dag. Fra Bloons-port til PSP i 2009 frem til den kritikerroste remaken av Silent Hill 2 i fjor. På en Metacritic-reise hvor de har vært innom alt fra 27 til på Basement Crawl til 87 på Silent Hill 2 kan man stille seg spørsmålet: Hvor bra er Cronos: The New Dawn?

Vi spiller som en traveller kalt ND-3576 som blir vekket til tjeneste etter at din forgjenger har blitt borte. Du får i oppdrag å oppsøke din forgjenger samtidig som du nøster opp i hva som har skjedd i fortiden.

The New Dawn er nemlig ingen hyggelig ferieplass som passer inn i Charterfeber-konseptet. Gjengrodde hus og leiligheter dekket av slim og det som en gang har vært mennesker er noe av det du vil møte på. Body horror er et meget passende begrep for å beskrive omgivelsene i Cronos. Det er ingen pene områder i spillet. Det er grusomt ekkelt, og alt er møkkete og slitt.

Monstrene du støter på gjennom spillet er uheldige skjebner som ikke kom seg vekk da helvete brøt løs og folk som ble smittet døde raskt eller ble til de grusomme beistene du møter på som blir kalt orphans. Orphans ser ut som de kunne vært nært beslektet med Necromorphs fra Dead Space-serien. 

Men inspirasjonene stopper ikke der. Vi har et inventar-system som drar paralleller til Resident Evil-serien hvor du har et begrenset antall plasser tilgjengelig, og du må stadig stoppe opp og vurdere hva du har mest behov for i en setting. Kanskje du blir nødt til å bruke to pistolskudd for å lade om så du får plass til en ekstra helseflaske? Dette er med på å øke intensiteten til spillet, siden du stadig må planlegge for det som måtte komme rundt neste hjørne.
Sist men ikke minst må det sies at det virker som at Bloober Team er stolte av tåke-teknologien de utviklet for Silent Hill 2, fordi du kommer over steder i Cronos som er vanvittig tåkelagt.

Historien i Cronos tar sin tid for å komme i gang før det sparker greit fra seg. Deler av historien blir fortalt gjennom korte videosekvenser, men de er for det meste orientert rundt sjefskampene eller under samtaler med mennesker du møter på. Vi kommer tilbake til det.

Det meste må du grave deg frem til selv ved å lese beskjeder skrevet ned eller lytte til lydlogger produsert av dine forgjengere. Dette er en spillmekanikk jeg generelt ikke har vært voldsomt begeistret for opp gjennom. Men er det fordi jeg (grøss og gru, for en tanke) har blitt voksen, eller så har Bloober Team klart å lage beskjeder som holdt meg engasjert gjennom spillet? Variasjonen er også god når det kommer til innholdet, og det gir en ekstra dybde til uroen som ligger i omgivelsene når du får små korte innblikk i folks siste hektiske stunder.

Som nevnt tidligere møter du også på enkelte mennesker. Disse møter du i fortiden som utvalgte mål du skal “trekke ut” av tiden for å redde menneskeheten i fremtiden. Forvirret? Ja, jeg også. ND-3576 har et slags “tids-anker” som hun bruker på bestemte rifter i omgivelsene når hun jakter på sine mål. Disse utvalgte menneskene har signifikant betydning innen forskning på det som har skjedd og skal være nøkkelen til å finne en kur eller en måte å reversere utbruddet på.

Cronos:The New Dawn spilles i tredjepersons-perspektiv med over skulderen-kamera. Som oppvarming til Cronos, kjøpte jeg Resident Evil 7 til PS5. Jeg spilte faktisk to timer av det i 2017 før jeg holdt på å “drite på meg” i mangel på penere uttrykk. Selv om det tok sin tid kom jeg nylig til rulletekst, og selvtilliten min fikk en real boost. Dette var nok til at jeg spilte gjennom Cronos uten å oppleve det som særlig skummelt.

Bloober Team beskriver Cronos som et survival horror spill, men jeg er mer villig til å kalle det et survival action-spill med jumpscares. For det har sine jumpscares. Selv om jeg skvatt til ved flere av dem, oppleves Cronos som uhyggelig med en atmosfære som er til å ta og føle på.

De skumleste delene av spillet var utvilsomt da jeg gikk tom for ammunisjon. Dette skjedde ofte nok til at jeg løp rundt for å oppsøke ting i omgivelsene som kunne hjelpe meg fra en sakte men sikkert død fra 2-3 orphans som kom løpende i ring etter meg. Dette skjedde flere ganger enn jeg har lyst til å innrømme for i likhet med mange andre spill i sjangeren gir Cronos deg veldig begrenset tilgang på ammunisjon og tvinger deg til å tenke kreativt med det du har og omgivelsene rundt deg.

Ser du en tønne? Bruk det for alt det er verdt. Hver kule spart er gull verdt. Legg da til at fiender fusjonerer sammen med døde fiender på slagmarken og du vil virkelig kjenne på hvor lite ammunisjon du har.  Underveis får du tilgang på flere våpen, men også muligheten til å oppgradere kraft, stabilitet, ladehastighet og så videre på de våpnene du har. Noe som hjelper betydelig når du skal utnytte hver eneste kule.

Cronos er også ganske lineært spill, men det finnes avstikkere og gjemte rom du kan oppdage her. Her finner du blant annet flere hemmelige våpen, ammunisjon og kjerner som brukes til å oppgradere drakten din. Til tross for et lineært design, gikk jeg meg vill i enkelte partier av omgivelsene. Mangelen på kart og spillet som tvinger deg til å navigere enkelte områder som ligner på hverandre ble frustrerende de gangene jeg slet med å finne riktig vei videre.

Konklusjon

Cronos: New Dawn er langt fra det skumleste jeg har spilt, men det byr på en så god atmosfære hvor det alltid føles litt uhyggelig. Sjefskampene og omgivelsene er varierte, og gåteløsingene du støter på underveis er såpass intuitive og interessante at de gir en fin “pause” i all action som spillet ellers byr på. Spillet kjører også stabilt på PS5 i performance mode samtidig som det ser utrolig “pent” ut til tross for det groteske designet.

Selv om det ikke er så voldsomt skummelt, er det lett for meg å anbefale dette videre som en god oppvarming til spooky season.