For ett år siden var familien samlet på loftet mitt. Foran en Kinect-sensor danset vi så svetten rant. Jeg knuste min niese i duell, og lærte meg dansetrinn jeg fortsatt husker den dag i dag. Kveldene med Dance Central er den morsomste Kinect-opplevelsen jeg har hatt så langt.

Kinect-muligheter

Dance Central fungerte rett og slett så bra fordi opplevelsen føltes hundre prosent naturlig sammen med Kinect-kameraet. Problemet med svært mange Kinect-spill er at de ofte tar en etablert sjanger – som er enklere og mer intuitiv å kontrollere med en håndkontroll – og tvinger den inn i Kinect-systemet. Alternativet er å blåse noen enkle og overfladiske minispill opp til et fullprisspill som man kan ha det moro med i et par timer før man går lei. Men slik var ikke Dance Central.

Antagelig har utviklerne Harmonix et naturtalent for å kombinere musikk- og spillopplevelser, samt forstå essensen av ny hardware, for Dance Central klarte å finne frem til roten av hva som gjør Kinect unikt, og bruke det i et spill. Kinect måler spillerens bevegelser helt nøyaktig, og dermed var det jo helt logisk at man kunne få spilleren til å danse riktig ved å gi ham eller henne en figur å herme etter på skjermen. Sleng inn moderne koreografi, kule låter og vinnerformelen var satt.

Trist nok har ingen klart å toppe spillopplevelsen i Dance Central ennå. Alt fra velfungerende interaksjon i menyer til det smidige spilloppsettet i hovedspillet har ikke blitt forbedret i andre Kinect-spill, og når jeg setter på Dance Central 2 føles det nok en gang som en påminnelse om mulighetene i Kinect-systemet.

Danseglede

Det meste er som før i menyene, som manøvreres med smidige armbevegelser og sveip i stedet for de mer tungvinte armbevegelsene der man skal holde hånda i ro for å aktivere knapper som preger de fleste Kinect-spill. Spillmessig er det også lett å kjenne seg igjen. Man velger en låt, en vanskelighetsgrad, en danser som skal dukke opp på skjermen, og så er det bare å begynne å herme etter dansetrinnene.

Trikset er å forestille seg at man ser i et speil, og det tar ikke mer enn noen sekunder før man har skjønt tegninga og danser som Travolta foran skjermen. Det er relativt enkelt å henge med i koreografien på laveste vanskelighetsgrad, men det bør nevnes at selv om man føler seg som Travolta idet spillet belønner deg med Flawless- og Great-statuser hele tiden, ser man ikke alltid like smart ut foran skjermen. Spillet kan lære deg fete koreografier, og sier fra når du danser feil, men elegansen kommer ikke over natta.

Den grafiske presentasjonen er upåklagelig. De tegnefilmaktige figurene har en noe generisk attityd og fremtoning og kunne med fordel hatt litt mer av de ekstreme personlighetene og karakteristikkene Harmonix tidligere har truffet blink med i for eksempel Guitar Hero-spillene, men det hele ser ryddig og pent ut. Dersom foten din ikke beveger seg riktig i en rutine får foten til figuren på skjermen et rødt omriss, slik at du enkelt kan se hvilke kroppsdeler som ikke henger med i dansen, og hva du må forbedre i rutinen.

Nytt i årets utgave er blandt annet muligheten til å danse to stykker samtidig mot hverandre. Tidligere måtte man bytte på å stå foran kameraet når man konkurrerte, det løfter absolutt festen eller familiesamlingen et ekstra hakk at man nå får stå sammen foran skjermen. I en annen modus får man muligheten til å trene på enkeltrutiner, og for de mer seriøse dansespillerne som virkelig vil forbedre prestasjonene sine på det lokale diskoteket, er dette en flott måte å trene på.

Som familie- og festspill er Dance Central 2 topp underholdning. Det får deg til å svette, og det utfordrer din rytmiske sans, men det har Harmonix-magien over seg. Med Guitar Hero og Rock Band klarte Harmonix å få oss til å føle oss som rockestjerner. I Dance Central 2 klarer de å få oss til å føle oss som danseløver.

Dance Central 2 er utviklet av Harmonix og utgis av Microsoft. Spillet er lansert på Xbox 360 og krever Kinect.