Hvis du ser for deg at du blander Hot Line Miami sitt høyoktane tempo hvor du går inn og skyter og slår alt som puster med den super simplistiske grafiske stilen  til Superhot er du veldig nærme å forstå hva Death Elevator går ut på.

Death Elevator har vært ute på pc en stund, men kom først nå til konsoll. Her blir du plassert i et rom med et bestemt antall fiender, våpen og en heis som åpner seg først når man har eliminert alle fiendene i rommet.
Målet er at du skal komme deg så høyt opp som mulig for høyest mulig score som du kan måle hvor godt du gjør det i forhold til resten av verden. Spillet går under sjangeren roguelike, så når du dør må du begynne helt på starten igjen.

Jeg vil begynne med å si at jeg er veldig glad i Superhot, spesielt VR-utgaven, men også det lille jeg har spilt av Hotline Miami har gitt veldig mersmak også. Så at jeg blir servert den samme visuelle stilen her gjør meg ingenting, da jeg synes det er noe kult med den enkle grafiske stilen.
Fiendene kan til tider føles ut som noen skudd-svamper siden det skal en del skudd til før de dør, kontra det at det skal bare én kule til for å drepe deg.

Det er her den lille tvisten kommer inn som gjør at Death Elevator skiller seg litt ut fra de førstnevnte spillene, nemlig at tiden nærmest fryser når et prosjektil kommer nær nok til at den kan treffe deg. Du får da muligheten til å skyte bort det som ville ha vært et fatalt skudd slik at du kan fortsette drapsferden din på vei oppover i det litt merkelige tårnet av en bygning.

Merkelig skriver jeg, det er fordi hver etasje byr på et nytt “rom” for deg å drepe i. Men her er det langt fra  bare helt vanlige kontorlandskap og korridorer som møter deg, plutselig er du i en bakgate eller i et garasjeanlegg på tur opp, ikke ned for en eller annen god grunn. Antakelig.

Musikken i spillet er veldig inspirert av den typen høyoktan rytme du regner med å finne i spill som Hotline Miami, men den blir fort veldig ensformig og slitsom i lengden i Death Elevator.

Konklusjon

Death Elevator er gøy i små doser. Noe med siktet føles litt “feil”, som om det er noe rart med dødsonen når du beveger kamera rundt. Jeg ga det flere forsøk med både høy og lav sensitivitet, men klarte aldri å bli helt fortrolig med sikte. Det er derfor veldig greit at utviklerne har lagt til en robust støtte i auto aim som blir mer en nødvendighet heller enn en tilgjengelighet føler jeg.

Det er derfor ikke et spill jeg vil anbefale å spille veldig lenge om gangen, men heller ta deg en runde eller to nå og da for å se hvor langt du kommer.