Det er hardt å være mann. Mens mannen i den kritikerroste serien Mad Men befinner seg i en tid der de rigide kjønnsrollemønstrene er klart definerte og mannen alltid sitter med den beste hånden, kan det være langt mer utfordrende for mange menn å finne sin plass i dagens likestilte samfunn. Utvidet pappapermisjon, likestilling mellom kjønnene, og kravet om å være myke menn skaper utfordringer for den moderne mannen. Også for vår venn Vincent i spillet Catherine.

Dilemma

Vincent står nemlig ovenfor et dilemma. Han er 32 år gammel, uten mål og retning i livet. Han flyter med strømmen, i en båt som for det meste styres av hans kjæreste Katherine, som er klar til å ta forholdet til et nytt nivå. Etter litt for mange drinker på stambaren The Stray Sheep, ender han opp i seng med en ung og livsglad dame kalt Catherine. Og dermed står han midt i et dilemma. Velger han en trygg og forutsigbar fremtid med sin grå og trauste kjæreste, eller går han for et impulsivt og lidenskapelig forhold med den langt mer ustabile og ville Catherine. Trygghet eller spenning, Vincent?

Jeg kjenner igjen problemstillingen. Dilemmaet følger de fleste av oss gjennom hele livet. Samfunnets krav til konformitet og trygghet gir oss et behagelig sted å leve våre liv. Å tilbringe 40 år på samme arbeidsplass med de samme menneskene er gir deg robuste rammer for et godt liv. Giftemål med ungdomskjæresten, barn og rekkehus, boliglån og nedbetalinger; et trygt, men kjedelig liv. Mens man pendler til den samme jobben med de samme arbdeidsoppgavene dag ut og dag inn, dagdrømmer man seg bort. Til fremmede land. Til ukjente fristelser. Til en hverdag preget av eventyr og spenning. Et mer impulsivt liv med ukjente og utrygge konsekvenser.

Trekantforholdet mellom Vincent, Cathering og Katherine har fått unødig mye oppmerksomhet på grunn av småerotiske mellomsekvenser. Det er feil fokus. Spillet er langt fra pornografisk, og mellomsekvensene er bare med på å forsterke problemstillingen til Vincent. Det er lett å la seg forføre av Catherine, som tar kontrollen og leder en passiv Vincent inn i en mer kaotisk og impulsiv hverdag. Katherine er og tiltrekkende på sin egen måte, som en mer seriøs og alvorlig morsfigur man kan bygge et livslangt forhold med. Problemstillingen til Vincent er ikke bare hvem han vil ligge med, men hva slags liv han vil leve. Og nettopp derfor hever spillet seg opp på et helt nytt nivå som en sosiokulturell samfunnskommentar om den moderne mannsrollen.

Stressende grubleri

Spillet veksler fint mellom to hoveddeler. I den ene delen befinner vi oss i The Stray Sheep, Vincents faste bar der han drukner sorgene med pizza og Cuba libre hver kveld. Her snakker man med de andre bargjestene, mottar og sender tekstmeldinger, og spiller arkadespill. Det er et statisk sted, en slags skjærsild mellom slagene, enten de går ut på å forsøket å motstå fristelsene til Catherine eller lyve for kjæresten Katherine.

Når Vincent ikke er i mellomsekvenser med de to damene eller i The Stray Sheep med kompisene, er han fanget i et ekte mareritt. Hver gang han sovner våkner han nemlig opp i et slags religiøst kammer sammen med andre menn. Her løper han rundt med bukkehorn i panna og forsøker å krable opp en diger vegg av blokker sammen med andre menn som har blitt gjort om til bukker. Skrifteboder krever svar på konkrete moralske problemstillinger, og det hele har et sterkt religiøst preg over seg. Skyldfølelsen jager Vincent oppover blokkene, som skal flyttes og dyttes og manipuleres for å skape en klatrbar sti. Samtidig råder den sterkestes rett, og konkurrerende bukker dyttes unna vei.

Det er her mesteparten av spilletiden går med. For å overleve natta må Vincent rett og slett komme seg til toppen. I tillegg til all den religiøse symbolikken kan man også tolke marerittet som en slags analogi på det moderne arbeidslivet. En monoton klatring opp en karrierestige, der man er nødt til å bølle vekk de andre sauene/mennene for å komme seg opp og frem. Som puzzle-spill fungerer dette helt fint, selv om den hjemmebryggede logikken som bryter med fysikkens lover tar litt tid å venne seg til. Og selv om enkelte av klatresekvensene kan bli noe monotone til tider, er bossnivåene alltid et stressende høydepunkt, med groteske monstre rett fra Vincents mørkeste underbevissthet som jager en oppover pyramiden.

Catherine er en fabelaktig moderne spillopplevelse som våger å tøye grensene for hva som er mulig å formidle i en spillopplevelse. Som i Persona-serien klarer Atlus å skape en jordnær virkelighet man kan tro på og relatere til. Catherine er et spill om skyldfølelse, identitetskrise og veivalg. Det gir deg et dilemma med dype røtter som, i beste fall, kan lære deg noe om ditt eget liv. Og hvor mange spill kan du egentlig putte i den kategorien?

Se flere bilder fra Catherine på neste side!

Catherine er utviklet av Atlus og utgis av Deep Silver. Spillet lanseres på Playstation 3 og Xbox 360 10. februar.