Konami viste tidlig at de kunne fortballspill. Helt fra International Superstar Soccer til SNES fram til Pro Evolution Soccer 6 på PS2, leverte de det beste fotballspillet på markedet. Men med introduksjonen av PS3 mista de det over natta.

Etter overgangen til en ny konsollgenerasjon har de imidlertid begynt å finne formen igjen. Fjorårets utgave var en revolusjon med tanke på kvalitet. De hadde ikke levert tilsvarende siden nevnte PES6. Med Pro Evolution Soccer 2017 har de faktisk levert noe som kan måle seg med klassikeren.

Det første som slår deg når du spiller en kamp er hvor riktig både ball- og spillerfysikk føles. Kollisjoner og kroppstaklinger har riktig tyngde og spillernes fysiske egenskaper er relevante i tøffe dueller. På akkurat samme måte som spillernes teknikk er viktig når du skal vende eller utføre et medtak.

Biljardbord-følelsen når du slår ei pasning var mer eller mindre borte i fjor, men i år er ballfysikken enda bedre. Ballen treffer spillere på en naturlig måte og langskudd går ikke på magisk vis gjennom et tettpakka felt. Langskudd i det store og hele er gjort mer utfordrende. Spesielt hvis du ikke utfører det med en stjernespiller.

Det som aldri har vært PES sin sterke side er innpakninga. Mangelen på lisenser er som alltid en utfordring. Å finne ut hvilket lag som gjemmer seg bak de ulike pseudonymene er ikke alltid like lett. I år kom det heldigvis en patch relativt tidlig som i det minste ordnet overgangene. Enkelte lag, som for eksempel Barcelona og Arsenal er på plass. Det er også utvalgte ligaer, samt Champions League og Euro League.

Noe som imidlertid har blitt gjort langt enklere i år er å importere data, slik at både drakter og lagnavn blir slik det skal være.

Som alltid er det mye å utsette på menyene. De er penere enn de bruker å være, men fortsatt ganske klønete utformet. Også musikken har tatt et steg fram, men låtlista er skuffende kort. Kommentatorene er som alltid fryktelige.

Utseendemessig ser PES bedre ut enn noen gang. Grafikken er ved enkelte anledninger faktisk sjokkerende god. Stort sett når det er snakk om de lisensierte storlagene. Blackburn-spillerne ser imidlertid stort sett fortsatt ut som uferdige versjoner er seg sjøl, hvor holdninga «det ække så nøye» har stått sentralt.

Du har selvfølgelig alle moduser du forventer av et fotballspill. PES vil dessuten melke CL- og EL-lisensene for det de er verdt og har egne moduser for europacupene. Spillet kan likevel kokes ned til tre hovedmoduser.

MyClub, PES sitt svar på FIFA Ultimate Team, ble introdusert med brask og bram i fjor. Det fungerte aldri helt slik det var tenkt, men har fått en liten oppussing i år. Her går det i korte trekk ut på å bygge lag og spille kamper både online og mot datastyrte motstandere. Du skaffer deg spillere gjennom å bruke speidere og agenter, som du har to ulike valutatyper du kan velge å betale med. Du kjøper imidlertid ikke pakker, men en og en spiller. Uten at du vet hvem du får. Du kan imidlertid snevre inn sjansene med ulike valg.

Du har dessuten et tak på hvor mye laget ditt kan være verdt, så min drøm med Cristiano Ronaldo, Neymar og Eden Hazard som angrepstrio falt i grus. Det ble ikke helt det samme med Leigh Griffiths som midtspiss.

Selve lagbygginga er gøy, men utover det så blir det litt kjedelig i lengden. Tanken er at du hele tiden skal utvikle laget og bytte spillere og managere, men jeg ble ikke grepet. Det hjelper selvfølgelig ikke at nettverkskoden til spillet fortsatt henger etter og matchmaking tar uforholdsmessig lang tid, hvis du i det hele tatt klarer å finne en motstander. Det begrensede antallet med spillere som faktisk finnes legger også en demper på moroa.

I Be A Legend tar du styringa på en spiller. Enten en du lager selv, eller en eksisterende spiller, som du styrer karrieren til. Dessverre er denne modusen mer eller mindre uten innhold. Det skjer ikke stort mellom kampene, og de gangene du sitter på benken og må sitter å se kampen er det fryktelig langdrygt.

Selve hjertet i PES har alltid vært Master League. Her tar du over som manager for et valgfritt lag og setter i gang jobben med å bygge et slagkraftig lag. Du kan enten velge å starte med lagets tropp eller et lag fullt av ukjente spillere. Det siste er helt klart å foretrekke. Da starter du med blanke ark og begrensede ressurser. Det er ikke de store forandringene fra fjoråret, men hvorfor endre på en formel som har fungert i så mange år? Dette er fortsatt en modus som du kommer til å bruke skremmende mange timer på.

Pro Evolution Soccer har aldri vært et perfekt spill. Heller ikke når det var på sitt beste. Verken på eller utenfor banen. Det som gjør spillet så strålende er den kombinasjonen av realisme og underholdning, som føles så bra. Du har hele tiden full kontroll på det som skjer på banen. Nå i større grad enn tidligere, men et imponerende dypt taktikksystem det er verdt å dykke ned i.

Den kunstige intelligensen har også blitt bedre. Medspillerne dine gjør smartere løp og posisjonerer seg bedre. Mens motstanderne tilpasser seg sin spillestil. Jeg er ofte skeptisk til spill som skryter av sin adaptive kunstige intelligens, men her merker du faktisk noe til det. Selv keeperne har blitt bedre, men dommerne er det fortsatt umulig å bli klok på. Dommerjævel.