This War of mine: The little ones er et krigsspill, men helt ulikt fra de andre vi ser på markedet i dag. Her tar du ikke rollen som en elitesoldat eller en opprørsstyrke. Du styrer sivile. Og målet er ikke å drepe fienden, men å overleve.

Spillet baserer seg på den sanne historien om beleiringen av Sarajevo på 1990 tallet. Selv om spillet som sagt er basert på Sarajevo, så skjer handlingen i en oppdiktet østblokkby.  Skaperne har sanket inn historier fra sivile, som måtte overleve på minimalt med mat og medisin under den årelange beleiringen, dette har en kraftig effekt.  Man kontrollerer et knippe overlevende i den krigsherjede byen. Det er et krigs-overlevelesespill som i all hovedsak går ut på å sanke ressurser, oppgradere oppholdsstedet og overleve. Spillet går fra dag til dag, hvor man på dagen må styre karakterene til å samhandle, spise, sove, underholde seg selv osv. På nettene skal man velge en karakter til å sanke, da blir spillet til et snikespill som har høy risiko/belønning-faktor. De andre kan enten sove eller sitte vakt.

Ting kan fort gå galt

Første gang jeg spilte, gikk det forferdelig galt på natt 17. Jeg var tom for mat og medisiner. En kar var skadet og en annen var syk. Alle tre jeg kontrollerte var sultne. Jeg sendte som vanlig en kar ut på jakt etter ressurser, mens en holdt vakt og 3. mann sov. Jeg valgte alltid samme person til å ta seg av sankingen, for han hadde størst ryggsekk og fikk dermed med seg flest ting hjem. I min desperate jakt på mat og medisiner valgte jeg å begi meg ut på en plass som tydelig var merket «danger». Det begynte greit, jeg så et kjøleskap og fikk knabbet til meg en hermetikkboks med mat. Så fikk jeg øye på et medisinskap på badet i 2. etasje. Jeg listet meg stille opp på badet, mens jeg holdt et skarpt øye med de røde ringene som symboliserer bevegelse. Plutselig kommer det en snakkeboble «Did’nt I shut this door?» Og jeg forsto at jeg var i trøbbel. De 5 bevæpna mennene i huset løp rundt på leting. Til slutt fant en meg. Jeg fikk ham før han fikk meg. Men de andre hørte skuddene og kom løpende. Natten ente med et hagleskudd. Etter nattens mislykkede tokt som førte til at min hovedsanker ble skutt, ble en man deprimert og han andre var så skadet at han haltet. Jeg holdt dem i live til dag 22. da det ble for mye for en, så han endte sitt eget liv, og sistemann ble skutt på desperat jakt etter medisin.

Mangjør mye for barn

Tittelen på spillet er «This war of mine: The little ones». Og det innebærer som du kan tenke deg: Barn. Når jeg (på mitt andre forsøk) hadde overlevd til dag 25, kom det noen å banket på døren min. Det var ikke en mann som ville bytte varer eller militære som kom for å true meg, men det var en mann og et barn. Jeg ble spurt om jeg kunne ta vare på barnet. Jeg sa ja. Det å ha et barn springende rundt i ruinen av et hus gav en helt ny dybde til spillet. Ikke bare måtte jeg tenke på å holde de voksne friske, mette og fornøyde. Jeg måtte også underholde dette barnet, ved å bygge husker, ta med bamser, og trøste henne. Denne lille jenta fikk fort førsteprioritet på både mat og medisin. Man går umiddelbart til nye lengder for å holde et barn i live. Så dere kan tenke dere at jeg ble helt fra meg da jentungen satt seg ned på gulvet og grein sammenhengende en hel dag fordi hun var syk og redd for å dø. Da jeg prøvde å snakke med henne fikk jeg opp teksten «The child is broken». Etter en hel dag hvor jeg glemte å mate de andre i mine forsøk på å trøste denne syke, triste jenta ble det omsider natt. Raidet gikk relativt bra, men når jeg kom tilbake hadde jentungen fått nok og stukket av ut i den kalde krigsherjede natta. PS4 kontrolleren min gikk i veggen og jeg måtte ta en pause.

Karakterene er litt flate

Når man kommer i gang med spillet, så får man en introduksjon av karakterene man skal styre. Disse kan være bla. En kokk som røyker, en tidligere proff fotballspiller eller en reporter. De har alle en historie man kan velge å lese. I tillegg får man av og til oppdateringer på hvordan de reagerer på ulike ting som dødsfall og innbrudd. Det blir fort til at jeg kun sjekker hvordan de har det av taktiske årsaker. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvor tøff oppveksten til fotballspilleren var eller hvor mye kokken savner kona si. Skulle skaperne fått dette til, måtte de ha lagt inn en leser eller evt. En filmsnutt. En tekstbit blir rett og slett kjedelig. Karakterene lider også litt av at spille har fokus på holde dem «vanlige» uten å være morsomme eller ha en unik bakgrunn. Dessverre er vanlig ganske kjedelig.

Det er ikke et skytespill, MEN

Gameplayet kjennes bra i all hovedsak, men lider av noen mangler. Styrespaken på PS4 føles til tider upresis og det gjør det kronglete å manøvrere seg rundt om i hjemmestedet sitt. Dettet kan være veldig frustrerende siden man tross alt skal løpe ganske mange ganger opp og ned i huset. Og så, hvis man skal være så uheldig å havne i kamp. Fy f*** så vanskelig det skal være. Dette er nok gjort til en viss grad med vilje, da det er sivile det er snakk om, men jeeeesus det er kronglete å få til å skyte noen på dette spillet. Det virker som om knappene ikke vil samarbeide, og det er ikke bra, siden det skal ganske mye til å vinne en skytekamp. Når det er sagt, så er det ingenting galt med verken manøvreringen av menyer, arbeidsbenkene eller snikingen som er størsteparten av det tekniske man må utføre i spillet.

Melankolsk men vakkert

Spillet er som et kunstbilde. Det meste er grått, eller i veldig grå nyanser av andre farger. Utenom den røde jakka til den lille jenta. Dette, blandet med blyanteffekten på grafikken har utrolig mye å si for feelingen. Musikken er trist og stort sett ganske lik, men den er ikke plagsom. Bakgrunnslydene av folk som spiser i huset, hundene som bjeffer, og maskingeværene som avfyres i det fjerne, er med på å danne en helhetlig opplevelse jeg sjeldent har sett maken til.