Jeg tror at det å spille Persona 5 er litt som å leve i en anime. Alle følelser er store og stort sett alt som blir sagt er en dramatisk avsløring. Sleng på noen overnaturlige krefter og japansk skoleungdom som er nødt til å tre fram som heltene, så er vi der.

Vi har nå vært gjennom 20 år med Persona-spill. Det har vært lang ventetid for fansen. Persona 4 ble sluppet for ni år siden. I mellomtiden har det imidlertid kommet ut en PS Vita-versjon, Persona 4 Golden, som nærmest alene har holdt liv i min Vita.

Persona 5 foregår i Tokyo, hvor hovedpersonen går på skole. Han har nettopp blitt overført etter litt trøbbel med loven. Ikke nok med at han nå må finne nye venner, samtidig som han skal sjonglere skole og sosiale aktiviteter, protagonisten blir også dratt inn i en skyggeverden (her snakker vi bokstavelig altså) hvor onde mennesker lever ut sine mørkeste hemmeligheter og lyster.

For å bekjempe disse skyggeversjonene av mennesker fra den virkelige verdenen, må hovedpersonen bruke sin Persona. En manifestasjon av hans personlighet, som gir spesielle krefter. Heldigvis slipper han å gjøre dette alene. Han får med seg en rekke kompiser, og en katteting som han redder fra det første skyggeslottet.

Dette høres kanskje komplisert og innfløkt ut. Det er det også, for så vidt, men Persona 5 gjør en god jobb med å forklare hvordan ting henger sammen. Også for nye spillere. Du trenger ikke å ha spilt noen av de foregående spillene for å sette pris på P5, men det er selvfølgelig en fordel.

Persona 5 kan grovt deles inn i to deler. Det som skjer i den virkelige verden og det som skjer i skyggeverdenen. Det som skjer i den virkelige verdenen fungerer som en sosial simulator. Her handler det om å leve livet ditt. Pleie eksisterende vennskap eller få seg nye? Tar du en tur på kino eller skal du studere? Du har begrensa tid hver dag, så du kan ikke gjøre alt.

Alt etter hva du velger å gjøre vil det gjøre karakteren din snillere, mer sjarmerende, tøffere, smartere eller andre egenskaper. Dette er fordeler du vil kunne dra nytte av, både i den virkelige verden og i skyggeverdenen. Velger du å henge med venner vil det gjøre Personaene dine sterkere.

Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig, men Persona 5 får helt hverdagslige ting som å gå på jobb eller løse kryssord til å bli gøy. For meg er det dette aspektet av spiller som virkelig får meg hekta.

Skyggeverdenen er din kamparena. Den kan også deles i to. Hovedoppdrag og sideoppdrag. Hovedoppdraget er maktmennesker som på en eller annen måte utnytter sin posisjon, og som du må få til å innrømme sine synder i den virkelige verden. For å gjøre dette må du infiltrere slottet til disse personene, og finne skatten som finnes der. Slottene er skreddersydd etter fiendens dårlige sider og begjær.  Slottene er på mange måter slik disse personene ser den virkelige verden. Det gjør at du fra tid til annen må løse oppdrag i den virkelige verden for å komme videre i skyggeverdenen.

Sideoppdragene er mindre oppdrag som kan tar for å få erfaring og bli sterkere.

Kampene er turbasert og foregår i sedvanlig JRPG-stil, med et slags stein-saks-papir-opplegg hvor noen fiender er sårbare for visse angrep. Dette er et system jeg vanligvis ikke er noe særlig glad i, men Persona har fått systemet til å fungere for meg. Det er nydelig strømlinjeformet og det er såpass dypt at det ikke blir altfor repeterende.

For det skal ikke stikkes under en stol at et spill som Persona 5 fort kan bli repeterende. Godt over 100 timer med innhold, der du i stor grad gjør det samme, gang på gang. Det spillet gjør så riktig er å introdusere nye ting hele veien. Hvis du skulle blitt presentert alle de forskjellige mekanikkene i spillet med en gang, ville du utvilsomt blitt overveldet. Selv 20 timer inn i spillet blir du lært nye ting.

Det gjør ikke bare at spillet blir lettere å svelge, det gjør også at du hele tiden føler en progresjon. Det blir ikke det samme, gang etter gang, fordi du hele veien lærer noe nytt.

Persona 5 gir deg også hele tiden tidsfrister å forholde deg til. Innen den datoen må du ha funnet skatten i slottet. Det skiller Person fra en rekke andre enorme RPG-er, hvor du glemmer hovedhistorien fordi du er opptatt med å plukke blomster eller prøve å komme deg i buksa til en av kompanjongene dine. Dette er utvilsomt langt mer fokusert og historiedrevet, noe som gir deg en følelse av hastverk.

Det er ingen tvil om at Persona 5 er et visuelt slående spill. I tillegg til alt som skjer i spillmotoren, så blir du også presentert med en rekke animescener, som er helt strålende laget. Styrken ligger i detaljene og det blir særlig tydelig i menyene og det grafiske snittet. Dette er, med hånda på hjertet, de flotteste menyene jeg noen gang har sett i et spill. Noe så enkelt som tekstboksene i spillet er en fryd for øyet.

Persona er ikke bare en fryd for øyet, det er en fryd for øret også. Shoji Meguro er som vanlig komponist og leverer råsterkt lydspor som følger spillets stemning eksemplarisk. Stemmeskuespillet er også godt. Overdrevet, men det er også stilen man går for.

Historien virker ganske rett fram lenge, men den tar noen krappe svinger underveis som jeg setter pris på. Ting er litt mer kompliserte enn først antatt. Det samme er karakterene. De virker innledningsvis som standard anime-klisjeer, men etter hvert som du blir bedre kjent med dem oppdager du at de er langt dypere enn først antatt.

Det eneste som ikke treffer i Persona 5 er humoren, men vil jeg tro er veldig enten eller for de fleste. Jeg kan imidlertid sette pris på de populærkulturelle referansene. Særlig de små kjærlighetslappene til Studio Ghibli.

Bortsett fra humoren, som strengt tatt er en bagatell, så er det vanskelig å finne noe i Persona 5 som ikke fungerer. Det er et nærmest komplett spill.

Avslutningsvis vil jeg gi ros til Atlus for å gi ut et spill som er ferdig. Det er kanskje rart å gi ros for, men sånn situasjonen er i spillindustrien så er ikke det en selvfølge. Jeg kan ikke huske sist jeg ikke trengte å laste ned en enorm oppdatering for å kunne spille. Persona 5 bare fungerer, og jeg har til gode å komme over en eneste bug. Tenk om alle kunne legge samme innsatsen og kjærlighet i sitt spill.

!PS – Grunnen til at det ikke er et eneste skjermbilde i denne anmeldelsen er at Atlus nekter fansen å ta og dele skjermbilder fra spillet. Når de ikke vil at folk skal se hvor vakkert Persona 5 er, så skal ikke jeg hjelpe dem heller.