Nyutgivelsen av det beste action rollespillet noensinne gjør ikke mer eller mindre enn det må, og godt er det.

Diablo var ikke det første action rollespillet som traff markedet, men det skal vanskelig gjøres å kalle det noe annet en sjangerdefinerende. Oppfølgeren og dens påfølgende utvidelse, Lord of Destruction, er et spill som har fulgt meg fra 11 års alderen helt til nå. Titt og ofte over de siste årene har jeg installert spillet, spilt opp til Akt III, fått dosen min og falt av på grunn av besluttsomhetsvegring i form av hvilken karakter jeg egentlig vil bygge.

Diablo II burde ikke trenge en introduksjon. Dets påvirkning på Action rollespill sjangeren er ubestridelig og man finner den i så å si alt som tør å kalle seg et Action Rollespill, fra noe så enkelt som Minecraft Dungeons til det langt mer hardbarkede Path of Exile. Men det som må belyses er situasjonen hos studioet spillet opprinnelig kommer fra.

Her er det rett og slett så mye å ta for seg at det er vanskelig å vite hvor man i det hele tatt skal begynne, fra utestengelsen av Blitzchung og flere andre fra Hearthstone miljøet for å uttale sin motstand til hvordan Kina behandler innbyggerne i Hong Kong til de forferdelige rapportene vi hører om hvordan studioet har behandlet kvinner, minoriteter og hvordan kulturen innad i selskapet oser av såkalt “Frat Boy” stemning.

Enkelte har tatt til ordet for at vi i spillpressen ikke burde dekke spill fra Activision Blizzard før vi ser ordentlig forandring for de berørte, en tanke som gjerne ikke høres så dum ut hvis man ser spillanmeldelser kun som et ledd av markedsføringen av et spill, men det er ikke slik jeg ser det.

Spillanmeldelser for meg handler om å gi et spill, uavhengig av omstendighetene rundt hvor det kommer fra, en vurdering for å kunne gi leserne våre en mulighet til å gjøre informerte kjøp. Anmeldelsene våre er også ment som en form for omtale som gir spillmediet den legitimiteten det fortjener, på lik linje man ville gjort med bøker, film eller TV-serier.

De fleste av de som har jobbet på dette spillet er ikke delaktige i det som har foregått hos Activision Blizzard, og de som er ansvarlige, og burde ha gjort noe når det ble varslet om hvordan tilstanden var innad i selskapet, kommer ikke borti produktet stort mer enn i selve transaksjonen mellom studioet som lagde det og de av oss som kjøper det.

Det viktigste jeg mener vi, både som spillere og formidlere kan gjøre er å legge press på ledelsen Activision Blizzard til å foreta en forandring gjennom å belyse og snakke om det som foregår. Dette. sammen med presset ledelsen er under fra myndigheten, andre sivile søksmål, deriblant fra flere av aksjeholderne, håper og tror vi er det som kan resultere i skikkelig forandring for studioet, og at reaksjonen på forholdene kan stå til skrekk og advarsel for andre studioer som har lignende svin på skogen.

Men nå skal jeg tre av talerstolen min og heller snakke om det jeg kom hit for å gjøre: Fortelle hvordan ståa er for denne nyutgivelsen av Diablo II.

Jeg er alltid skeptisk, ofte med god grunn, til hva resultatet blir når gamle spill skal bli nye i form av en overhaling. Dette teller dobbelt når det er snakk om et spill så eksemplarisk perfekt som Diablo II. Selv sett med nostalgiske øyne balanserer originalen på en knivsegg ved å være både en av de mest fleksible spillene i historiene samtidig som det er en av de mest kaotiske. Det skal i teorien ikke mye til for å ødelegge magien så mange av oss kjenner spillet for å inneha, og med Warcraft III: Reforged friskt i minne var jeg rimelig forberedt på skuffelse.

Heldigvis har utviklerne i Vicarious Visions, studioet som svært nylig også gav oss et gjensyn med fortiden i form av Tony Hawk Pro Skater 1 + 2, trådd eksepsjonelt varsomt i sin utvikling av Diablo II: Resurrected, og gjennom å ikke gjøre for mye samtidig som de ikke gjorde for lite har de klart å levere på så og si alle fronter.

Kjernen i det som gjør Diablo II til Diablo II har fått forbli mer eller mindre uforandret i denne nyutgivelsen, noe som er tillitsvekkende i seg selv, spør du meg. Utviklerne har virkelig gått inn for å gjenskape selve følelsen av å spille originalspillet så nært som mulig med bare en håndfull små livskvalitet justeringer som spillere har blitt vant til gjennom modifikasjoner, eksempelvis en delt utstyrsbeholder på tvers av alle karakterene til spilleren og muligheten til å plukke opp gull ved bare å gå over det.

Den originale Sprite-baserte grafikken har blitt oppdatert med mer moderne 3D modeller, komplett med full oppløselige omgivelser som ikke er langt fra hva man hadde forventet av et spill som hadde blitt lansert i dag. Karakterene, fiendene og spesielt omgivelsene ser strålende ut og klarer nesten i likhet med 3DS versjonene av The Legend of Zelda: Ocarina of Time å gi oss det bilde av Diablo II som eksisterer i hodene våre, mens det sparer oss fra det vi faktisk spilte.

I beste Halo Anniversary stil kan man kan bytte mellom det gamle og det nye designet, hoppe fra den nye grafikken i 3240x2160p til den gamle i 800x600p, ved å trykke inn en knappe kombinasjon enten på kontrolleren eller tastaturet.

Selveste høydepunktet i denne nyutgivelsen kommer i form av hvordan dette «PC spillet fra den tiden spill på PC og konsoll var så langt fra hverandre som de kunne komme» har blitt oversatt til PlayStation, Xbox og Nintendo Switch. Diablo II er og har alltid vært et mus og tastatur spill og jeg skal innrømme at jeg hadde veldig vanskelig å se for meg hvordan det kunne løses på en kontroll, og jeg var redd for at vi kunne se spillet bli dummet ned for å få det til å passe bedre med hvordan man spiller på konsoll

Heldigvis er folkene hos Vicarious Visions smartere enn meg, for løsningen er like enkel som den er genial. Karakterens bevegelser er lagt til venstrestikka slik man gjerne kunne forventet, mens spilleren står fri til å allokere nesten alle knappene på kontrolleren (unntagen D-padden, venstre trigger og et par andre) til de evnene, angrepene eller trolldommene de selv vil. Metoden er fortsatt litt klønete når det kommer til å endre hva utstyr spilleren har på seg og hvilke trylledrikker som er knyttet til hvilke knapper på D-padden, men i det store og hele er alt lagt opp på en måte som passer tempoet et spill som Diablo II har, uten å måtte endre på noe av det underliggende.

Å spille med kontroll på konsoll ble raskt min foretrukne måte å spille Diablo II på.

Man slipper også heldigvis å taste inn IP-adresser hvis man vil spille Diablo II: Resurrected sammen med venner. En sømløs flerspiller funksjon lar deg hoppe inn og ut av vennene dine sine spill, og gjennom matchmaking kan du finne spill hvor andre spillere holder på med den akten eller den bossen du har lyst til å spille. Det er kryss-progresjon mellom PC og konsollene, men ikke kryss-spilling. Det vil si at PC spillere må spille med PC spillere og konsoll spillere med andre spillere på sin respektive plattform. Husk å ikke være helt ninja, for her deler du på looten med de du spiller med.

Det føles alltid forfriskende godt å kunne gi en positiv omtale om et spill som man gikk inn med litt dempede forventninger til, og gjerne spesielt når det er fra et selskap som befinner seg i en så bekmørk situasjon som Blizzard og spesielt deres ansatte befinner seg i.

Det fantes en tid der Blizzard betydde kvalitet fra øverste hylle, og enten du som meg vokste opp med The Lost Vikings, Rock n’ Roll Racing, Warcraft og Diablo, hoppet ombord på Blizzard toget med World of Warcraft, StarCraft 2, Diablo III eller kanskje så sent som Overwatch, så har Blizzard vært betydd mye for mange og det er særdeles godt å se et av klenodiumene fra deres fortid bli gitt den respekten det fortjener.

Vicarious Visions fortjener all skryt i verden for jobben de har gjort med Diablo II: Resurrected. Ikke bare ivaretar det alt det som gjorde Diablo II så høyt elsket i utgangspunktet og gav det en drakt som står i stil med mer moderne forventninger, men det tar også vare på historien om hvor serien kommer fra for de som gikk glipp av det første gang og for alle som kommer etter.

For å låne et sitat fra en venn og kollega:

«Det var dette jeg håpet Diablo III skulle være»