Sjangerbegreper kan endre seg like brått og omfattende som livsgrunnlaget i Akerselva. 40-åras Rythm & Blues kan for eksempel vanskelig sammenlignes med Michael Jacksons tolkning av sjangeren. På samme måte er det få likhetstrekk mellom spill som Mass Effect og klassikere som Dungeons of Daggorath, selv om begge spill havnet i båsen actionrollespill. Derfor skiller vi i dag mellom de nymotens actionspillene med overfladiske rollespillelementer og mer klassiske “dungeon crawlers”.

Krig og fred og drager og sånn 

Dungeon Siege-serien er en substansiell del av den gamle skolens økende popularitet, og hviler tungt på arven fra Diablo. Spørsmålet er naturligvis om det i dag er plass til et tredje spill i en serie som har vært en Diablo-klone fra starten av, spesielt når vi allerede har det glimrende Torchlight, og Diablo 3 luskende rundt hjørnet. 

I kongeriket Ehb ser det mørkt ut etter tretti år med borgerkrig. Jeyne Kassynder og hennes hær av religiøse skrullinger har hatt en komfortabel maktposisjon etter å ha utryddet de heltemodige 10th Legion for tre tiår siden. Det eneste som står mellom henne og total dominans er de stusselige restene av kongetro riddere, og de monarkvennlige soldatene har for lengst begynt å forberede seg på et episk siste oppgjør med evigheten som belønning. Den gamle legionæren Odo har imidlertid et par triks i ermet, nemlig deg. Enten man velger seg den muskettviftende Katarina, sverdsvingeren Lucas, magikeren Reinhart eller den fyrrige halvguden Anjali, dreier det seg om å få Legionen opp på bena igjen, og knuse ondskapen som hersker i landet. 

Hiv og hoi!

Det kan kjapt konstateres at dette ikke er noen uunnværlig fortelling å få med seg, men mer en tynn ramme for å kunne løpe rundt i skoger og grotter for å gå opp i level og finne episk loot. Hvor enkel historien enn er, er den imidlertid brukbart godt fortalt. Altfor ofte nå til dags ser vi plottrammer og fortellerteknikk som ikke gir mening, har store hull, og etterlater en følelse av tomhet i magen. Dungeon Siege 3 trekker deg trygt og godt gjennom den middelmådige historien, som dermed heller føles mer som et behagelig bakteppe enn som bortkastet tid. Bruk av tid er det imidlertid mye av, og mange vil nok måtte skippe seg igjennom mye av den rikelige mengden dialog, bare for å bli tatt på senga av et avgjørende dialogvalg. Hoot hoot, anyone?

Som en gammeldags grottekryper består mye  – nesten alt, faktisk – av gameplayet i hakking og slashing av store mengder fiender. Jeg prøvde selvsagt ut alle figurene, men valgte å kjøre gjennom historien som Katarina. Mest fordi buksene hennes sitter så fint, også har hun verdens lengste muskedunder, samt et par sjørøverpistoler som sender selveste Kaptein Sabeltann slukøret tilbake til våpensmia. Den rumenske aksenten og promiskuøse garderoben sender også tankene i retning Kate Beckingsale i Van Helsing. Jeg fikk dermed smake på en mer avstandsmessig taktikk, hvor man pøser på det man rekker av magiske muskettkuler før man trekker flintlåspistolene  i avslutningsfasen.

Vulpix, er det deg?!

Innfallsvinkelen til kampene er noe mer direkte her enn i andre spill som Too Human og Diablo, hvor mye av kjempingen kan settes på autopilot mens du selv nyter en kopp nytraktet chai. Hvert slag, skudd og magiangrep skal trykkes i gang, noe som gjør spillet til noe mer enn en bunke tall. Her må det fingerferdigheter og taktisk sans til, og kampmekanikkene fungerer fint. Glatte og flashy animasjoner ofres til fordel for effektivitet, og selv om man i starten føler at man går lei av å se de samme angrepene og høre de samme geværsmellene gang på gang, glemmer man fort slikt når viktigere ting som XP og DPS kommer i fokus.

Den direkte tilnærmingen øker imidlertid også fallhøyden, noe som kommer til uttrykk ved en veldig sta knapperespons. Når man spammer angrepsknappen, som man jo gjerne gjør når man skal ha jobben gjort, kan det bli vanskelig å snu på en femøring. Trykker man tre ganger på skyteknappen, skyter man også tre ganger, uansett. Det kan bli en stygg affære når du uforvarende blir offer for en skadebombe av dimensjoner som du gjerne skulle rullet unna hadde det ikke vært for den trege skyteanimasjonen som må spille seg ferdig først.  

Rullingen for å unngå angrep er også helt essensiell, og også den henger seg opp i hvor mange ganger du spammet rulleknappen da du plutselig så megaprosjektilet som kom flyvende. Ikke at man blir rullende rundt i evigheter, men et ekstra rull som henger igjen fra forrige refleks kan være taktisk svært uheldig. Det burde være helt naturlig å kunne overstyre sine egne knappetrykk i et så kampfokusert spill. 

Når det gjelder utseendet på kampene, er det et todelt sverd. Spillet er ikke særlig pent, og selve teknologien virker merkelig utdatert. Teksturer dukker opp her og der som popkorn, synsvidden er kort selv om spillet sees fra en isometrisk vinkel, og samtlige områder er fullstendig forhåndsrendret med null interaktivitet. Designet er på den annen side inspirert og spennende, med fargerike snirkler som fyker rundt og et fullstendig bedårende karakterdesign. Teksturene på folk og monstre er like grove som på alt annet i spillet, men designet gjør at det funker likevel. Spesielt er mange av monstrene tegn på kreativt talent hos Obsidian som har fått gjøre akkurat som de vil. Ildsjakalen som Anjali kan trylle frem stikker seg særlig frem, der den vimser rundt og ser ut som en ekstra veldesignet Pokèmon. Kombinert med lyder som gir meg lyst til å hoppe inn i TVen og gi den en stor klem, er den en av de digitale vesnene med minst betydning som jeg har blitt mest glad i på lenge.

Psykens heroin

Siden spillet sikter på en så genuin fremtoning som mulig, må vi selvsagt bruke nesten like mye tid i administrasjon som på knusing av ekle monstre. Det er ingen hemmelighet at en dungeon- crawlers viktigste oppgave er å gjøre spilleren totalt avhengig av nivåprogresjon og hamstring av utstyr, og her har ikke Obsidian Entertainment spart på kruttet. Nesten hvert eneste rom byr på skattekister, og omtrent hver tredje fiende slipper fra seg etter eller annet som kan slenges på figuren din eller noen andre på laget.

Mesteparten av det man finner er totalt ubrukelig, men i blant plukker man opp en legendarisk gjenstand av episke proposjoner som man kommer i en helt spesiell lykkerus av å finne. Det merkelige er jo at selv om jeg gjennomskuet denne taktikken fra første kiste, ble jeg som en siklende heroinist etter kort tid. Jeg bare måtte ha mer utsyr. Javel, det var bare noen skilling gull og en lavlevels pistol, men det var skattejakten og illusjonen av rikdom som ble det viktigste. Av en eller annen grunn føles det som om jeg lurer spillet hver gang jeg finner loot. Jeg tenker “aha! Den kista var godt gjemt, så det var nok ikke meningen at jeg skulle finne denne sinnssyke nye rustningen med +50 Retribution og Will! Hail to the King, Baby!”.

Rett på Obsidians limpinne, sier du kanskje, men du er uansett bare sjalu fordi jeg har en rifle som det snurrer noen grønne greier rundt og som kan felle et digert sumpmonster på to skudd. Så det så. 

Det jeg skulle frem til var at administrasjonen av utstyr og oppgradering av ferdigheter er overraskende intuitivt til å være et konsollrollespill. Selve systemet er lettfattelig nok; hver level gir et poeng innenfor kategoriene Proficiencies og Talents, som igjen påvirker de triksene man også får muligheten til å lære seg på bestemte nivåer.  Manøvreringen rundt er dessuten også befriende lite klønete, selv om PC-folket garantert er uenig med meg her. Byttingen av utstyr synes også på figuren, noe mange andre spill sluntrer unna. Det er på langt nær snakk om WoW-tilstander her, men en ny rifle betyr nytt design og gjerne en ny fargeaura rundt, og klær skifter litt farge og form. Det holder for meg når kamera uansett er så langt unna.

Noens hjertebarn?

Ved for kort eksponering til Dungeon Siege 3 er det veldig lett å se det uferdige, det upolerte og det utdaterte. Det er mulig det er utstyrsavhengigheten som snakker nå, men etter en stund ble jeg mye mer tilfreds med det Obsidian har å by på enn innledningsvis. Ingen av gameplay-elementene eller historien byr seg frem på noen påtrengende måte, og spillet føles generelt litt inadvent. Like fullt syder byene og skogholtene av stemning, og i de små detaljene som den elskverdige ildsjakalen eller lydeffektene fra enkelte fiender merker man kjærligheten til håndverket som ligger og surrer i bakgrunnen.

Det er ingen populisme å spore her, ingen blendende effekter eller påkostede mellomsekvenser. Bare pur hack’ n’ slash krydret med godt over godkjent stemmeskuespill og en iboende god følelse hele veien igjennom. Det er den type energi man plukker opp i spill som ikke kan settes ord på, men som likevel gir en følelse av oppriktighet og en genuin egeninteresse fra utviklernes side. Spillet føles ikke som det er laget for å selge, men nesten mer som et privatprosjekt Obsidian virkelig har hygget seg med å lage. Som om man kan høre den positive kontorkulturen i bylarmen og kjenne lukten av nystekte vafler fra goblinkadavrene som ligger strødd. Det er denne inspirasjonen og skapergleden spillbransjen mangler om dagen, og som drar tankene tilbake til den tiden da spilling virkelig var en hobby, også for utviklerne.

Men nok sentimental pludring. Dungeon Siege 3 er en teknologisk dinosaur og en monoton reise fra grotte til grotte på jakt etter gull, med masse småfeil her og der samt en gjespende kjedelig historie. Det som funker skulle det bare mangle at funket. Spillet gjør ingenting nytt, og coop-støtten gjør lite fra eller til. Jeg tipper spillet kunne kjørt helt fint på en Playstation 2. Mengden utstyr er helt klart i overkant, og valutasystemet er totalt unyttig ettersom man absolutt aldri får bruk for å kjøpe enda mer utstyr av de mange kremmerne.

I ren underholdningsverdi er det heller ikke så voldsomt mye å kreditere spillet for, ettersom gjenspillingsverdien er lik null i den lite interaktive og relativt lille spillverdenen (som mangler et kart), og det er ikke stort annet å gjøre enn hovedhistorien. Sideoppdrag må man gjøre konstant for å være mektig nok til å klare bossene uansett. Spillet får da heller ikke mer enn en firer fra meg, men det er kanskje mest fordi det hadde vært vanskelig å forsvare å gi det noe mer, selv om jeg har litt lyst. Dungeon Siege 3 har nemlig den litt diffuse X-faktoren som får meg til å like spillet svært godt på et irrasjonelt grunnlag.

Et politisk korrekt tips fra meg blir å safe med Torchlight eller noe annet det er bred konsensus om, i påvente av Diablo 3. Men har du litt ekstra penger som brenner i lommen en dag, kan er dette et solid kjøp for impulsive eventyrere.

Se flere bilder fra Dungeon Siege 3 på neste side!

Dungeon Siege 3 er utviklet av Obsidian Entertainment og utgis av Square Enix. Spillet er lansert på Playstation 3, Xbox 360 og PC.