sep 04
Anders Lønning
Når du har vokst opp med Sega Mega Drive som første konsoll så gjør det noe me deg når du hører ordene Mikke Mus, Illusion og Plattformer brukt i en og samme setning. Castle of Illusion og World of Illusion var svært formative spill for undertegnede og var sammen med Sonic, Tiny Toons, Aladdin og Kid Chameleon noen av mine aller første spill.
Mens Disney’s Illusion Island har mye gående for seg som byr opp til sammenligninger med både Rayman og Ori spillene, er det en sammenligning det dessverre ikke tåler når det ikke når helt opp. Verken til kontemporære spill i samme sjanger, eller forgjengerene det låner navnet til.
Men det betyr ikke at man ikke kan ha det gøy med det som er her.
Mikke, Minni, Donald og Langbein, alle tegnet i sin The Wonderful World of Mickey Mouse stil, er invitert på piknik, mens alle tror en av de andre står bak invitasjonen. Det de ikke vet er at invitasjonen er et skalkeskjul for noen som ønsker kvartetten sin hjelp med et oppdrag om å samle tre bøker i dette action plattformer eventyret fra Dlala Studios.
Gjennom spillets gang må opptil fire spillere sammen hoppe, klatre, fly og ellers ta seg frem på ulike måter i det Metroid aktige landskapet hvor fremgang blir låst bak de forskjellige evnene som gjengen vil tilegne seg underveis. En ting som skiller Disney’s Illusion Island fra mange av de andre spillene som ligner er at det nesten ikke har noen form for kampsystem, noe som forsåvidt passer både kildematerialet tar fra samt den yngre målgruppen spillet er myntet på.
Det er et interessant konsept, for når Illusion Island er på sitt aller beste så føler jeg ikke at spillet trengte en ekstra krykke for å holde seg oppreist. Det står helt fint på egenhånd
Mangelen på kampsystem gjør at den til tider utfordrende, men aldri vansklige, plattformingen sitter i førersetet og gjør at det handler om flyt og presisjon mer enn det gjør evnen til å sjonglere unødvendig mange konsepter på en og samme gang. Dette åpner spillet opp for den forannevnte yngre målgruppen samtidig som det ikke dytter mer erfarne spillere bort.
Masochistplattformer ala Super Meat Boy er dette spillet definitivt dog ikke. Likevel kan de mer hektiske sekvensene likevel få pulsen til å øke nok til at man får et kick ut av opplevelsen, spesielt hvis man spiller sammen med mindre erfarne spillere som, forhåpentligvis, blir bedre etterhvert som spillet går.
En annen fin ting som spillet tillater seg er en justerbar vanskelighetsgrad som åpner spillet til flere. Hver enkelt spiller kan velge hvor mange hjerter, spillets «hitpoints», de føler at de trenger, helt fra å starte med tre hjerter, ned til at man er så og si udødelig. Etterhvert som spillet går låses flere hjerter opp og at dette hele tiden kan justeres underveis er spesielt kjærkomment hvis man som nevnt spiller med mindre erfarne spillere som likevel ønsker å bli utfordret underveis.
Musikken i spillet er god, om ikke enestående på noen måte, og de forskjellige omgivelsene er flotte nok, om noe tomme satt opp mot spill som de nyeste innslagene i Rayman serien eller gjerne spesielt Ori spillene. Humoren i alt fra presentasjon til de stemmegitte mellomsekvensene treffer godt nok underveis til at man trekker på smilebåndet. En og annen referanse til karakterenes tidligere eventyr både på film, i tegneserie form eller i spill (Donald har en sugekopp akuratt som i Sega Mega Drive spillet Quack Shot for eksempel) er også gøy å se inkludert.
Hvor spillet mister meg litt, spesielt med tanke på at det bruker Illusion navnet er at hverken den helhetlige kvaliteten eller de elementene jeg mener var så viktig for Castle of Illusion og, gjerne enda mer så, World of Illusion sitter helt som det skal. De mangler den visuelle prakten som gjorde de spillene like flotte å se på som de var å spille, og World of Illusions, tør jeg si, banebrytende samarbeidselementer er ikke å skue her.
Riktignok kan spillerne kaste ned tau for å hjelpe hverandre opp de forskjellige plattformsegmentene, men her føles det som en ettertanke mens det i World of Illusion var en integral del av hvordan man spilte spillet i samarbeidsmodus. I Illusion Island er det nesten ingen forskjell å merke på å spille spillet i enspiller modus eller som en flerspiller opplevelse, og det er litt synd når en av spillene det låner navnet fra blir husket nettopp for dette.
En annen ting er at det tekniske ikke sitter like godt som jeg føler det burde.
Eksempelvis er hvordan kameraet følger spillerne underveis. I de beste samarbeidsspillene på markedet er det som om kameraet aktivt vet hvilken spiller som ligger best an og prioriterer å følge med på den, for å unngå at de mindre erfarne holder igjen flyten i spillet. I Illusion Island er hvem kameraet følger diktert av hvem som er spiller èn, og hvis spiller èn går tom for liv så virker det svært tilfeldig hvem kameraet velger å følge, noe som bidrar til litt unødvendig frustrasjon i de mer krvenede segmentene av spillet.
Jeg skal ikke være for streng med Illusion Island, da jeg sannelig har hatt det gøy med min tid med spillet. Jeg har spilt det med både mine egne sønner på henholdsvis 6 og 10 år, men også fått spilt det sammen med fadderbarnet mitt som er 4 år, og alle både trivdes med spillet og hadde det gøy med det. Jeg skal ikke se bort i fra at jeg ser tilbake på Illusion spillene med gjennom litt andre linser enn mange andre gjør siden de var en så stor del av barndommen min, og at det kan ha bidrat til at jeg kom fra Illusion Island litt skuffet er ikke til å se bort fra.
Disney’s Illusion Island er et koselig familespill som vil utfordre selv den mest erfarne spilleren uten å gå på bekostning av de med færre spill under beltet. Det er morsomt, flott å se på, og ikke minst, veldig gøy å spille sammen. Verdt å sjekke ut, selv om det gjerne ikke lever helt opp til sin arv.
