Noen helter er supre. Denne gjengen er super, men kan de kalles helter?

I en periode på 2010-tallet fikk vi mange episodebaserte spill med valg som måtte tas underveis for å styre bestemte utfall av historien. Kongen på denne haugen var Telltale Games, som virkelig fant formen med det prisbelønte spillet The Walking Dead i 2012. I kjølvannet fulgte flere spill fra studioet basert på Batman, Game of Thrones og tegneserien Fables i form av prologen The Wolf Among Us, og også andre studioer prøvde seg på et lignende format, deriblant Dontnod med sin Life is Strange-serie.

Telltale Games ble lagt ned i 2018 før det gjenoppsto igjen samme år, og forsøk på å gjenopplive formelen i form av spill som The Expanse: A Telltale Series har ikke høstet den store entusiasmen. Flere av veteranene fra selskapet gikk imidlertid ut og dannet AdHoc Studio, som nå er klare med sin debuttittel Dispatch.

I en verden hvor superhelter og superskurker er dagligdags har Robert Robertson III (Aaron Paul) kastet inn håndkleet som den Iron Man-lignende superhelten Mecha Man. Som tredje generasjons superhelt er han berømt, populær … og blakk, noe som betyr at han ikke lenger har råd til å vedlikeholde rustningen sin. Rådvill og uten retning i livet blir han oppsøkt av superheltinnen Blonde Blazer (Erin Yvette), som kommer med forslag om et forretningssamarbeid. Blonde Blazer jobber for selskapet Superhero Dispatch Network (SDN), som sender ut de rette superheltene for situasjonen når folk ringer dem og ber om assistanse. Ved å jobbe for SDN vil selskapet dekke kostnadene med å reparere Roberts kampdrakt, mot at han jobber for dem med å trene opp et lag av rehabiliterte superskurker til å bli et velfungerende lag av superhelter.

Historien står i sentrum i Dispatch. Kanskje ikke så rart, ettersom konseptet var ment som en TV-serie i utgangspunktet før et lite fenomen kalt Covid-19 inntraff. Dette gjenspeiles både i den narrative strukturen og episodeformatet, og resultatet er en spillhistorie som opererer i samme gate som TV-serier som The Boys og Invincible. Mye av det som løfter den narrative kvaliteten her er stemmeskuespillet, hvor samarbeidspartnerne i den populære rollespill-gruppa Critical Roll bidrar med kjente navn som Laura Bailey og Matt Mercer. Et annet kjent navn som også bidrar er Jeffrey Wright, som gjør en nokså god jobb i sin første spillrolle siden The Last of Us Part II. Derimot lykkes ikke bruken av innholdsskapere som MoistCr1TiKaL og Alanah Pearce like godt.

Selv om historien for det meste innfrir, er den ikke helt uten sine svakheter. Rollefigurene er fargerike og engasjerende, settingen er stiling, dialogen er ofte god og en del av valgene du blir utsatt for er vanskelige. Samtidig kan også dialogen falle litt sammen iblant, noe som særlig kommer til uttrykk de gangene spillet forsøker å understreke at du har med gamle superskurkene å gjøre ved å redusere all dialogen til banning, F-ord og B-ord. Ikke at det ikke er unaturlig i seg selv, men når hele setningstråder blir fulle av dette vitner det mest om sviktende variasjon og resulterer i slitsom dialog. Det andre punktet som også fremstår svakt er spillets romantiske tråder, hvor en av romansene fremstår som unaturlig fremkalt fra den ene partens side (litt på samme måte som at du lurer på hvorfor Padmé i det hele tatt faller for Anakin i Star Wars), mens en annen oser så mye av skjev maktbalanse og haugevis av mental bagasje at det ikke akkurat er et valg å anbefale. Nå er det ikke spillutviklernes intensjon å bare skildre ideelle scenarier, men i akkurat dette tilfellet føles det som at de ikke lykkes med noen av dem.

Formatet i Dispatch bør være nokså kjent for de som har testet et Telltale-spill i sin tid. Du får en historie fordelt på åtte episoder, hvor hver episode byr på noen avgjørende valg som får konsekvenser for hvilken retning historien tar videre. Innimellom får du noen filmsekvenser der du må trykke på de rette knappene for å henge med, noe som heldigvis kan skrus av. Den store nyheten er at du har en mye mer aktiv og deltakende del når du sitter ved telefonsentralen, og det er dette som gjør at Dispatch føles som en god videreutvikling av formelen vi kjenner fra 2010-tallet. Mens spill som The Walking Dead føltes som videreutviklinger av pek-og-klikk-sjangeren, føles Dispatch som en egen greie.

Når Robert sitter ved telefonsentralen skal du klikke på ulike oppdrag som kommer inn og vurdere oppgaven som ligger foran deg, før du sender ut en eller flere helter for å respondere. De fem parametere som spiller inn er styrke, utholdenhet, fart, karisma og intellekt. Ingen helter er gode på alt, så å sende rett helt til rett situasjon kan avgjøre hvorvidt de lykkes eller ikke. Dersom de lykkes vil de gå opp i nivå, og etter hvert vil de også oppnå gode synergier med hverandre. Andre ganger må Robert selv trå til med sine hacking-egenskaper, noe som føles som en litt underutviklet del av spillet, men som fortsatt er med på å krydre opplevelsen og gjøre den mer levende enn sine inspirasjonskilder.

Et annet område hvor Dispatch får et flott løft er den visuelle stilen. Hele spillet har en animert stil som er vakkert gjennomført, leken, kreativ og fargerik. Selv om ytelsen i spillet kan hakke iblant under hacking-sekvensene, noe som blant annet fører til en irriterende lang responstid på kontrollsystemet, er det ikke å komme bort ifra at Dispatch er en jevnt over pen opplevelse. Musikalsk sett er det noe mer vekslende, hvor spillet begynner noe anonymt før det skrur opp volumet etter hvert med noen fete beats som passer godt til situasjonene du står i.

Dispatch er langt ifra det første spillet til å lene seg tungt på interaktiv historiefortelling hvor valgene du tar får konsekvenser, men det føles som en svært god videreutvikling av formelen som Telltale spesialiserte seg på, men som etter hvert ble nokså seig. Det har en engasjerende verden, jevnt over spennende rollefigurer, en vakker visuell stil og noen tøffe valg som må tas. At ikke alt av stemmeskuespill og dialog sitter like godt er faktorer som trekker noe ned, men ikke nok til å forhindre at dette anbefales til alle som liker historier med dysfunksjonelle superhelter.