25. juni får vi i Europa endelig vår egen versjon av kultspillet «Demon’s Souls». Og det var på hengende håret. Spillet, som ble lansert i Japan i fjor, ble vurdert som et altfor smalt spill å gi ut i vesten av Sony. Men Atlus prøvde seg med en utgivelse i USA, som solgte langt over forventet. Og nå har Namco Bandai påtatt seg oppgaven med å gi oss i Europa spillet. Heldigvis.

Mørkt og dystert

For «Demon’s Souls» er virkelig verdt å prøve. Etter tre timers spilling føler jeg at jeg bare såvidt har skrapet overflaten på et helt unikt spill. «Demon’s Souls» er rett og slett vanskelig å forklare. Vi befinner oss i kongeriket Boletaria, et land erobret av mørke krefter. Demoner har invadert, og menneskeheten er på randen av utryddelse. Og midt oppi dette står du, med sverdet i hånda.

Som kriger, tyv eller magiker, eller en kombinasjon av disse, er målet mitt å overleve. Og det er faktisk umulig. Allerede under opplæringsdelen av spillet blir jeg drept av den første bossen jeg møter. Nesten før jeg vet hva som skjer.

Men det spiller ingen rolle. Jeg våkner opp på et sted kalt Nexus, der sjeler fra døde samler seg. Det viser seg at jeg kan returnere til verdenen og kjempe videre selv om jeg er død, men da med halvparten av livspoengene jeg har hvis jeg er i live. Og skulle jeg klare å bekjempe en boss er belønningen at jeg får livet tilbake. Til jeg dør neste gang.

Utfordrende

For dø, det gjør jeg. «Demon’s Souls» kan minne om spill som «Oblivion» på overflaten, men dette er et mye mer avansert og mer actionpreget rollespill. Jeg starter på en bro mot en borg, og rusler opp trappen mot porten. Skjeletter angriper meg, og jeg parerer, slår tilbake, ruller unna. Spillkontrollen sitter som et skudd, og jeg merker at jeg må være på tå hev. Får fiendene inn et par slag på meg er jeg plutselig døden nær. Men så lenge jeg konsentrerer meg går det bra. Slåss taktisk. Angriper riktig.

Jeg kommer opp til porten, og ser at den er låst. En vei følger borgmuren mot venstre, og jeg følger denne. Rundt hjørnet står to soldater på en avsats og skyter på meg med bue. Jeg ruller unna, løper mot dem, opp trappa, og hugger til. Den ene faller til sin død. Jeg unngår slaget til den andre, og hugger tilbake, død han også.

Det høres kanskje ut som et standard actionspill, men greia med «Demon’s Souls» er at hver eneste kamp så langt har vært umåtelig spennende. Og krevende. Fiendene er farlige, og tar de deg så dør du. Og dør du så er det tilbake til start.

Alle sjeler (som fungerer som penger og erfaringspoeng) som jeg har samlet så langt i brettet forsvinner, og den eneste måten å få de tilbake på er å klare å kjempe meg tilbake til der jeg døde. Der ligger nemlig liket mitt, med alle sjelene intakt. Men skulle jeg være så uheldig å dø på vei til liket, mister jeg alle sjelene for godt.

Selv om dette kan lyde både frustrerende og irriterende ut, så er det faktisk et helt genialt system. Det gjør at spillet alltid føles farlig. Man må alltid være på vakt. På tå hev. Slurv straffes nådeløst. Og dør man, så er det nesten alltid din egen feil. Hvis en fiende ser stor og farlig ut, så er han som regel stor og farlig.

Intenst

Men jeg har, som sagt, såvidt skrapet overflaten. Jeg har kjempet meg frem meter for meter i en svær borg. En borg med imponerende arkitektur og nivådesign. Jeg har låst opp dører og nye områder i borgen, og til slutt står jeg ovenfor en boss. En gigantisk slimklump dekt av skjold. Og jeg dør. Mer enn en gang. Inntil jeg skjønner at bossen er svak for flammer. Så var det å samle litt sjeler, slik at jeg kan kjøpe flammekrem til sverdet i butikken i Nexus.

Deretter stiller jeg meg opp utenfor bossen. Nok en gang. Denne gangen forberedt. Med en plan. Jeg løper mellom søyler, mens bossen sender ut slimete tentakler etter meg. Smør inn sverdet og venter på en åpning. Stikker sverdet inn i bossen. Igjen og igjen, helt til han segner om. Jeg jubler. Spretter opp av sofaen og hopper av glede, før jeg setter meg ned igjen, helt skjelven på henda.

Sjelden har jeg følt en slik glede etter en bosskamp. Det føles som en en skikkelig prestasjon å legge bossen i bakken. En prestasjon der min egen kløkt og mine egne ferdigheter leder meg til seier. Og det er ekstremt tilfredsstillende.

Jeg får livet mitt tilbake, og vender tilbake til Nexus. Plutselig er flere portaler åpne, som leder til helt nye områder. Med nye fiender, omgivelser og utfordringer. Jeg studerer dem nærmere, og bestemmer meg for å reise til en gruveby i fjellet. Men jeg nøler. Stopper opp ved portalen, og puster dypt. Konsentrerer meg. For jeg vet at bak poralen, bak døra, venter en nådeløs verden med flere knallharde utfordringer. Og jeg har fått livet mitt tilbake. Jeg vil ikke bli drept og ende opp i spøkelseskroppen med en gang.

Jeg holder ut i seks minutter før jeg segner om, nok en gang.

Storslagen opplevelse så langt

Etter tre timer kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg stort til å fortsette utforskingen av nådeløse Boletaria. «Demon’s Souls» fortjener så langt alt skrytet det har fått av utenlandske nettsider. Det er et helt unikt spill, og selv om det er vanskelig og krevende så føles det aldri urettferdig. Dette ligger så langt an til å bli et av årets beste spill, og anmeldelsen vår kan du lese i slutten av juni, når jeg har rukket å erobre resten av spillet.

«Demon’s Souls» er utviklet av KOEI og utgis av Namco Bandai. Spillet lanseres til Playstation 3 25. juni.