Dragon Quest VII Reimagined kutter spilletiden med godt over halvparten, men byr likevel på den beste og mest fullkomne versjonen av en 26 år gammel klassiker.

Før jeg begynner å snakke om Dragon Quest, må jeg ta et lite sidespor innom Final Fantasy. Selv om det er mye positivt å si om Final Fantasy VII Remake og oppfølgeren, har jeg helt siden lanseringen i 2020 gitt uttrykk for ett punkt der jeg er svært misfornøyd med publikumsfavoritten.

Stridens kjerne ligger i navnet, nærmere bestemt i ordet «Remake», som jeg mener gir et feil inntrykk av hva den nye Final Fantasy VII-trilogien faktisk er. Historien og historiefortellingen legger i veldig stor grad opp til at du har god kontroll på Final Fantasy VII-sagaen fra før, ettersom de både forandrer på den originale fortellingen og blunker mot kamera mens de forventer at du ser hva de gjorde nå. Etter min mening utgjør dette et problem, ettersom ordet «Remake» bør indikere at nye spillere skal få ta del i den originale historien, der innpakningen er oppdatert etter dagens standard og de narrative justeringene kun gjøres i mindre grad. Jeg har derfor argumentert for at promoteringen av Final Fantasy VII Remake grenser til misvisende markedsføring, og at en tittel som Final Fantasy VII Reimagined hadde vært mer treffende.

Årene har gått, og min surmuling mot Final Fantasy har ikke blitt hørt. Trodde jeg. For hele seks år senere kan det virke som at Square Enix har plukket opp tilbakemeldingene fra en obskur norsk spillanmelder og brukt nettopp «Reimagined»-begrepet i sin nyeste oppussing. Nå har de vel og merke brukt det for Dragon Quest og ikke Final Fantasy, men når de først lytter 10.000 kilometer unna skal jeg neimen ikke klage.

Det originale Dragon Quest VII kom ut på PlayStation i 2000 etter en fem år lang og omfattende utviklingsprosess. Selv om det nyeste spillet til Japans mest populære rollespillserie ble godt mottatt, var det samtidig åpenbart at Dragon Quest VII endret lite på formelen sammenlignet med hva konkurrenten Final Fantasy hadde vært gjennom på PlayStation. På toppen av dette er spillet enormt langt med mye backtracking, flere sidespor og en til tider nokså krevende vanskelighetsgrad, noe som gjør at hovedhistorien fort tar over 100 timer å fullføre. Selv 3DS-utgaven fra 2016, som gjorde noen kvalitetsforbedringer, krevde fort over 80 timer av spilleren.

Det originale Dragon Quest VII respekterer med andre ord ikke tiden din, og det er nettopp dette Dragon Quest VII Reimagined gjør noe med. Square Enix har sammen med HexaDrive tatt kjøttøksa, trimmet opplevelsen ned til beinet og fjernet alt unødvendig randfett som har hindret spillere fra å nyte det som er indrefileten. Resultatet? En nytolkning av en gammel klassiker som overgår både originalen og den tidligere nyversjonen.

Kjernen i Dragon Quest VII-historien er fortsatt den samme. Vår unge helt vokser opp sammen med barndomsvenninnen Maribel og prins Kiefer, i god tro om at øya deres er den eneste i en verden dekket av hav. Verdensbildet endrer seg idet de kommer over en ruin og noen mystiske steintavler som lar dem reise til andre øyer som eksisterte i fortiden, men som er skjulte i nåtiden. Ved å bekjempe monstre, heve forbannelser og hjelpe lokalsamfunn i nød klarer våre venner gradvis å gjenopprette øyene i nåtid, finne enda flere steintavler og komme til bunns i årsaken bak dette mysteriet.

Den helhetlige historien er nokså klassisk og litt forutsigbar, og her finnes det bedre alternativer innenfor sjangeren. Der spillet derimot utmerker seg er enkeltepisodene underveis. Når du møter på ei ung jente som valgte å bli til et monster fordi landsbyboerne forrådte broren hennes for tjue år siden, et kjærestepar som først forenes i døden etter å ha levd sine liv hver for seg eller kommer over en by der alle spedbarn blir til monstre ved første fullmåne etter fødsel, gjør dette inntrykk. Slagkraften i disse episodene blir ikke mindre av den ellers muntre og lekne tonen i spillet, snarere tvert imot. Dragon Quest VII Reimagined kan kanskje se barnslig ut, men i realiteten er historiefortellingen mer sammensatt enn man skulle tro.

Den store endringen med Reimagined er at dette ikke er en 1-til-1-gjenfortelling av det originale spillet, men en bearbeidet versjon. Nå gjorde riktignok Square Enix flere kvalitetsforbedringer med 3DS-utgaven også, men den store endringen denne gangen er at de ikke har vært redde for å endre på historien eller helhetsopplevelsen. I 3DS-utgaven forble historien, vanskelighetsgraden og spillets lengde stort sett den samme. Når spillet byr på mye reising frem og tilbake i tid og rom i jakten på nye steintavler og andre ting som skyver historien fremover, ble dette en tidkrevende, monoton og etter hvert kjedelig opplevelse.

Reimagined løser dette på en måte som utrolig nok både effektiviserer prosessen, men som samtidig respekterer den originale visjonen. Her går alt betraktelig fortere: Animasjoner, dialog, kamper og småoppgaver. Alt er mer strømlinjeformet, og ting som tidligere tok unødvendig lang tid går nå vesentlig fortere. Dette til tross for at spillet både byr på stemmeskuespill og noen ekstra historietråder som ikke har eksistert tidligere. Noe innhold har blitt fjernet helt, mens andre deler av spillet fungerer nå som frivilligere sidehistorier du kan gjennomføre hvis du vil. Nå må det legges til at spillet fortsatt har noen langtrukne partier her og der, men det er en vesensforskjell å spille et rollespill som tidligere tok over 100 timer som nå kan rundes på rundt 40.

Den tekniske flyten spiller en viktig rolle her. På konsoll får du ingen grafiske valgalternativer, men siden spillet kjører i stabile 60 bilder per sekund hele tiden har det ingenting å si. Den grafiske stilen som utviklerne har valgt å gå for er noe annerledes enn både Dragon Quest XI og de nylige HD-2D-versjonene, og ligger nærmere stilen vi fikk se i den dataanimerte filmen Dragon Quest: Your Story. Hvor godt du liker de dukkeaktige figurene eller ikke vil være en smakssak, men den er veldig godt realisert og ivaretar det klassiske og sjarmerende figurdesignet til nå avdøde Akira Toriyama. Samtidig har spillet noen grafiske ankepunkter på konsoll. Skyggene til objekter som ligger utenfor fokus popper inn når man går nærmere, og i en av byene var det også problemer med skjermrifter. Lyssettingen er heller ikke optimal med et mettet lys som kommer inn fra alle retninger, og jeg savner flere innstillingsmuligheter for å kalibrere den blasse HDR-balansen i PlayStation 5-versjonen.

Lydbildet står derimot til pers, og denne gangen går vi rett til orkestrert musikk fremfor nedskalerte digitale versjoner (for å gjøre en lang historie kort var dette noe komponisten Koichi Sugiyama var ganske streng på mens han levde, ettersom han mente at de som ville ha orkestermusikk av hans komposisjoner måtte kjøpe dem på CD). Allerede fra første stund oser musikken av spenning og eventyrlyst, og pakker inn Dragon Quest-opplevelsen så perfekt som det kan bli. Få spillserier kan nemlig skimte med den samme graden av å dra på eventyr og utforske et nytt land og nye mysterier som det Dragon Quest gjør, og Sugiyamas komposisjoner skal ha mye av æren for dette. Noe gjentakende blir det selvfølgelig i lengden, men heldigvis er det såpass vakre og stemningsfulle fremførelser at det ikke gjør så mye.

Kampsystemets effektivisering er uten tvil der spilletiden kortes ned mest. Alt er fortsatt turbasert slik serien alltid har vært, men denne gangen har du muligheten for å sette opp strategier og deretter skru på automatiske kamper, noe som dobler hastigheten. Fiendene vandrer åpent rundt i verdenen, og dersom de er så svake at de egentlig ikke er vits å kjempe mot kan du bare slå dem og sanke erfaringspoengene. Klassesystemet i spillet introduseres nå også raskere enn før, og det artige er at du nå kan ha to klasser samtidig (såkalt Moonlighting). Dermed har du en mye større fleksibilitet i tilnærmingen til kamper, ettersom en rollefigur kan ha for eksempel en fysisk klasse og en magisk klasse. Som om ikke det var nok er vanskelighetsgraden mye mer balansert enn før, og du kan i tillegg velge hvor lett eller vanskelig spillet skal være, både i form av forhåndsbestemte grader og en egen vanskelighetsgrad der du justerer parameterne selv.

Med Dragon Quest VII Reimagined har spillet 26 år etter lansering blitt den beste versjonen av seg selv. Resultatet er et fargerikt og sjarmerende rollespill med eventyrlyst i sentrum, noe som fort kan glede både gamle og nye spillere. Er du lysten på turbaserte kamper, tidsreiser eller bare ønsker å kose deg med den lekne stilen til Akira Toriyama er dette helt klart verdt tiden din, ikke minst fordi det nå ikke tar like mye av den.