Situasjonen for Capcom nå som de lanserer Dragons Dogma 2 fra den gangen de lanserte det første Dragons Dogma for tolv år siden kunne ikke vært stort annerledes. Den gang da ble Capcom først og fremst sett på som en solid utgiver fra 80, 90 og tildig 2000 tallet, men som virkelig hadde tapt seg og kommet ned på nivået av lanseringer som Resident Evil 6, Lost Planet 2 og Street Fighter X Tekken.

Jeg husker at på podcaster i den tiden var det nesten ukentlig snakk om at Capcom burde selge unna seriene sine, for det å lage spill selv, det kunne de ikke lenger. De virket til å hvile på nylanseringer av gamle titler som Resident Evil 4 HD og Ducktales Remastered. Mens jeg på min side lot meg underholde av Monster Hunter spillene på 3DS rundt denne tiden var det unektelig noe morsomt med det faktum at Capcom skulle relansere Gamecube versjonen av Resident Evil som på sin side var en nyutvikling av PlayStation spillet med samme navn, noe industriveteran Jeff Gerstmann satt på spissen i episoden av Giant Bombcast den uken utgivelsen ble annonsert.

Klimaet det ble lansert i til tross, var Dragons Dogma et overaskende kult spill. Utviklingen ble ledet av Capcom veteran Hideaki Itsuno og var et forsøk på å lage et rollespill som tolket konsepter fra vestlige rollespill men på en japansk måte. Og på sett og vis fikk de det til. Resultatet ble i hvert fall et ganske så unikt spill.

Satt i en verden inspirert av vestlig fantasy, men også med en god dose inspirasjon hentet fra Kentaro Miura’s manga Berserk, blandet Dragons Dogma sammen den åpne følelsen man får fra spill som The Elder Scrolls IV: Oblivion eller Skyrim, med den litt mer lettspillelige ånden av Fabel.

Kampsystemet føltes veldig Capcom-esque for de av oss som hadde spilt Monster Hunter, med fiender som oppførte seg annerledes etter hvert som de slet seg ut eller ble forbannet, muligheten til å klatre på dem for å angripe svake punkter, og muligheten til å for eksempel kappe av halene fremstod som ganske nytenkende for de som ikke hadde spilt Monster Hunter, og man må huske på at dette var før spill som Dark Souls hadde fått skikkelig gjennomslag hos det vestlige publikumet.

Det originale Dragons Dogma hadde også et ganske kult asynkront flerspiller element, hvor hver spiller skapte sin egen hjelper (Pawn) i starten av spillet som skulle bli med på reisen, og underveis kunne de rekruttere andre spilleres hjelpere, og deres hjelper kunne i tur bli rekruttert av andre spillere.

Dette var en måte å antyde at det fantes parallelle univers som hjelperne kunne reise mellom, og ting de gjorde når de var i andre spilleres spill kunne komme spilleren til gode neste gang de satt seg ned, og vice versa.

Mens Dragons Dogma i sin tid var godt mottatt følte jeg ikke det fikk den oppmerksomheten det gjerne fortjente, noe som til en hvis grad endret seg da Dark Arisen utgaven ble lansert. Men i det store og hele har det vært en liten gruppe dedikerte fans som har holdt et lys tent i håp om å se en oppfølger.

Nå om dagen er situasjonen en ganske annen for Capcom. Helt siden lanseringen av Resident Evil 7: Biohazard har de lansert det ene strålende storspillet etter det andre, tilsynelatende uten stopp (vi snakker ikke om deg nå, Exoprimal, og i hvert fall ikke deg, Marvel Vs. Capcom Infinite), og nå mener den japanske giganten at tiden er moden for Dragons Dogma 2.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har stussa litt på Dragons Dogma 2 helt siden jeg fikk det. For på startmenyen av spillet står det faktisk ikke at spillet heter Dragons Dogma 2, men heller bare Dragons Dogma.

Og det i seg selv er litt gjenspeilt i spillet. For til tross for at spillet har en annen historie enn den jeg husker jeg spilte for x antall år siden, at spillet selvfølgelig ser dramatisk mye bedre ut og at den sømløse spillverdenen er opp mot fire ganger så stor som det det var i det første spillet går Dragons Dogma 2 overraskende tett i fotsporene til originalen.

I spillet tar du nok en gang på deg rollen som en karakter som raskt nok finner ut at hen er en såkalt «Oppstanden», og at i kongeriket du er i betyr dette at du da er den rettmessige regenten. Problemet er bare at de som har sittet på tronen som statsholder i tiden som har gått mellom forrige syklus av reinkarnasjon av dragen som kommer for å ende verden, også har presentert sin egen «oppstanden», muligens for å tjene sin egen agenda.

Det er med andre ord duket for så mange politiske intriger og kniver i mørket at det hele kunne gjort George R.R. Martin stolt innimellom hver gang du blir overfalt av en kyklops eller troll på ferden din mellom byene på kontinentet.

Jeg har dessverre ikke rukket å spille meg ferdig med Dragons Dogma 2 før tiden var inne for å publisere denne anmeldelsen, noe som på en måte er beklagelig. Jeg liker å ha den hele og fulle konteksten av hva spillet er før jeg setter en karakter, og her vet jeg for eksempel ikke hvor historien går hen, selv om jeg har mine teorier.

Det jeg kan si om historien er at jeg, i likhet med det første spillet, føler at Dragons Dogma 2 gjerne ikke er super god på å kommunisere den. I og med at Dragons Dogma er et spill som, i mangel på et bedre ord, aper etter vestlige rollespill, føler jeg at en av tingene det ikke får til like godt som for eksempel Fabel er å formidle historien samtidig som man er ute å gjør de tingene som skal drive historien fremover.

Hjelperne, som vender tilbake fra det første spillet, har et veldig begrenset repertoar av kommentarer som eksempelvis «Hei du, Oppstanden. På en av reisene mine med andre så fant vi en kiste her borte» eller «Alle i følget vårt er av forskjellig yrke, Det er bra» og så videre, så de er ikke i stand til å si så veldig mye om historien, og det lille de har å si om hva vi holder på med er ikke med på å tilføye noe ny informasjon om retningen historien er i ferd med å ta.

Så historien i spillet blir da å bli fortalt av oppdragsgiverne eller av karakterer sentrale til oppdragene du er på, og kun dem. Verdenen i Dragons Dogma 2 er rikelig befolket, men ytterst få va dem er karakterer du faktisk kan føre en samtale med. Det hele minner meg om hvordan karakterer i gamle japanske rollespill har en eller to linjer med ting de vil si, og ingenting mer. Noe som stikker seg litt ut når det spillverdenen ellers er så lik hva man ser i The Elder Scrolls serien.

Grensesnittet i hvordan du navigerer deg i menyer og skifter mellom hva du har i ryggsekken, hva slags ting du kan kombinere for å lage nye ting og så videre føles også litt …. japansk. Med det mener jeg at det i likhet med for eksempel Dark Souls eller andre tilskudd i Soulsborne serien ikke alltid er selvsagt hvor du finner informasjonen du er ute etter, og det å ta seg frem til den informasjonen kan være en utfordring i og for seg selv.

Men foruten om disse få svakheten er Dragons Dogma 2 mer eller mindre akkurat som jeg hadde håpet at det skulle være, og det er å være mer av det som gjorde det første så spesielt. Spillet er veldig god på å lede deg på små eventyr hele veien som det å plutselig få øye på en skattekiste, men du vet ikke helt veien dit, og på veien møter du tusser og troll, flotte utsikter, farlige griffiner som kan plukke deg opp å slippe deg ned i den sikre død, store steinvoktere som er klare til å gi deg juling og det som verre er. Det føles ut som det å være på et skikkelig fantasy eventyr, og der i ligger styrken i hva Dragons Dogma 2 har å by på.

Måten man bygger karakteren sin på er dyp, men heldigvis ikke for komplisert. Man kan veksle mellom hva slags klasse man vil spille som ganske lett, og hver klasse/jobb må utvikles over tid. Kampsystemet i seg selv fremstår egentlig som ganske enkelt med lette og tunge angrep, mens spesial angrep kan låses opp og fire av dem om gangen kan slottes inn for bruk. Noen spesial angrep kan kun læres av bøker eller oppdrag i spillet, noe som gjør at hvis du har lyst til å spille som eksempelvis en Fighter men med forkjærlighet for tyngre våpen, så kan dette læres, men det krever litt mer av deg som spiller enn at du bare snubler over det.

Og så må jeg bare få rose opp i skyene hvor latterlig bra dette spillet tar seg ut. Det er uten forbehold en av de peneste spillene jeg har spilt, og det føles ut som å spille det spillet jeg så for meg i hodet første gangen jeg leste om The Elder Scrolls IV: Oblivion i et Gamereactor blad engang i 2005. Men denne skjønnheten kommer til en pris.

Jeg spilte spillet på en to år gammel maskin med et Nvidia Geforce RTX 3070 kort, og jeg slet skikkelig med å få spillet til å flyte på en tilfredsstillende måte. Det kom seg når jeg skrudde det ned til 1080p, justerte ned noen av de mer krevende innstillingene og satte begrensning på bildefrekvensen til maksimalt 30 bilder i sekundet. Det rare var at selv med DLSS så var det ikke noe logikk til når spillet hadde sine dypp i bildefrekvensen, så det kan hende at Capcom må på banen for å optimalisere litt mer. Men det er et et tegn av et godt spill da, når store tekniske utfordringer sjelden la en demper på entusiasmen min for spillet. Selv om jeg flere ganger tenkte at «Nå angrer jeg på at jeg ikke ba om PlayStation eller Xbox kode altså». Kanskje det er universet sin måte å si at det er på tide med en ny maskin.

Hvis du som meg fortsatt holder ut håpet om at Yoshinori Ono en gang skal ta opp tråden på Deep Down igjen så kan jeg si at dette er det nærmeste jeg føler jeg har vært til å spille det, og at dette gjerne kan være spillet for deg. Dragons Dogma 2 tar alle de tingene som gjorde det første spillet så spesielt og gjør det en gang til, men denne gangen med alle fordelene av å gi det ut i 2024. Spillet ser helt fantastisk ut, det føles helt magisk å spille både fra et teknisk standpunkt og i måten man får leve seg inn i det, og da klarer i hvert fall jeg å se litt mellom fingrene på de svakhetene spillet har når det kommer til å formidle historien.