Det gikk en eim av forventninger gjennom meg da jeg endelig kunne trykke start på Eiyuden Chronicles og sette i gang den åndelige oppfølgeren av den for lengst glemte Suikoden serien

Notat fra redaktør Anders: Dette er ikke Spill.no’s anmeldelse av Eiyuden Chronicles. Vi har begått et okkult rituale for å bringe tilbake en av de fortapte sjelene som fra nettsidens fortid for å få i stand denne artikkelen, og våger dermed ikke sette karakter i fare for å vekke gudenes vrede. For når alt kommer til alt, hvem andre enn min forgjenger i redaktør stolen: Tommy Alexander Lund kunne virkelig finne ordene for å beskrive hva Eiyuden Chronicles betyr for en Suikoden veteran som han selv.

Nostalgi har blitt en god forretning, med mye fokus på det pastellfargede 80-tallet i media. Men for oss som vokste opp med den originale, grå PlayStation, har det også blitt mange muligheter til å gjenoppleve barndommens minner.

De gode gamle klassikerne har kommet på samlebånd i form av både remakes og remastrede utgaver, men det er veldig få som har prøvd noe nytt basert på denne tiden.

Det var med en nesten barnslig glede jeg fikk vite at skaperne av Suikoden-serien, denne undervurderte perlen av en JRPG, elsket av en kultliknende skare av fans, hadde annonsert en åndelig oppfølger i form av Eiyuden Chronicles. For oss som vokste opp med de første PlayStation maskinene og følte magien fra de gamle klassikerne, føltes dette som en ny vår. Et håp om å gjenoppleve de tapte tidene, da alt fremdeles var nytt og eventyrlig.

Da jeg startet Eiyuden var det som å bli transportert tilbake til en fordums tid. Full av uskyld ettersom de vakre spritene blandet seg vakkert inn I forgrunnen av en rik verden. Jeg koste meg glugg i hjel, men det var noe som skurret.

Jeg styrte Nowa, en ung soldat som uventet blir venn med en soldat fra det fryktede Imperiet. Etter å ha funnet noe mektig i ruinene av en for lengst glemt sivilisasjon, bryter det ut en storkrig. I løpet av spillet må jeg finne rundt 120 personer som jeg på en eller annen måte må rekruttere.

Etter hvert som jeg spiller videre, åpner det seg et panoramabilde av spillenes forvandling gjennom årene. Det vi nå kaller old-school var en gang en vesentlig del av nittitallets uttrykk , og mens jeg navigerer gjennom dette landskapet, forstår jeg noe nytt. Jeg skjønner hvorfor de nyutgivelsene av Final Fantasy-serien har jukseknapper. For dette er nådeløst. Det er som om den brutale vanskeligheten fra den tiden krever noe av oss som vi kanskje har mistet – tålmodighet, utholdenhet, eller kanskje bare tid til å gi oss helt hen til en annen verden.

Jeg må hele tiden stokke om på rustninger, magikere og utstyr. Tidlig i spillet fant jeg et par sko som gjorde at jeg kunne løpe raskere, men jeg ga dem til en gruppe som, ifølge spillets historie, forsvant for en god stund, uten mulighet for å få dem tilbake. Jeg bruker timevis i en dungeon, taper, lagrer, går opp i nivå, og taper sjefskampen igjen. Først etter en ekstra time med forberedelser klarer jeg kampen. Jeg oppdager at jeg hopper over dialog som jeg før i tiden ville finkjemmet for å lære mer om verden og
jeg forbanner det forbaskede minispillet som krever timer av meg for å rekruttere den siste kandidaten, slik at jeg kan få den gode endingen.

Og slik fortsetter det, det blir en rutine istedenfor gøy. Det er som om tålmodigheten min har endret seg. Blitt tilpasset en ny tidsalder. En annen rytme.

Likevel fortsetter jeg. Mest fordi jeg faktisk liker spillet. Jeg elsker å prøve å finne rekrutter til min hær, jeg elsker å se slottet mitt utvide seg og åpne nye butikker osv. Historien er kanskje mer barnevennlig enn den var i Suikoden, men sjarmen er der fremdeles.

Eiyuden Chronicle: Hundred Heroes er et vakkert spill, og det fortjener virkelig en sjanse. Til tross for alt, for en person som alt for raskt nærmer seg middelalderen, er det svært sjelden å se et spill helt til rulleteksten. Det er kanskje også urettferdig å prøve å få et nytt spill til å gjenskape minner fra en tid full av uskyld hvor klimaendringer, krig og alt annet i verden var gjemt bak 30 minutter av dagsreyven som vi uansett ikke så.

Dessverre er den brutale sannheten at nostalgi egner seg best som minner. Det er en påminnelse om at fortiden har sin plass, og den beste måten å hedre den på er kanskje nettopp ved å la den forbli uforstyrret i erindringen. Men kanskje kan vi også ære den ved å skape noe nytt, inspirert av det som en gang var, I så fall er Eiyuden en veldig god, dog ikke perfekt, start.