Eks-kjæresten til James Savage har bestemt seg for å avslutte verdenen med et storslått rituale på et motell i El Paso, Texas. Savage drar dit for å stoppe det. Eks-kjæresten er vampyrdronningen Draculae.

Jeg lurer litt på om vi er kommet dit i tidsregningen at de som er jevngamle med meg for alvor er de som vokser frem på indie-scenen med spill tydelig inspirert av spillene som formet meg som spiller. I fjor fikk vi Weird West fra WolfEye Studios, tidligere i år Bomb Rush Cyberfunk og nå El Paso, Elsewhere.

Et neo-noir tredjeperson skytespill som ved første øyekast er tungt inspirert av Max Payne, men som også låner elementer fra spill som Doom, Quake og Hotline Miami som det effektivt bruker til å skjære ut sin egen identitet sammen med settingen, lydsporet og historien det prøver å fortelle.

Som James må spillerene kjempe seg gjennom det tre etasjes motellet, som som del av ritualet nettopp fikk 46 flere etasjer under seg, for å befri gislene som vampyrdronnigen har tenkt å bruke til offer for å bringe frem verdens ende. På sin vei må han kjempe seg gjennom varulver, vampyrer, falne engler og andre demoner som står i tjeneste til Draculae.

James er en veltalt protagonist, og vi blir kjent med både han og forholdet han har til eks-kjæresten, som han først kjente under navnet Janet Drake, fortalt fra hans perspektiv. Hvordan forholdet deres startet, utviklet seg og til slutt ble avsluttet fortelles både i løpet av nivåene og i mellomsekvensene.

Manuset her er veldig smart. Som i enhver historie om vampyrer er det tydelig at det ikke bare er tørsten som vampyrismen medfører som nødvendigvis var problemet i forholdet mellom James og Janet, men også veldig mennesklige svikter som gjensidig avhengighet, manipulasjon, skjev maktfordeling og misbruk.

Parallellene til temaer som stoffavhengighet og sårbarhet er ikke bare åpenbare, de hamres hjem, og de som har vært i forhold som ikke er nødvendigvis var sunne, men som likevel ble værende i dem lengre enn de burde ha vært, vil nok kjenne seg igjen i både James og Janets historier.

Mens inspirasjonen hentet fra Max Payne er tydelig på overflaten i hvordan man kontrollerer James, og spesielt bruken av slow motion mekanikken som Remedy spillet introduserte (for ikke å glemme hørespillet «Pill Cop» som går igjen flere ganger i spillet) , minner både nivådesignet og spillets andre mekanikker mer om «boomer shooter» spill som Doom og Quake i sin bruk av fargekodede nøkler og dører som styrer spilleren i riktig retning og hvordan hver av våpnene har sine veldig spesifikke bruksområder.

El Paso, Elsewhere har også et veldig særegent alternativ rock / hip-hop lydspor av rj lake og LAKE SAVAGE som er med på å drive pulsen opp på samme måte som musikken i Hotline Miami gjorde. Paret med veldig kreativ bruk av sin tidlig 2000 talls skytespill estetikk får El Paso, Elsewhere sin forannevnet identiet til å skille seg fra en del av de andre spillene på markedet som ikke klarer å bruke nostalgien for estetikken like effektivt.

El Paso, Elsewhere får til det aller meste det prøver på. Men det er noen steder hvor spillet kommer littm til kort. For det første kunne spillet med stort hell vært 20 til 30 prosent kortere enn hva det er. Jeg vet ikke hvilke av de 50 nivåene jeg ville kuttet nødvendigvis, for for alle var gode på hver sine måter, og jeg mistenker at utviklerne bak har erfaring fra mod eller demo scenen, for spillet benyttet seg av noen skikkelig kule triks underveis. Men det var flere ganger i løpet av spillets 8 til 10 timer lange historie jeg følte jeg gikk litt tom for driv for å fortsette.

Den kunstige intelligensen til fiendene spillerne vil støte på i løpet av spillets gang er også kanskje en av spillets svakere elementer, og hvor spillet skiller seg mest fra Max Payne, og kan minne mer om Serious Sam.

Så snart fiendene får øye på deg så kommer de mot deg, og hvis du dør, noe som skjer relativt ofte, så er alle fiendene du har støtt på siden forrige checkpoint, allerede lastet inn på kartet og sultne etter å møte deg på nytt. Noe som flyr litt i mot den veldig regisserte rekkefølgen spillets gang introduserte dem til deg på. Siden det er fiender på kartet som kan fly over vegger og hinder så kan rekkefølgen du har prøvd å innøve plutselig bli en helt annen.

Men ingen va disse «feilene» er direkte ødeleggende for opplevelsen jeg fikk med El Paso, Elsewhere. Jeg er svak for når spill frir så pass til mine interesser som hva dette og Bomb Rush Cyberfunk og har gjort i år, og jeg er virkelig glad for at det finnes utviklere der ute som holder kjær noen av de samme spillene jeg gjør det. og at de klarer å ta elementene fra dem, tilpasse dem og gjøre de til sine egne for å fortelle så følesesmessig rå historier som El Paso, Elsewhere gjør er det bare til å ta av seg hatten for det.