Det er få ord som skaper mer uro hos fans enn: «Vi skal ta det dere likte, og bygge videre på det». Mange store serier ligger med radbrekt rygg i et feilslått forsøk på videreutvikling. Elden Ring gjør ikke Soulsborne til en av dem, Tvert imot.

For litt over ti år siden kjøpte jeg et spill til to kompiser av meg som julegave. Det var egentlig ment som en vel ment spøk, da jeg hørte at det var en av de vanskligste spillene noensinne laget. Det spillet var FromSoftware spillet Demon’s Souls. Senere ble jeg introdusert til Dark Souls av en kollega, og etter første møte med skjelettene som ligger rett nord(?) fra Firelink Shrine, bestemte jeg meg for at jeg hatet det.

Jeg hadde aldri spilt et spill som tilsynelatende var så aktivt ute etter å ikke få meg til å like det. Det var nådeløst, alt jeg gjorde var feil og jeg så ingen verdi i utfordringen som ble gitt. Hvis noen hadde fortalt meg da at to av spillene som hører til i denne “serien” skulle bli noen av favorittspillene mine gjennom tidene, og at 2022’s mest etterlengtede spill, ikke bare for meg men for spillindustrien som en helhet, var en direkte etterkommer av Demon’s Souls og Dark Souls, tror jeg de ville blitt møtt med latterligjøring,

Men såpass har altså Hidetaka Miyazaki og resten av FromSoftware endret spilllandskapet til det ugjennkjennelige.

Det er ikke nødvendigvis vanskelighetsgraden jeg finner så tiltrekkende med spillene til From Software, men det at spillenen tar oss som spiller på alvor og ikke holder oss i hånda mer enn høyst nødvendig. En ting jeg var redd skulle forsvinne når FromSoft da skulle ta SoulsBorne oppskriften ut i en Åpen Verden, var at spillet nettopp skulle miste denne delen av identiteten sin.

For det er ikke til å komme unna at en del av historien rundt Souls serien er hvor vanskelig mange skal ha de til å være. Det er det seriens rykte har vært tuftet på siden starten, men det er egentlig en sannhet med modifikasjoner. Souls serien er utfordrende, ja, men den er så og si (nesten) alltid rettferdig. Spillene sier hva de krever fra deg og forlanger en hvis dedikasjon, men selv på sitt vanskligste har det alltid vært overkommelig.

Hidetaka Miyazaki’s forrige spill, Sekiro: Shadows Die Twice, var mer nådeløst, men det var heller ikke et rollespill i like stor grad som Bloodborne og Souls serien. Sekiro stilte langt strengere krav til din evne som spiller til å overkomme spillets utfordring og gav deg få veier utenom det å mestre spillets utfordringer på deres premisser.

Med Elden Ring tar From Software alt de har lært fra utviklingen av Demon’s Souls, Dark Souls serien, Bloodborne, ja, tilogmed en god dose av Sekiro: Shadow’s Die Twice og setter det sammen til studioets mest ambisiøse spill sålangt.

I en verden ført i pennen av A Song of Ice and Fire forfatter George R.R Martin er du The Tarnished, et medlem av en gruppe som tidligere ble forvist fra Landene i Mellom som nå har kommet tilbake etter at den myteomspunnede Elden Ring har blitt brutt opp og landene styres av halvgud despoter som vil ha makten til ringen og verdenstreet for seg selv.

Ved første øyekast kan det se ut til at Elden Ring simpelthen tar Dark Souls oppskriften og tilpasser den en åpen verden, men det Miyazaki og From Software har gjort for å gi Elden Ring sin egen identitet er så mye mer betydelig enn det. Som nevnt tidligere i denne teksten har utvikleren lært mye fra spillene de har utviklet før, og mye av de spillenes DNA er synlig å se her, men det er i samspillet mellom disse elementene, og inspirasjonen som er hentet fra andre storspill som gjør Elden Ring så enormt.

“Helheten er mer enn summen av dens deler”

Det er veldig lett å peke på hver individuelle del av Elden Ring og si hvor det kommer fra og hva som gjør det bra. Være det den åpne designfilosofien inspirert av spill som Shadow of the Colosssus og The Legend of Zelda: Breath of the Wild, kampsystemet From Software har perfeksjonert over fire spill i Souls serien, og som har blitt lånt av alt fra Assassin’s Creed til Darksiders, byttet mellom ikke-lineært og lineært design fra Bloodborne, eller den mystiske verdensbyggingen og historiefortellingen Miyazaki har gjort seg kjent for over det siste tiåret.

Alle disse tingene hver for seg gjør spillet bra, men det er som nevnt samspillet som gjør Elden Ring til en nær umiddelbar klassiker. Et spill jeg har spilt i snart 80 timer, og så vidt føler jeg har skrapt på overflaten av min forståelse for. Som en fan av From Software sine tidligere spill føler jeg det hadde vært nok om Elden Ring bare var mer av det samme med en ny vri, men det at det er så mye større og ambisiøst enn deres tidligere spill, samtidig som det får til nesten alt det setter ut for å få til gjør det vanskelig for meg å se hvordan noe annet spill som kommer i 2022 skal klare å toppe dette.

Men må et mesterverk være feilfritt?

Elden Ring kommer lesset med en del bagasje som From Software har dratt med seg en stund nå. Spillmotoren deres er ikke helt i vater når det kommer til bildefrekvens og tempo, det visuelle er imponerende på sin egen måte men langt i fra best i klassen, spesielt hvis vi sammenligner det med Bluepoint sin imponerende Demon’s Souls remaster fra 2020, som i bunn og grunn baserer seg på samme visuelle stil.

Grensesnittet til spillet, og hvordan spillet presenterer informasjon vil nok også virke merkelig og fremmed for de som kommer til et From Software spill for første gang med Elden Ring. Spillet holder deg ikke i hånda, og holder ikke en oversikt for deg over ting du kan gjøre, kartet er svært lite detaljert og i sin helhet, selvom Elden Ring er bedre på dette enn foreksempel Demon’s Souls eller Dark Souls, er veiledingen i spillet svært vag, spesielt for nye spillere.

Men kommer noe av dette i veien for at spillet er et mesterverk? Nei. Ocarina of Time og Shadow of the Colossus kjørte begge tidvis i 15 – 18 bilder i sekundet men blir fortsatt sett på som noen av tidenes beste spill. Geralt er knotete å bevege i The Witcher 3 men det er fortsatt mitt favoritt rollespill gjennom tidene. Det Elden Ring gjør er at mens det samtidig tar det neste steget for Soulsborne sjangeren, om man kan kalle det det, så gjør det det uten å forringe kvalitetene det arver fra tidligere From Soft spill, og jeg tør si det også åpner de tidligere spillene opp for de som ikke klarte å få seg til å like de tidligere

Det som gjør Elden Ring «unikt» i From Soft sammenheng er hvor mange strenger det gir deg å spille på. På grunn av det ikke-lineære designet til verdenen kan du nesten alltid, uansett hvor du er i spillet, søke deg til andre steder når du møter på en utfordring du ikke føler deg i stand til å klare. Du kan da enten bruke tiden til å utforske og bygge videre på karakteren din et annet sted, eller øve deg på de tingene du må bli bedre på for å besiere bossen eller området du sliter med.

Gjennom smarte grep har From Software dempet friksjonen mellom spiller og spill ved smart bruk av checkpointing, slik at du ikke trenger gå så langt mellom hvor du døde og hvor du står opp igjen, samtidig som de åpner opp muligheten til å bringe inn hjelp enten via online flerspiller, figurere i spillverdenen som vil hjelpe deg eller ånder du kan mane frem. Men selv om de har dempet denne friksjonen er den heller ikke helt borte, for det ville tatt vekk i fra hvan som gjør From Software spill så utfordrende.

Hele spillet er designet så mesterlig at det på ingen måte tar bort fra det fansen forventer, samtidig som det åpnes litt mer opp for allmenheten.

Men det betyr likevel ikke at dette er et spill for alle. Det ER et utfordrende spill. Ikke stort verre Castlevania eller Mega Man 2 på NES, men det forlanger den samme dedikasjonen. From Software sine spill har tuftet seg på ryktet om hvor vanskelige de er, og det står de innefor. Jeg har slått meg til ro med at jeg aldri kommer til å fullføre Sekiro: Shadows Die Twice, fordi det er et spill som er rett og slett for utfordrende for meg. Slik vil enkelte oppleve det med Elden Ring også, det er ikke til å komme utenom. Men bare fordi man ikke tror man kommer til å fullføre et spill betyr ikke det at man ikke burde oppleve det, og jeg mener selv om Elden Ring ikke er et spill for alle, så er det i det minste et spill alle burde oppleve.

Med Elden Ring skriver Hidetaka Miyazaki seg for alvor inn i historiebøkene som en av spillindustriens bautaer. For de som har fulgt spillene til From Software de siste ti årene kommer nok ikke dette som en overraskelse, men Elden Ring ligger an til å få den anerkjennelsen spill som Demon’s Soul og Dark Souls ikke fikk med en gang de lanserte, og det gjør det helt fortjent. Ikke bare har From Software med Souls serien påvirket utallige spill gjennom sitt design, men så klarer de så til de grader å overgå seg selv med Elden Ring, såpass at alle andre utviklere som har prøvd seg på oppskriften nesten fremstår som amatører, det føler jeg sier sitt.

Som nevnt har jeg puttet bortimot 80 timer i det sålangt, og jeg kan se meg selv bruke opp mot flere hundre til før jeg er fornøyd, og selv da vil Elden Ring mest sannsynlig være en av de spillene jeg vender tilbake til igjen og igjen og igjen. Og for meg er det det som kjennertegner en sann klassiker.