Elden Ring: Shadow of the Erdtree – Skyggefull triumf
0

Elden Ring: Shadow of the Erdtree – Skyggefull triumf

jul 06 Anders Lønning  

Det har blitt sagt at perfeksjon er oppnådd, ikke når det ikke er mer man kan legge til, men når det ikke er mer man kan ta bort. Et utsagn som kan passe til så mangt, men som gjerne virker mot sin mening når man snakker om en utvidelse til et spill. Med Shadow of the Erdtree legger FromSoftware til flere titalls, potensielt hundretalls, timer med ekstra innhold til et spill undertegnede allerede hadde flere hundre timer i fra før av. Likevel er det ingenting i utvidelsen som føles overflødig. Ingenting jeg ville tatt bort.

FromSoftware er kjent for gode utvidelser til spillene sine, om det være seg en som utfyller historien til en av de mer spennende karakterene slik det var med Artorias of the Abyss utvidelsen til det første Dark Souls, en som direkte fikser mye av det folk ikke likte med originalen som Crown of the Sunken King, Old Iron King og Ivory King til Dark Souls II, eller en som betraktelig økte vanskelighetsgraden slik Bloodborne utvidelsen The Old Hunters gjorde.

Shadow of the Erdtree tar en Ole Brumm tilnærming til det hele. «Ja takk, begge deler», eller i dette tilfellet, «Ja takk, Alt sammen». Ikke bare får vi en etterlengtet utfyllelse av historien rundt opphavet til Marika og hennes barn, Miquella, Malenia og Radahn, utvidelsen er også satt i det jeg mener er den best satt sammen verdenen From Software har gitt oss siden Bloodborne og kanskje til og med så langt tilbake som det første Dark Souls.

Og ja. Det er skrur opp vanskelighetsgraden betraktelig fra grunnspillet.

Utvidelsen er nok myntet på de av oss som absolutt slukte Elden Ring når det kom ut, noe jeg føler blir bekreftet når man hører at bare knappe 40 prosent av spillere hadde klart de å beseire bossene fra grunnspillet som er en forutsetning for å få tilgang til utvidelsen, Mohg, Lord of Blood og Starscourge Radahn.

Historien i Shadow of the Erdtree foregår parallelt med historien fra grunnspillet. Etter å ha beseiret Mohg Lord of Blood følger spilleren den angivelig kidnappede halvguden Miquella ut av Landene i mellom, hvor Elden Ring finner sted, over til Skyggelandet, hvor utvidelsen finner sted.

Skyggelandet er imponerende satt sammen. Mens regissør Hidetaka Miyazaki sa i et intervju med IGN at utvidelsen ville være omtrent på størrelse med Limgrave, som er det første området man utforsker i grunnspillet, så utelot han at selv om grunnflaten gjerne er på størrelse med Limgrave så er mer eller mindre hele utvidelsen stablet over hverandre tre til fire ganger, noe som skjuler hvor stort det hele virkelig er. Måten Skyggelandet er designet minner meg om hvordan både Lordran fra Dark Souls og Yarnham fra Bloodborne var veldig vertikalt designede spillverdener.

Lokasjoner i Skyggelandet som Scadu Altus, Cerulaen Coast, Scaduview og Ancient Ruin of Rath er ganske ulike fra de man finner i Landene i mellom, og alle flinke til å ta pusten fra deg med sin bruk av farger og gripende utsikter. Mens jeg fant at grunnspillets oververden ofte var veldig lett å ta seg frem i og at spillets bortgjemte huler og fangehull til tider kunne være litt vel mye klipp og lim er landskapet i Shadow of the Erdtree komplisert og til tider vanskelig å skjønne opp og ned på, men likevel alltid givende å utforske.

Siden spillerne kan komme til innholdet fra utvidelsen på forskjellige tidspunkt i sin gjennomspilling av Elden Ring har FromSoftware gjort et ganske genialt grep for å balansere utvidelsens vanskelighetsgrad. Skade man tar og skade man gir fra seg i Skyggelandet er til en hvis grad koblet fra de vanlige oppgraderingene av aspekter som Styrke, Fingernemmhet, Tro, Intelligens og Mystikk gjennom et nytt lag av negasjon.

Gjennom utforskingen av skyggelandene vil spillerne finne Fragment av Skyggetreet og Opphøyet Ånde Aske som ved bruk vil gradvis justere negasjonen av skade gitt og skade mottatt for både spilleren og eventuelle ånder de påkaller for å hjelpe seg i spillerens favør. Et slags nivåsystem på utsiden av nivåsystemet som allerede eksisterer i Elden Ring, men som utelukkende påvirker innholdet i Shadow of the Erdtree.

Om jeg skulle tvinge meg selv til å sette fingen på en ting jeg ikke var så begeistret for med Shadow of the Erdtree, så må det være hvor likt det er alt som har kommet før det. Ja, jeg vet jeg nettopp berømmet spillet for å gjøre riktig alle de tingene utvidelsene til From Software spill hver for seg har gjort riktig tidligere.

Og jeg vet ikke om det er fordi jeg har spilt disse spillene i over et tiår nå, men det er noe med måten spillet vil at jeg skal engasjere meg i historiene og motivasjonene til karakterer som jeg uunngåelig kommer til å ta av dage før deres formål er nådd som gjorde at historien i Shadow of the Erdtree gjerne ikke traff meg helt.

Grunnspilllet Elden Ring har seks forskjellige slutter, hvor de fleste bare er variasjoner av hverandre men som alle har potensielle ringvirkninger som en eventuell oppfølger kan spille på, mens noen er skikkelig paradigmeskiftende konklusjoner som det spesielt ville vært interessant å se en fortsettelse på. Siden Shadow of the Erdtree skjer parallelt med historien i Elden Ring så er det begrenset hvor mye av historien den kan endre, men utover det å ha lært litt mer om karakterene som står sentralt i både grunnspillet og utvidelsen så har det dessverre ikke noe mer påvirkning på historien enn det, noe jeg finner litt skuffende.

Kanskje dette bunner ut i at jeg gikk inn i utvidelsen med forutinntatte meninger om hva utvidelsens historie burde ha vært, men jeg kjenner jeg hadde foretrukket om From Software hadde våget å snu ting litt mer på hodet enn hva Shadow of the Erdtree ender opp med å gjøre, enten i historien og/eller i spillmekanikkene.

«Vi vil ha mer» ropte de sultne massene. «Og mer skal dere få» svarte From Software. For det er det Shadow of the Erdtree er, når alt kommer til alt. Mer Elden Ring. Mer av et av de beste spillene i nyere tid og et spill publikum tilsynelatende ikke kunne få nok av. Med innholdet Shadow of the Erdtree byr på ved første øyekast så får en nok en 60 til 70 timer mer ut av opplevelsen, og det er nok det den gjenge spilleren er ute etter.

Men når man også tar høyde for at alt man får av utstyr, våpen, amuletter og buffs fra turen gjennom Skyggelandet også kan bli med tilbake til innholdet i grunnspillet, og være en del av New Game+ og alle gjennomspillingene som kommer etter, er det vanskelig å komme fra at denne utvidelsen til et av de beste spillene gjennom tidene, potensielt også kan være en av de beste utvidelsene gjennom tidene.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill i et tiår nå, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.