I en munnfull av en tittel, Emio The Smiling Man Famicom Detective Club, inntar du rollen som en ung detektiv assistent i privatetterforsker selskapet Utsugi Detective Agency  og første dag på jobb skjer det et mord ved en pumpestasjon hvor liket av en 15 årig gutt ligger kvalt med en papirpose over hodet. Med et påtegnet smil.

Emio The Smiling Man er fjerde spill i serien som fikk sitt siste spill for 27 år siden i Japan.
Vi i vesten fikk en remake av de to første spillene for noen år siden på Switch, noe som gikk meg hus forbi. Så anmeldelsen min blir som en nykommer til serien og jeg kan si med en gang at det er lett å kaste seg ut i det uten noen kjennskap til serien fra før.

Mordsaken du kastes inn i bærer preg av likheter med en rekke drap på ungdomsskolejenter 18 år før, hvorav alle de 3 mordene også hadde lik dekket av en papirpose med det “udødelige” smilet.
Spillet følger formelen fra de forrige i serien og jeg har planer om å få spilt de også siden jeg har lyst på mer av denne serien.

I spillet blir jobben din å grave dypt, spørre ut folk om sakens kjerne, samt grave i drapene fra 18 år før, er det samme drapsmann som er i gang igjen? Hvorfor har det i så fall gått 18 år siden sist? Hvorfor bryte mønsteret med drap på jenter med en gutt denne gangen? Spørsmålene hoper seg opp underveis i etterforskningen.

Dette er en visual novel, det er helt klart en fordel at du liker denne sjangeren skal du få noe ut av Emio. Det er mye lesing, stemmeskuespillet er spilt inn på japansk og for meg personlig er det helt greit. Jeg synes skuespillerne gjør en veldig god jobb med å bringe liv til karakterene du møter og snakker med. Men det er forståelig at mangel på engelsk tale, samt sjangeren i seg selv  kan være avskrekkende i mangel på bedre ord for enkelte. Men gir du det en sjanse så er det japanske lydsporet med på å løfte opplevelsen, og det kommer fra en som kun kan å si “Hei” og “takk” på japansk.

Med det ut av verden, så er det flere gode roller du blir godt kjent med, alt fra etterforskerne Junto Kuze og Kamihara  som har hovedansvar for saken til din partner Ayumi som du bruker mye tid sammen med for å gå over ledetråder dere har samlet inn underveis ved slutten på hvert kapittel.

Din jobb er å bistå politiets arbeid der du kan, samt prøve å nøste opp i mysteriet på egenhånd.
Underveis i samtalene med felles medelever til den nylig drepte, lærere og foreldre så merker du godt hvordan drapet har rystet lokalsamfunnet.

Politiet unnlot å offentliggjøre detaljen med papirposen på de eldre sakene i redsel for at det skulle bli kopiert av flere, men denne gangen kommer det frem og den urbane myten om Emio blir fort noe som alle sammen henger seg på og diskuterer. Myten blir levende nok en gang for folket og saken blir mer intens i jakten på morderen før morderen kan slå til igjen. Hvem er egentlig Emio?

Jeg vil ikke gå for dypt inn i historien da den er verdt å oppleve selv. Det jeg vil trekke frem er hvor levende alle sammen føles. De japanske skuespillerne har gjort en formidabel jobb med å låne ut stemmene sine her slik at rollegalleriet skinner i en ellers statisk fremstilling som denne sjangeren fort kan føles ut som.

Jeg lo godt opp til flere ganger av små humoristiske dialoger, kjent på følelsen av en lokalskole som går gjennom et vanvittig tap av en medelev og nær venn, samt vært oppriktig nysgjerrig på å finne ut hvem i all verden Emio er.  Noen ganger satt jeg også med frysninger.

Det har vært flere ganger på min jakt etter svar hvor jeg har tenkt “Jaha ja, jeg er ikke helt sikker på at jeg tror helt på det du sier nå” hvor jeg på et senere tidspunkt har bitt meg selv i tunga og innsett at de jeg har mistenkt innimellom har snakket sant likevel. Det er noe av det jeg liker godt med spillets historie, opp til flere ganger har jeg hatt en teori som har blitt endret rett som det var fordi nye fakta dukket opp rundt neste sving.

Emio The Smiling Man har gitt meg en god detektivhistorie hvor jeg har kost meg i jakten på en mystisk morder som har tilknytting til en meget spennende urban legende. 

Selv om jeg har vært utelukkende positiv i min anmeldelse må jeg trekke frem et punkt som har frustrert meg opptil flere ganger gjennom min gjennomspilling. Det er slik at når du snakker med noen har du valg som å lytte/spørre, vise frem ting, tenke over ting, se deg rundt og andre valg som du aktivt bruker i dialogen når du snakker med andre. Jeg liker selve konseptet med det, men når jeg har trykket på de samme dialog alternativene flere ganger på samme person i håp om å trigge neste steg i dialogen så blir det ganske frustrerende når du ikke kommer videre.

Noen ganger går det av seg selv, mens de fleste gangene har det enten løst seg ved å spørre riktig spørsmål én siste gang eller se på vedkommende, lytte til dine egne tanker før du igjen repeterer de ulike alternativene til dialog med den du prater med.

Jeg var litt usikker på hva jeg kom til å synes om spillet, så jeg var glad for at Nintendo slapp ut en ganske stor demo hvor du kan spille de tre første kapitlene til spillet før du bestemmer deg. Og jeg vil anbefale alle å sjekke ut demoen. Den fikk meg på kroken ganske tidlig..

For det må nevnes at spillet er ikke for alle, det har anbefalt 18 års aldersgrense og tar opp temaer som kan være triggende for noen og skildringer som kan være forstyrrende til tross for den familievennlige stilen på grafikken.

Emio The Smiling Man har en kjempegod historie som er så godt skrevet ned til hver minste detalj. Jeg trodde på et tidspunkt at jeg hadde løst det meste i hodet mitt av saken, men så satt jeg der og måpte når ting tok helt andre vendinger, langt fra hva jeg hadde trodd. Dette er et spill jeg varmt vil anbefale alle som liker å kose seg med visual novel spill, er nysgjerrige på sjangeren eller enkelt og greit liker et spennende, til tider mørkt og dystert, mysterium.