Slåssespillmarkedet er på en særdeles rar plass om dagen. To av de siste skulle-ha-vært-en-slager spillene til Capcom, Street Fighter V og Marvel Vs. Capcom: Infinite, trynet noe aldeles på vei ut døra ved lansering. Både Nintendos Super Smash Bros. og NeatherRealms-spillene Mortal Kombat og Injustice gjør det bra hver for seg i sitt eget lille hjørne av markedet, mens Tekken gjorde et helt fantastisk comeback i fjor. Dette ledet igjen til at et nytt Soul Calibur ble annonsert. Crazy times indeed

Street Fighter V ble til tross for solid gameplay møtt med kritikk for å ha holdt tilbake både karakterer og moduser til fordel for en feilslått lanseringsmodell, mens Marvel Vs. Capcom: Infinite på sin side ble kritisert for dårlig utvalg av karakterer, et lite smigrende utseende (særlig sammenlignet med tidligere spill i serien) og generelt for å være rimelig kjedelig.

Til tross for all kritikken SFV gikk i møte ved lansering, ble det raskt adoptert av de som driver med slåssespillkonkurranser, mens MvC: Infinite ikke var så heldige. Vi har få barometre å gå ut i fra her, men at det ikke er å finne på topp 250 spill lista til Twitch, ikke hadde mer en 48 spillere i snitt i løpet av den siste måneden på Steam, og at det nå er kuttet fra årets største slåssespillturnering, EVO, føler jeg sier sitt.    

Det kan med andre ord se ut til å være et særdeles godt tidspunkt å lansere et nytt slåssespill nå om dagen. Og hvis forutsetningene står i spillets favør – som for eksempel om det er utviklet av kompetente utviklere med lang erfaring fra sjangeren og/eller er basert på en av de mest viden kjente franchisene noensinne – kan det raskt se ut som om en slik perfekt storm er alt som skal til for at Marvel Vs. Capcoms dager som en av de største trekkplastrene på EVO skal være talte.

Om vi bare kunne finne denne kombinasjonen noe sted…

En sjelden anledning byr seg

Akira Toriyamas Dragon Ball er unektelig en av, om ikke den mest innflytelsesrike japanske tegne- og animasjonsserien gjennom tidene. Så å si alle grener av popkultur er berørt på en eller annen måte av femomenet, det være seg film, musikk, sport, spill(!), og ikke minst internett i sin helhet.

Om du selv aldri har sett en eneste episode av Dragon Ball, har du garantert absorbert noe snev av kunnskap om det igjennom sosial osmose. Ord som Kamehameha, synet av de japanske figurene med det piggete blonde håret, hvordan de skriker i det de skyter energistråler ut av hendene, er nok ikke så veldig fremmed for de fleste som har vokst opp på 80, 90 og 2000 tallet.

 
Med en karakterstall på 21 slåsskjemper, i tillegg til tre som kan låses opp og åtte planlagte som ekstra innhold er Dragon Ball FighterZ godt utstyrt til slåssespill å være.

Selv om Dragon Ball-franchisen har flere spill enn jeg klarer å telle, på flere konsoller enn hva jeg gidder å nevne, er det ikke mange av de lisensierte Dragon Ball-spillene som har vært særlig gode. Selv de som har vært gode virker ikke til å ha hatt noe som helst slags nedslagskraft utenfor den allerede etablerte Dragon Ball-fanbasen.

Utvikler ARC System Works har på sin side nesten dobbelt så mange spill på samvittigheten som Dragon Ball-tegneserien har utgivelser, så de er ikke så ukjent som navnet kanskje tilsier de heller. På rullebladet har de spill som Guilty Gear, BlazBlue, Fist of the North Star, Hard Corps: Uprising og min personlige favoritt fra dem: Persona 4 Arena. De har også hatt fingeren med i utviklingen av kjente serier som Double Dragon og Battletoads.

Guilty Gear, BlazBlue og Persona 4 Arena er alle meget kompetente slåssespill, og samtlige har høstet god kritikk fra flere hold. Både Persona og BlazBlue solgte bra til relativt obskure slåssespill å være, mens Guilty Gear har måtte nøye seg med en kultstatus blant slåssespillentusiaster inntil nylig. Men til tross for dette har ingen av fightingseriene til Arc System Works maktet å skaffe seg det fotfestet som trengs for å løfte det til høydene av et Street Fighter, eller et Marvel vs Capcom-spill i de store turneringene.

Her har vi altså mer eller mindre ingrediensene til den forannevnte perfekte stormen. Nå står eller faller det på utførelsen.

A New Challenger Appears

Dragon Ball FighterZ er et tre-mot-tre todimensjonalt slåssespill a là, nei se på den du, Marvel Vs. Capcom. Hver spiller former seg et lag bestående av tre fightere de kan tagge inn og ut i løpet av kampen og formålet er, som i de fleste slåssespill, å redusere motstanderens slåsskjempers helse ned til null.

Alle bad guys i universet kan få trene under meg for å finne ut hvordan de gjør kål på Goku. OBS. Jeg tar meg godt betalt.

Spillet presenteres i en aldeles herlig spritebasert animasjonsstil som gjør at både figurene og omgivelsene ser ut som de er revet rett i fra TV-serien. Alle lydene er selvfølgelig på plass og mange av stemmeskuespillerne som har tilknytning til TV-serien gjør nok en fantastisk opptreden. Spillet simpelthen oser med den særegne Dragon Ball-personligheten, og jeg har vanskelig for å se hvordan Arc System Works kunne gjort det bedre enn det de har fått til.

Når man utvikler et spill basert på en så stor franchise må man nesten gjøre det såpass tilgjengelig at fansen kan ha det moro uansett hvor gode de er i denne typen spill. Men når man også bygger det samme spillet til å være en potensiell slager hos en base som ser etter dybde og kompleksitet, kan det lett bli vanskelig å holde balansen mellom de to målgruppene. Går man for dypt inn i oppgaven, står man i fare for å miste den ene gruppen, tar man for lett på det, kan man risikere å miste begge.

Her har Arc System Works valgt å gå for et spill som erlett å lære, men vanskelig å mestre. De fleste store slåssespill som følger denne strategien har hatt så stor suksess med den. De fleste som har spilt et 2D-slåssespill noen gang, har lært seg hvordan man kaster en flammekule i Street Fighter eller hvordan man får Scorpion til å kaste spydet sitt og gjør «Come Over Here»-greia si i Mortal Kombat.

Alle Special Moves og Super Moves i Dragon Ball FighterZ er basert på det samme prinsippet. En enkel kvartsirkel med analogstikken enten fremover eller bakover, kombinert med en av knappene, utgjør en Special Move. Kombinér samme bevegelse med skulderknappene, og en full energibar gir deg et Super Move. Siden de fleste nybegynnere i slåssespill liker å trykke på alle knappene så raskt som de bare kan, har Arc System Works gjort det slik at figurene auto-kombinerer disse trykkene til halvveis ålreite angrep.

Tro det eller ei, dette er ikke så vanskelig som det ser ut som

På denne måten har utviklerne designet et kampsystem som gir de erfarne mye å eksperimentere med for å finne de mest optimale kombinasjonene, mens det samtidig gir nybegynnerne en slags mestringsfølelse uansett hvilken bakgrunn de måtte ha med lignende spill tidligere. Og det funker som bare det, så sant de ikke går online og prøver button-mashing mot de forannevnte mer erfarne spillerne.

Spillet har selvfølgelig også sine mer viderekomne teknikker, som alle står i stil med spillets kildemateriale som for eksempel Vanish Attack, Dragon Rush og Super Dash. I tillegg kommer en kul liten twistmekanikk, hvor spillerne kollektivt kan samle sammen dragekulene. Førstemann til mølla får påkalle Dragen Shenron i løpet av kampen for å be om oppfyllelse av et ønske, noe som kan snu hele kampen på hodet.

Du må ikke trene hos Master Kai for å bli god i Dragon Ball FighterZ, men det kan jo ikke skade heller..

Som seg hør og bør har spillet en håndfull forskjellige moduser. Det er en Story Modus, Arcade, Lokal flerspiller, Online Ranked Matchmaking, Online Casual Matchmaking, samt to moduser som er bygd opp slik at de som er i samme lobby kan utfordre hverandre til kamp.

Når du laster inn spillet for første gang, må du velge verdensdel og region du spiller i, og du blir deretter lastet inn i en online lobby. Denne lobbyen fungerer i praksis som en tredimensjonell meny, hvor du vagger rundt som din lobbyavatar for å finne de modusene du leter etter. Dette er en prosess du MÅ gjennom selv om du bare vil spille offlinedelen av spillet, og det er så klønete håndtert.

There has to be a better way!

Dragon Ball Xenoverse-spillene hadde også et lignende system, og heldigvis er det mer strømlinjet her enn det var i de to. Men likevel: En meny hadde vært så mye, mye enklere. Selv ikke via hurtigtastene blir du frigjort fra skjærsilden som er dette spillets lobbysystem.

Opplæringsmodusen i Dragon Ball FighterZ er også under enhver kritikk. I stedet for å kaste deg inn i et treningsrom, (selv om spillet har et som fungerer helt ypperlig), laster opplæringsmodusen inn en kamp til deg, forteller deg halvveis vagt hva du skal gjøre og så slipper de deg løs.

Dette funker til å lære deg den offensive delen av spillet, men hvis du som meg sliter med å lese timingen på når man skal blokkere eller parere angrep, så har opplæringsmodusen absolutt ingenting å tilby. Bommer du nok ganger på blokkeringen sier spillet «Bra jobba» mens det kaster deg ut i gjennom to lasteskjermer tilbake til lobbyen.

Historien i spillet er også ganske så som så. Den er cheesy på den måten bare anime-sidehistorier kan være cheesy, og bøyer selvfølgelig alle seriens lover og regler for å reintrodusere kjente og kjære ansikt. Historien er delt opp i tre deler, hvor man spiller historien fra forskjellige grupperingers perspektiv, og fremstår derfor som noe langdradd.

Selveste Akira Toriyama designet historiens antagonist, Android 21, eksklusivt for dette spillet

Enda mer langdradd blir det av at man må trykke seg igjennom hver eneste setning figurene sier i mellomsekvensene. Dette bærer preg av at Arc System Works ikke har jobbet så ofte med spill som bruker stemmeskuespill fult så mye som Dragon Ball FighterZ gjør, da dette føles mer ut som en slags hold-over fra Persona 4 Arena. Det spillet hadde sparsommelig med stemmeskuespill og en helt overveldende mengde med tekst spillerne måtte lese for å få med seg historien.

Heldigvis er kampene såpass gøyale å spille at lengden på en måte ikke gjør så mye. Det gir deg god mulighet til å få testet ut flere av figurene spillet har å tilby, i mange forskjellige kombinasjoner slik at du finner et lag som funker for deg. Utviklerne har også vært flinke til å bygge opp vanskelighetsgraden på historien litt etter litt, slik at spilleren vokser i takt med historien og lærer noen av spillets dypere strategier.

Arkademodusen har fått en fin vri, hvor du i stedet for å ha en lineær reise til toppen a là Mortal Kombat, Tekken eller Street Fighter, heller har tre trær av forskjellige størrelser som du beveger deg gjennom avhengig av hvor godt du gjør det i hver kamp. Dette gir arkademodusen litt mer variasjon og gir deg også noe ekstra å strebe etter syns jeg.

Arc System Works har med Dragon Ball FighterZ laga en av de mest tilgjengelige slåssespillene av denne typen. For en som beundret Marvel Vs Capcom-spillene kun som en tilskuer, har det vært gøy for meg å komme inn her fra starten av og nå føle at jeg forstår mye av det som skjer. Likevel får jeg fortsatt juling online. Dragon Ball FighterZ er for meg en ekte double whammy som både en fan av Dragon Ball og slåssespill, og jeg kan nesten ikke vente til spillet gjør sin debut på EVO senere i år.

Med Dragon Ball FighterZ mestrer Arc System Works nok en gang balansen mellom tilgjengelig fan-service og dybden man må ha for å være konkurransespill.

Slåssespill-markedet er på en særdeles rar plass om dagen. To av de siste «skulle-ha-vært-en-slager»-spillene til Capcom, Street Fighter V og Marvel Vs. Capcom: Infinite, trynet noe aldeles på vei ut av døra ved lansering, både Nintendos Super Smash Bros spill og NeatherRealms-spillene Mortal Kombat og Injustice gjør det bra hver for seg i sitt eget lille hjørne av markedet, mens Tekken gjorde et helt fantastisk comeback i fjor, noe som igjen ledet til at et nytt Soul Calibur ble annonsert. Crazy times indeed.

ENESTÅENDE DESIGN: Dragon Ball FighterZ er langt fra kjedelig 

Street Fighter V ble til tross for solid gameplay møtt med kritikk for å ha holdt tilbake både karakterer og moduser til fordel for en feilslått lanseringsmodell. Samtidig ble Marvel Vs. Capcom: Infinite på sin side kritisert for dårlig utvalg av karakterer, et lite smigrende utseende sammenlignet med tidligere spill i serien, og generelt for å være rimelig kjedelig.

Men, til tross for all kritikken SFV gikk i møte ved lansering, ble det raskt adoptert av de som driver med slåssespill konkurranser, mens MvC: Infinite ikke var så heldige. Vi har få barometre å gå ut i fra her men at det ikke er å finne på topp 250 spill-lista til Twitch, ikke hadde mer en 48 spillere i snitt i løpet av den siste måneden på Steam, og at det nå er kuttet fra årets største slåssespill turnering, EVO, føler jeg sier sitt.   

Det kan med andre ord se ut til å være et særdeles godt tidspunkt å lansere et nytt slåssespill nå om dagen. Og hvis forutsetningene står i spillets favør; som for eksempel om det er utviklet av kompetente utviklere med lang erfaring fra sjangeren og/eller er basert på en av de mest viden kjente franchisene noensinne, kan det raskt se ut som om en slik perfekt storm er alt som skal til for at Marvel Vs. Capcoms dager som en av de største trekkplastrene på EVO skal være talte.

Om vi bare kunne finne denne kombinasjonen noe sted…

En sjelden anledning byr seg..

Akira Toriyamas Dragon Ball er unektelig en av de, om ikke den mest innflytelsesrike japanske tegne og animasjonsserien igjennom tidene. Så å si alle grener av popkultur er berørt på en eller annen måte av femomenet Dragon Ball, være det seg film, musikk, sport, spill, og ikke minst internett i sin helhet

Om du selv aldri har sett en eneste episode av Dragon Ball, har du garantert absorbert noe snev av kunnskap om det igjennom sosial osmose. Ord som Kamehameha, synet av de japanske figurene med det piggete blonde hår, som skriker når de skyter energistråler ut av hendene er nok ikke så veldig fremmed for de fleste som har vokst opp på 80-, 90- og 2000-tallet.

GODT UTSTYRT: Med en karakterstall på 21 slåsskjemper, i tillegg til tre som kan låses opp og åtte planlagte som ekstra innhold er Dragon Ball FighterZ godt utstyrt til slåssespill å være.

Kort fortalt for de uinnvidde er Dragon Ball en svær greie verden over, noe som har skapt enorme ringvirkninger som har påvirket masse andre greier, som igjen har påvirket noen andre greier. Noen av disse andre greiene er, som tidligere nevnt, spill.

Og selv om Dragon Ball franchisen har flere spill en jeg klarer å telle på flere konsoller enn jeg gidder å nevne, er det ikke mange av de lisensierte Dragon Ball spillene som har vært særlig gode, og selv de som har vært gode virker ikke til å ha hatt noe som helst slags nedslagskraft utenfor den allerede etablerte Dragon Ball-fanbasen.

Utvikler ARC System Works på sin side har nesten dobbelt så mange spill på samvittigheten som Dragon Ball-tegneserien har utgivelser, så de er ikke så ukjent som navnet kanskje tilsier de heller. På rullebladet sitt har de spill som Guilty Gear, BlazBlue, Fist of the North Star, Hard Corps: Uprising og min personlige favoritt fra dem; Persona 4 Arena, samt at de har hatt fingeren med i utviklingen av kjente serier som Double Dragon og Battletoads tidligere

Guilty Gear, BlazBlue og Persona 4 Arena er alle meget kompetente slåssespill og har samtlige høstet god kritikk fra flere hold. Både Persona og BlazBlue solgte bra til relativt obskure slåssespill å være, mens Guilty Gear har måtte nøye seg med en kult-status blant slåssespill entusiaster inntil nylig. Men til tross for dette har ingen av slåssespill seriene til Arc System Works maktet å skaffe seg det fotfestet som trengs for å løfte det til høydene av et Street Fighter eller et Marvel vs Capcom spill i de store turneringene.

Så nå har vi mer eller mindre ingrediensene til den forannevnte perfekte stormen. Nå står eller faller det på utførelsen.

A New Challenger Appears

Dragon Ball FighterZ er et 3-mot-3 type to-dimensjonalt slåssespill á la, nei se på den du, Marvel Vs. Capcom. Hver spiller former seg et lag bestående av tre fightere de kan tagge inn og ut i løpet av kampen og formålet, som ved de fleste slåssespill, er å redusere motstanderens slåsskjempers helse ned til null.

GOKU HVEM?: Om Frieza, Cell eller noen andre er interessert i tips om hvordan man banker Goku, Hit me up!

Spillet presenteres i en aldeles herlig sprite-basert animasjonsstil som gjør at både figurene og omgivelsene ser ut som de er revet rett i fra tv-serien. Alle lydene er selvfølgelig på plass og mange av stemmeskuespillerne som har tilknytning til tv serien gjør nok en fantastisk opptreden. Spillet simpelthen oser med den særegne Dragon Ball personligheten og jeg har vanskelig for å se hvordan Arc System Works kunne gjort det bedre enn det de har fått til.

Når man utvikler et spill basert på en så stor franchise må man nesten gjøre det såpass tilgjengelig at fansen kan ha det moro uansett hvor gode de er i denne typen spill. Men når man også bygger det samme spillet til å være en potensiell slager hos en base som ser etter dybde og kompleksitet, kan det lett bli vanskelig å holde balansen mellom de to målgruppene. Går man for dypt inn i oppgaven, står man i fare for å miste den ene gruppen, tar man for lett på det, kan man risikere å miste begge.

• Her har Arc System Works valgt å gå for «lett å lære, vanskelig å mestre»-metoden de fleste store slåssespill har hatt så stor suksess med. De fleste som har spilt et 2D slåssespill noen gang, har lært seg hvordan man kaster en flamme-kule i Street Fighter Eller hvordan man får Scorpion til å kaste spydet sitt og gjør den der «Come Over Here»-greia si i Mortal Kombat.

Alle Special Moves og Super Moves i Dragon Ball FighterZ er basert på det samme prinsippet. En enkel kvartsirkel med analogstikken i enten fremover eller bakover retning, kombinert med en av knappene gjør en Special Move, kombiner samme bevegelse med skulderknappene og en full energibar gir deg en Super Move, og siden de fleste nybegynnere i slåssespill liker å trykke på alle knappene så raskt som de bare kan, har Arc System Works gjort det slik at figurene auto-kombinerer disse trykkene til halvveis ålreite angrep.

THROWBACK EVERYDAY: Enkelte lagkomposisjoner kombinert med rett arena vil trigge en throwback til Dragon Ball Z, som i dette bildet når Krilling blir sprengt i fillebiter. Oh what fun we had…

På denne måten har utviklerne designet et kamp system som gir de erfarne mye å eksperimentere med for å finne de mest optimale kombinasjonene, mens det samtidig gir nybegynnerne en slags mestringsfølelse uansett hvilken bakgrunn de måtte ha med lignende spill tidligere. Og det funker som bare det, så sant de ikke går online og prøver button-mashing mot de forannevnte mer erfarne spillerne.

Spillet har selvfølgelig også sine mer viderekomne teknikker, som alle står i stil med spillets kildemateriale som for eksempel Vanish Attack, Dragon Rush og Super Dash, samt en über-kul liten twist mekanikk ala Infinity Stones fra MvC: Infinite, hvor spillerne kollektivt kan samle sammen dragekulene for så å første-mann-til-mølla påkalle Dragen Shenron i løpet av kampen for å be om oppfyllelse av et ønske, noe som kan snu hele kampen på hodet.

Det er ingen som sier at du MÅ dø, komme til etterlivet for så å trene hos King Kai for å bli god i Dragon Ball FighterZ, men jeg tenker: Det kan jo ikke skade heller…

Som seg hør og bør har spillet en håndfull forskjellige moduser. Det er en Story Modus, Arcade, Lokal flerspiller, Online Ranked Matchmaking, Online Casual Matchmaking, samt to moduser som er bygd opp slik at de som er i samme lobby kan utfordre hverandre til kamp, og ved å ha nevnt lobbyen i dette spillet kommer jeg over til de tingene som kanskje kunne ha vært bedre.

THERE HAS TO BE A BETTER WAY!: Lobby systemet i DBFZ er mildt sagt klønete

Når du laster inn spillet for første gang, må du velge verdensdel og region du spiller i, og du blir deretter lastet inn i en online lobby. Denne lobbyen fungerer i praksis som en tre-dimensjonell meny, hvor du vagger rundt som ditt lobby avatar for å finne de modusene du leter etter. Dette er en prosess du MÅ igjennom selv om du bare vil spille offline delen av spillet, og det ER så klønete håndtert.

Dragon Ball Xenoverse spillene hadde også et lignende system, og heldigvis er det mer strømlinjet her enn det var i de to. Men likevel: En meny hadde vært så mye, mye enklere. Men nei da. Selv ikke via hurtigtastene blir du frigjort fra skjærsilden som er dette spillets online lobby system.

Opplæringsmodusen i Dragon Ball FighterZ er også under enhver kritikk. I stedet for å kaste deg inn i et Treningsrom, noe spillet både har og som fungerer helt ypperlig, laster opplæringsmodusen inn en kamp til deg, forteller deg litt halv vagt hva du skal gjøre og så slipper de deg løs.

Dette funker til å lære deg den offensive delen av spillet, men hvis du som meg sliter med å lese timingen på når man skal blokkere eller parere angrep, så har den opplæringsmodusen absolutt ingenting å tilby. Bommer du nok ganger på blokkeringen sier spillet «Bra jobba» mens det kaster deg ut i gjennom to lasteskjermer tilbake til lobbyen.

Historien i spillet er også ganske så som så. Den er cheesy på den måten bare Anime sidehistorier kan være cheesy, og bøyer selvfølgelig alle seriens lover og regler for å re-introdusere kjente og kjære ansikt. Historien er delt om i tre deler, hvor man spiller historien fra forskjellige grupperingers perspektiv, og fremstår derfor som noe langdradd.

BEDRE TEGNET ENN DRAGON BALL SUPER: Akira Toriyama himself designet historiens antagonist, Android 21, eksklusivt for dette spillet

Enda mer langdradd blir det av at man må trykke seg igjennom hver eneste setning figurene sier i mellomsekvensene. Dette bærer preg av at Arc System Works ikke har jobbet så ofte med spill som bruker stemmeskuespill fult så mye som Dragon Ball FighterZ gjør, da dette føles mer ut som en slags hold-over fra Persona 4 Arena. Et spill som hadde sparsommelig med stemmeskuespill og en helt overveldende mengde med tekst spillerne måtte lese for å få med seg historien.

Heldigvis er kampene såpass gøyale å spille, at lengden på en måte ikke gjør så mye. Det gir deg god mulighet til å få testet ut flere av figurene spillet har å tilby, i mange forskjellige kombinasjoner slik at du finner et lag som funker for deg. Utviklerne har også vært flinke til å bygge opp vanskelighetsgraden på historien litt etter litt slik at spilleren vokser i takt med historien og lærer noen av spillets dypere strategier.

NY VRI: Det er ikke akkurat NeatherRealms kvalitet på arkademodusen, men de prøver i hvert fall noe annet enn alle de andre slåssespillene på markedet

Arkade modusen har fått en fin fin vri, hvor du i stedet for å ha en lineær reise til toppen á la Mortal Kombat, Tekken eller Street Fighter, heller har tre trær av forskjellige størrelser som du beveger deg igjennom avhengig av hvor godt du gjør det i hver kamp. Dette gir arkademodusen litt mer variasjon og gir deg også noe ekstra å strebe etter syns jeg.

Arc System Works har med Dragon Ball FighterZ laget en av de mest tilgjengelige slåssespillene av denne typen, og for en som beundret Marvel Vs Capcom-spillene kun som en tilskuer som aldri helt fikk grepet på det selv, har det vært gøy for meg å komme inn her fra starten av og nå føle at jeg forstår mye av det som skjer, selv om jeg får juling i online delen. Dragon Ball FighterZ er for meg en real double whammy som både en fan av Dragon Ball og slåssespill, og jeg kan nesten ikke vente til spillet gjør sin debut på EVO senere i år.