I perioder har jeg vært veldig hekta på nettbaserte skytespill, og jeg har brukt særlig mye tid på Battlefield-serien tidligere. Det var derfor jeg ble gledelig overrasket da Nintendo annonserte sin versjon av denne sjangeren, selv om det var en langt lystigere variant enn det de som kjenner sjangeren kanskje er vant til.

Et post-apokalyptisk Tokyo?

Å sammenligne Splatoon med Call of Duty eller Battlefield er kanskje ikke en helt riktig sammenligning. Det blir litt som å skulle sammenligne Mario Kart med Project Cars, Forza eller andre hyperrealistiske bilspill. Splatoon er heller spillet som ønsker å skape en letthjertet og morsom spillopplevelse heller enn å introdusere realistiske skytekamper. Dette åpenbarer seg om man ser på et hvilket som helst bilde fra spillet i mer enn brøkdelen av et halvt sekund. I Splatoon spiller man som en så kalt Inkling. Dette er en utviklet form av en  blekksprut, enda mer presist en akkar, som kan veksle mellom en humanoid form og en mer tradisjonell blekksprutskikkelse. Som blekksprut kan de synke ned i sitt eget blekk, samme hvor tynt et strøk det er, mens de i humanoid form bruker ulike paintballaktige våpen for å skyte ut så mye maling som mulig.

Denne egenskapen har de tilsynelatende utviklet for å utkjempe territorielle kamper mot hverandre. Her er målet å markere territorium, ikke ved å urinere som hunder eller å sette opp stakittgjerder slik vi mennesker gjør, men ved å male bakken med blekk i sitt lags farge. For spilleren kan dette enklere forklares som en nettbasert flerspillerkamp hvor fire spillere på to lag konkurrerer om å skyte så mye av bakken som mulig. I skytespillsammenheng er dette til nå uhørt, i at det er det første skytespillet hvor det man primært skal skyte ikke er motstanderen. Etter hver kamp dømmer Judd, den eneste overlevende katten etter apokalypsen som inntreffer som følge av global oppvarming, hvilket lag som har malt mest.

Stil og merkebevissthet

Inklingene lever i et samfunn preget av stil og merkebevissthet. I Booyah Base i Inkopolis (Basert på Shibuya i Tokyo) finner vi mange butikker som selger merkeklær man kan kle seg i for å få ulike egenskaper til onlinekampene. Du er for øvrig nødt til å være fresh nok for å få kjøpe fra øverste hylle i disse butikkene, og dette blir naturligvis en viktig del av progresjonsfølelsen i spillet. Både klærne og kleshandlerne, hvorav den ene er en fritert scampi med ett par sko til hvert av sine fire par føtter, har så mye personlighet at det tyter ut i sømmene. Splatoon leverer et så kult inntrykk at jeg blir nostalgisk til 90-tallsstilen som en helhet, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli.

Liker du lyd? Musikk? Har du to ører og et hjerte? Jeg tenkte meg det! Med Splatoon kan du gi ørene dine en lekkerbisken å kose seg med i sommer, for spillet har et lydspor med både personlighet og karakter. Flere ulike sjangerer av musikk blir imitert av de kuleste blekksprutstemmene du kan tenke deg, med tekst i den mest poetiske nonsens. Selv om jeg ikke har noen særlig formening om hip-hop, digger jeg bakgrunnsmusikken i Booyah Base sine butikker, og jeg headbanger gjerne til den søteste hard-metalen noen sinne unnfanget. La meg nevne spill som Jet Set Radio og kanskje til og med Earthbound, og du vil få et inntrykk av stilen spillet faller litt inn under. Å ikke nevne musikken, eller de nært perfekte lydeffektene av maling som treffer betong, akkarer som klunker ned i blekk fra stor høyde eller den tilfredstillende og uforklarlige lyden av å treffe en motstander med sitt blekk, ville vært kriminelt. Jeg håper du derfor vurderer dette som «all lyd nevnt».

Fungerer også alene

Til tross for at fokuset utvilsomt er på flerspillermodusen, presterer Splatoon å levere en solid enspilleropplevelse i tillegg. Den er ikke veldig lang, så dersom du lever uten trådløst internett i samme tiår som spillets stilmessige inspirasjon, kan det være greit å hive ut modemet og sikre seg et stykke moderne infrastruktur, men også vi totusentallsmennesker med brukbar internetthastighet kan finne noen timer med underholdning alene.

Tilgivelig mangel på innhold

Dessverre er ikke enspillerdelen mer enn rundt fem timer lang, og det ville vært lett å klage på mangel på innhold også i flerspilleren. På dag én var det kun fem kart det ble vekslet mellom, og bare én modus å spille i. Samtidig har jeg valgt å se bort i fra dette i Splatoons tilfelle, ettersom jeg helhjertet mener at å klage på dette ville vært å totalt bomme på poenget med spillets gradvise distribusjon av innhold. Allerede ei og ei halv uke etter lansering er det blitt sluppet tre oppdateringer til spillet, alle helt gratis, og antallet baner å spille på er oppe i sju, pluss at vi har fått et ekstra modus og to nye våpen. Jeg tror at dette er en bevisst strategi fra Nintendos side for å holde Splatoon aktuelt så lenge som mulig. Mario Kart 8 har hatt stor suksess med sine DLC-pakker, og ved å lansere ekstra innhold gratis til spillerne, kan Splatoon unngå fella mange andre spill i samme sjanger, eksempelvis fjorårets Titanfall, har gått i, nemlig å bli irrelevant etter bare noen uker på markedet. Et spill som Splatoon krever et solid antall brukere over lengre tid, og ved å slippe innhold gradvis, er det stadig noe nytt for spillere å vende tilbake til.

Riktig Amiibo-balanse?

Amiiboer kan også brukes i spillet, og det er lansert et utvalg av tre godt støpte og malte figurer fra spillet. Dette er ikke en anmeldelse av figurene, så jeg skal ikke gå i detalj på disse i seg selv, men som en samler kan jeg meddele at jeg er meget fornøyd med kvaliteten på disse. I spillet kan disse figurene med sin NFC-magi låse opp ulike utfordringer man kan spille for å låse opp rimelig stilig innhold. Utfordringene går ut på å spille gjennom brett fra enspillermodusen med andre våpen enn man vanligvis har, mindre blekk eller på kortere tid, men med mulighet til å svømme som en uovervinnelig Kraken-akkar.

Utfordringene legger gjerne til noen timer på enspillermodusen, noe man kan argumentere med at er sårt trengt. I tillegg låser utfordringene opp kostymer man kan bruke online, og minispill man kan spille mens man venter på nok spillere til å starte en kamp, og er absolutt noe som bør gjøre figurene ettertraktede. Likevel er det litt bittersøtt, for som en ivrig samler er jeg jo veldig glad for at figurene jeg har kjøpt kan brukes til noe fornuftig, men jeg synes fortsatt synd på de som enten ikke klarer å oppdrive figurene eller ikke har råd til å kjøpe de. Dette er et litt vanskelig spørsmål, hvor Nintendo er nødt til å finne en balanse mellom hvor mye de kan belønne Amiibo-kjøpere og hvor mye de kan låse bak en slik «paywall», om man skal bruke det styggeste ordet man kan for å beskrive dette. Jeg vet ikke om jeg synes Splatoon går over streken på hva man kan låse vekk fra de som kjøper spillet uten noe ekstra, men som Amiibo-fan synes jeg absolutt at jeg får et generøst tillegg til spillopplevelsen.

«You have been disconnected»

Det eneste som virkelig har frustrert meg i mine mange timer med spillet, er tidvise nettverksproblemer. Noen ganger, når jeg på uforklarlig vis blir frakoblet spillet, er nok dette servernes problem, og ikke annet å akseptere, ettersom det er en relativt sjelden sak. Det som er hakket verre, og ikke direkte spillets feil, er når jeg møter folk med elendig tilkobling i kamp. Dette er så klart et problem i alle nettbaserte skytespill, men i Splatoon er det spesielt irriterende når en person du har «splattet», som spillet så familievennlig kaller det, evner å drepe deg tilbake flere sekunder etter at du vant blekkutvekslingen. Dette er tydeligvis et problem som er basert i at den andre spilleren enda ikke har mottatt mengden blekk du har skutt i sitt spill, grunnet nevnte elendige tilkobling, og derfor fortsetter sitt forsøk på å male deg blå/grønn/rosa mens du maler vei videre til nye jaktmarker. Jeg er ingen ekspert på slike teknikaliteter, så jeg vet ikke helt hvordan dette kan fikses så jeg kan spille med mine teknologisk inhabile venner, men jeg kan enkelt peke på at det absolutt ikke fungerer optimalt slik det er for øyeblikket.

Konklusjon

Heldigvis klarer ikke dette å stoppe meg fra å nyte det som er den mest fargerike og kreative opplevelsen jeg har hatt i et spill på mange år. Det hører til sjeldenhetene at et spill fengsler meg så totalt med sin personlighet og atmosfære som det Splatoon gjør. Jeg beundrer mengden stil og ungdommelighet som er presset inn i denne for ett år siden uforutsette perlen, og det er både beroligende og engasjerende å se at Nintendos unge og lovende utviklere ikke bare har talent til å skape noe nytt og briljant, men at de også får slake nok tøyler til å lage det de ønsker. Selv om det er nært toppen, er Splatoon kanskje ikke det beste spillet på Wii U til dags dato, men jeg har ingen kvaler ved å utnevne det til konsollens mest originale og det fresheste innslaget i denne konsollgenerasjonen til nå, for å bruke spillets egne ungdommelige lingo.