Forrige gang vi fikk et nytt Doom spill var for hele 12 år siden da Doom 3 kom ut i 2004. I årene som fulgte var det hett på ryktebørsen angående et planlagt Doom 4, men dette ble vraket i 2011, fordi det lignet for mye på et Call of Duty (!!!!)

Produsentene sa at spillet ikke hadde Doom-essensen, og  at spillet de holdt på å lage med var som å spille CoD med et Doom-skin. Derfor startet de hele prosessen på ny, og 13. mai 2016 kom endelig et nytt spill i rekka. Etter en beta som kun ga tilgang til flerspillerdelen var jeg enormt spent på enspillerdelen.

Helten i spillet forblir navnløs, så vi gjør som resten av nettet og kaller ham Doomguy. Man våkner opp fastlenket til et slags alter, og man skjønner raskt at Doomguy ikke er et vanlig menneske da han røsker av seg kjettingene festet til ham. Det tar ikke lang tid før man finner et våpen og må begynne å skyte demoner. Historien blir fortalt gjennom små inntredener i spillet, hologrammer, audiologs og kodekser man kan lese eller ikke lese etter hvor interessert man er i historien. Dette gjør at historien kommer litt i bakgrunnen. Jeg må påpeke at det er utrolig deilig å slippe cut-scenes, da jeg er av standen som liker å faktisk spille, og ikke se på film, når jeg spiller. 

Bakgrunnen for at man må springe gjennom dimensjoner å drepe demoner er at det har mange år i forveien pågått et prosjekt på Mars, som går ut på å utnytte kraften fra Helvete. Bokstavelig talt. Ting går selvfølgelig ikke som planlagt når man tukler med slikt. Uten å avsløre for mye kan jeg si at  noen med ufine hensikter åpnet en portal til Helvetes-dimensjonen og sluppet demonene ut i vår verden. Gjennom hele oppholdet på Mars blir man holdt selskap av rester av mennesker og demoner. De eneste «levende» og taledyktige igjen er tilsynelatende to roboter og en gal dame. Det er opp til Doomguy å finne ut hva som har skjedd, og stoppe verden fra å gå under.

Gameplayet begynner forholdsvis rolig i starten av spillet, men etter hvert som man gjør fremgang blir det mer og mer hektisk. Kampene går i et så fort tempo at man kjenner pulsen stige drastisk, hendene blir klamme og øynene krysser seg. I kampens hete er det ikke mye tid til å tenke på andre ting enn å drepe demoner og overleve. Akkurat slik det skal være i et Doom spill. I enspillerdelen pløyer man gjennom 13 baner som består av rom fylt med demoner man må drepe pluss et par Puzzles her og der, det er like repeterende som det høres ut. Men med et godt utvalg våpen, ulike måter å fullføre et drap på og en god blanding demontyper blir kampene aldri kjedelige selv om de er mange og kommer rimelig tett på hverandre utover i spillet.  Hvis man vil ha litt mer innhold kan man også finne hemmeligheter i vert oppdrag, fullføre utfordringer som f.eks å drepe fire demoner ved å vri om nakken på dem og finne oppgraderinger til våpen og rustning. Skaperne har også hentet inn litt platforming. Platformingen er ikke noe å skrive hjem om, men det funker.

I tillegg til å skyte demonene har man også en motorsag som dreper demoner med ett klikk, men man har imidlertid begrenset med bensin og større demoner krever mer bensin, så her må man tenke litt taktisk. Attpåtil kan man fullføre et drap ved å utføre «glory kills», det vil si å komme nærme en svekket fiende å rive den sønder og sammen med bare nevene. Disse «glory kills»ene kommer i flere versjoner og er voldelige og dødsgøy å se på hver bidige gang. Volden  På hvert oppdrag kan man finne en hemmelighet som låser opp et område fra det originale Doom. Dette er en nostalgitur uten like. Områdene er helt identiske med klassikeren men monstrene og våpen er i ny skinnende grafikk.

Flerspillerdelen er artig, og går i et relativt hurtig tempo. Sjangeren «arena shooter» passer best her, og man kan trekke klare linjer til spill som Unreal Tournament, Quake og Halo. Med unntak av XP systemet som er blitt så alt for vanlig i dagens online skytespill. At man må låse opp våpen og skins ved å spille kan absolutt fungere som en gulrot, men det burde ikke være nødvendig i en arena shooter som så gjerne vil være slik de gode gamle klassikerne. Det virker som at skaperne av Doom vet hva som gjør en arena shooter bra, men de strever litt med å få det til. Jeg savner muligheten til å sprinte, dukke unna og manøvrere meg mer. Det at man må låse opp våpen etter hvert og ikke finner annet en supervåpen spredd rundt på banen gjør at det blir for enkelt å bare velge super-hagla og servere folk et skudd i trynet for å fullføre med et mele-angrep. Alt dette betyr ikke at jeg ikke liker flerspillerdelen. Det at man får muligheten til å bli en demon og rive folk i fillebiter bidrar til variasjon og gir  selv de dårligste spillerne muligheten til å utføre multikills. Det er også veldig tilfredsstillende å sprenge eller knuse fienden til en ansamling av kjøttklumper. Banene er varierte og soundtracket er dødsrått. I tillegg får man høre en kraftig stemme ljome hver gang man får et multikill eller lignende, i ekte Unreal Tournament stil.

Rent grafisk er Doom et flott spill å se på. Selv om det ikke byr på helt banebrytende grafikk, er det mer enn hva jeg forventet. Samtlige baner ser bra ut og jeg opplevde ikke en eneste tecsture-pop in gjennom hele tiden jeg spilte (Ca. 25 timer). De fryktede drops av framerate var heller ikke tilstede. Spillet fløt glattere enn varmt smør på isbiter hele tiden. Loading-screens er forekommer, men ikke for mange og de er relativt korte når de først dukker opp. Hvis man dør veldig mye får man riktignok se laoding-screens tilsvarende mye. Musikken man får servert når det er tid  for å knerte demoner er uten sidestykke. En godtepose av Heavy Metal og dommedags kormusikk gjør at stemningen i spillet kommer klart frem. En stemning som er voldelig, episk og fryktelig artig.

SnapMap  er id Softwares nyeste skrytemiddel. Dette er en funksjon som lar spillerne lage og designe egne baner. Du kan velge mellom alle spilltypene, «King Of The Hill», «Team Deathmatch», «PVE» osv osv. Dette er alt i alt et morsomt  verktøy å leke seg med. Det er lett å sette opp baner med et stort utvalg av ganger, rom, heiser og trapper. I tillegg finnes det et utall objekter som varierer fra eksplosive tønner og våpen til aktiveringsknapper. På toppen av det hele kan man legge inn demoner og utruste dem med kunstig intelligens. Man kan invitere andre spillere og legge den ut offentlig slik at andre kan spille den. Snapmap er enkelt å lære og resultatet blir sinnsykt bra hvis man legger nok tid ned i det.