Jeg er fan av de første spillene. De åpnet opp en ny fantasiverden og lot oss utforske den på mesterlig vis, vi ble fortalt en dyp historie om to verdener som eksisterer separat men som likevel var knyttet tett sammen via drømmer. Dreamfall Chapters begynner hvor Dreamfall: The Longest Journey sluttet. Allerede her kommer mitt første problem. Det er nemlig 11(!!!) år siden The Longest Journey kom ut. Jeg har gått fra ungdomsskolen til å være ferdig utdannet og nesten gift på denne tiden. Chapters legger opp til at man husker historien og karakterene i de forrige spillene, og jeg er sikkert ikke alene om å ha noen hull i hukommelsen min. Når det er sagt, etter hvert som man kommer videre i spillet vil ting dukke opp, men det tok i hvert fall en god time før jeg skjønte så mye av hva som skjedde. Spillet hadde nok hatt godt av en liten «Dette har skjedd» snutt.

Når forvirringen over hva som skjer har roet seg, og man på ny blir kjent med både nye og gamle karakterer er fortellingen flott. Det er en kompleks historie om to verdener og deres kamp mot «mørke krefter». Arcadia, den magiske verden og Stark, en mer sci-fi inspirert fremtid. Man kontrollerer tre personer fordelt utover de forskjellige «bøkene», den ene er «drømmeren» Zoe. En drømmer er en person som kan «drømme» seg til mellom verdener.  Hennes historie er kompleks, men oppdragene hennes er ganske kjedelige. Den andre karakteren, Kian, er en snikmorder og soldat i Arcadia. Historien hans er og bra, og oppdragene er noe mer spennende enn de man får utføre som Zoe. Den siste karakteren er Saga og er født i «The House of All Worlds» hun er barn av et menneske og en av «magisk rase». Første gang man kontrollerer Saga, er det når hun er baby. Foreldrene er morsomt nok kalt «mamma» og «pappa» på norsk selv om resten av spillet er engelsk. Jeg skal ikke røpe hva som binder disse karakterene sammen, men jeg kan si såpass at de bidrar til en god fortelling med interessante karakterer.

Gameplayet er egentlig enganske fin blanding av gammelt og nytt, litt med en følelse av gamle gode pek og klikk spill fra 90 tallet, slik Dreamfall serien startet. Det er bare så synd det er dårlig utført. De forskjellige karakterene har forskjellige egenskaper som kan utnyttes på ulike tidspunkt. Handlingene innebærer mye kikking og interaktive små menyer tilknyttet hver ting eller person man handler med. Det å bevege karakteren og kameraet rundt kan være litt trægt og føles egentlig ganske stivt og knotete.

Store deler av spillet er samtaler, og Dreamfall: Chapters har lånt en hel del fra Telltales spill. Låningen er i form av «valg». Hvordan man velger å snakke med folk, hva man sier og hvordan man sier det har konsekvenser senere i løpet. Det samme gjelder handlinger, man kan velge å ta eller spare liv, blande seg i konflikter eller ikke osv.  Disse handlingene har konsekvenser for historien, men de bærer preg av å være «falske valg», altså at hva du velger ikke har så mye å si til slutt. Dog, valgaspektet gjør at historien får et ekstra dybdelag og funker fint i denne typen spill.

Både Arcadia og Stark og ikke minst drømmeverden er tilfredsstillende å se på. Omgivelsene er laget med en fantasi og et fargespekter man sjeldent ser i dag.  Dette står trygt i stil med det kjente og kjære fra Dreamfall. Karakterene ser også ok ut, så lenge de står stille og holder munn. Her kommer nemlig mitt største problem med Dreamfall Chapters; Animasjonene. Animasjonene i alle cut-scenes og samtale-deler av spillet er laaaaangt fra så bra som man ønsker. Ikke misforstå, stemmeskuespillet er fantastisk, men det hjelper fint lite når karakterene er helt like i ansiktet hele tiden og de beveger munnen like generisk og statisk som Askeladden i Ivo Caprino filmene.  Velger man å snu på kamera under disse samtalene, kan det være at enkelte ting bare forsvinner. Det skjedde med øynene til Kian helt i begynnelsen av spillet. Plutselig forsvant øynene, og man kunne se tvers gjennom skallen hans! #GRØSS! Dessverre lider spillet også av frame-rate drops og texutre pop-ins. Legger man merke til andre anonyme karakterer som vandrer rundt, vil man kjapt legge merke til at det bare finnes en 4-5 forskjellige modeller og at gjenbruken er ganske heftig. Jeg så til og med en karakter gå forbi en selger som var HELT identisk. Vel er Dreamfall Chapters et «lavbudsjettspill», men det får være grenser for hva man kan tillate.

I og med jeg er glad i forgjengerne til Dreamfall Chapters, føler jeg nok en hint nostalgi. For det er det man får av å spille Dreamfall Chapters, fine minner for de som har spilt forgjengerne og en god historie. Historien er nok litt vel forvirrende for noen som ikke har spilt de andre, og man kan ikke forvente at alle har spilt et 11 år gammelt spill. Dog jeg kan absolutt anbefale Dreamfall: The Longest Journey. Historien er uansett unik og bra hvis man kjenner til den, karakterene er dype og man kan relatere til dem, og universet bugner av fantasi og bra design. Dessverre ødelegger animasjonene mye, det træge gameplayet hører hjemme på en PS2 og enkelte oppdrag er rett og slett kjedelige og føles som en ubetalt jobb. Terningen triller ikke høyt, men er du fan av serien kan jeg anbefale at du i hvert fall spiller gjennom det. Dreamfall Chapters funker som en oppfølger, men er ikke et særlig bra selvstendig spill. Har du ikke spilt de gamle Dreamfall spillene, anbefaler jeg heller at du prøver Dreamfall: The Longest Journey, eller lommetennis…