«Ååååh!» grynter jeg i frustrasjon. Det er sikkert tiende gang jeg feiler. Jeg har ikke kommet lenger enn spillets andre boss. Det er ikke snakk om å gi seg. Jeg biter tennene sammen, tar et solid grep og kontrolleren og forsøker igjen.

Ønsket om å prøve igjen og igjen og igjen er noe av Furis største styrke. Ja, det er frustrerende å feile gang etter gang, men til forskjell fra for eksempel Mighty No. 9 er det aldri snakk om å gi opp.

I Furi spiller du den stumme hovedpersonen Rider. Han er fengslet i en drømmeliknende verden. Det er ikke mye forklaring før du blir kasta ut i din første kamp. En fyr i kaninmaske, veldig Donnie Darko-aktig, hjelper deg med å komme deg løs, men for å slippe unna må du beseire både fengselsbetjenter og andre fanger.

Det som er spesielt med Furi er at alle kamper i spillet er bosskamper. Litt ala Shadow of the Colossus, uten sammenlikning for øvrig. Spillmessig ligner det mer på tredjepersons actionspill som Bayonetta, uten de kompliserte komboene.

Arsenalet du har til rådighet i Furi er faktisk ganske begrenset. Du har et energisverd, med en kombo. I tillegg har du en laserpistol, som skytes med den høyre stikka. Begge våpnene kan lades opp til kraftigere angrep. Til å forsvare deg har du en pareringsmanøver og en sprint. Disse enkle egenskapene må brukes for å bekjempe noen knallharde fiender. Det er heller ingen oppgraderinger du kan gi karakteren.

Hver boss har forskjellige faser. I tillegg er hver boss vidt forskjellig. Derfor må taktikken du bruker justeres hele veien. Enkelte ganger må du også inn i en nærkampmodus, som igjen forandrer spillets mekanikk.

Du har i utgangspunktet tre forsøk på hver boss, men har du mistet et liv vil du få det igjen hvis du klarer en fase. Da fylles også helsen din opp. Bruker du opp de tre forsøkene må du starte bosskampen på nytt. Spillet har to vanskelighetsgrader til å begynne med, men er balansert for den tøffeste, som heter Furi. Det er den du må slå for å låse opp den enda vanskeligere Furier-graden. Som for øvrig er klin umulig.

Mellom hver kamp er det relativt lange gå-sekvenser, hvor den kaninkledde kompisen din egger deg opp til neste boss. Det er også her hoveddelen av historien blir fortalt. Disse sekvensene blir ofte langtekkelige. På tross av flotte bilder og god regi. Mye takket være at hovedpersonen går fra å være en kattemyk ninja, til å bli et tankskip. I kampene er det en responsiv og presis kontroll, slik det må være, men i gå-sekvensene blir kontrollen fryktelig klønete. Dermed får ikke disse sekvensene den tyngden som nok var meningen.

Historien blir aldri eksplisitt fortalt, men det hintes til mye som gjør at du kan sette sammen puslespillet underveis. Den er fortsatt åpen for tolkning og mot slutten blir stilt ovenfor et valg.

Visuelt minner Furi om El Shaddai: Ascension of the Metatron. Drømmelignende omgivelser fulle av neon. Uttrykket er spennende, men framstår noe upolert. Bossene, designet av Takashi Okazaki, kjent for Afro Samurai, er glimrende.

Apropos glimrende; vi må nevne lydsporet. De synthbaserte låtene står godt til det visuelle uttrykket og løfter samtlige sekvenser. Slik et godt lydspor skal. Alle låtene er laget spesielt til spillet. Stemmeskuespillet er heller ikke så verst, selv om det kan bli repetitivt under kampene.

Det er ingen tvil om at dette er et kjærlighetsprosjekt for utviklerne i The Game Bakers. Og de har lyktes godt. Det er noen skjønnhetsfeil og visse tekniske problemer underveis, men det klarer ikke å skjemme det gode spillet som ligger i bunnen her. Du må bare prøve en gang til.

Furi er gratis på PS4 for alle med Playstation Plus-medlemskap denne måneden.