For å finne karakteren til Professor Layton and the Miracle Mask må du løse gåten i teksten under. Lykke til!

Rommet er omtrent så koselig som et offentlig tannlegekontor kan bli, et gufs fra tidlig 80-tall med utdatert møblement og triste dekorasjoner. Et slitt linoleumsgulv, noen gamle utgaver av Hjemmet og Se & Hør på et bord. Ved døra inn til tannlegene henger det et portrett av Kong Olav, bak rekka med stoler for pasientene har noen stiftet opp en plakat fra en TV-serie om romvesener fra 1983. Over utgangsdøra henger en ødelagt analog klokke som ifølge viserne tydeligvis sluttet å gå veldig tidlig om morgenen eller midt på ettermiddagen.

Et uventet møte

Midt i dette rommet som ser ut som det knapt har vært rørt siden 80-tallet sitter Jon Cato. Fingrene trommer nervøst mot låret idet han skotter opp mot portrettet av den avdøde monarken. Han studerer medaljene på kongens bryst, men blikket flakker til stadighet mot inngangsdøra. Han trekker pusten dypt, og puster nervøst ut. Jon Cato gruer seg.

Plutselig går døra opp, og en rakrygget herre med høy flosshatt kommer inn i rommet. To intelligente øyne tar inn omgivelsene, før de stopper opp på Jon Cato. Professor Layton stopper brått opp.

– Professor, hyggelig å se deg, sier Jon Cato og reiser seg.

Professor Layton ser noe brydd ut, men tvinger frem et høflig smil.

– Jon Cato, det må jeg si, det var en overraskelse, sier Layton mens han tar av seg skjerfet og henger det på stumtjeneren.

– Ja, litt av en overraskelse, smiler Jon Cato tilbake, og venter til professoren har satt seg før han selv setter seg ned.

En ukomfortabel stillhet følger. Jon Cato tenker gjennom deres forrige møte. Da han våget å kritisere professorens forrige eventyr. Layton tok kritikken med fatning utad, men Jon Cato merket at han var såret. Det var et helt år siden sist de møttes, og de to hadde ikke hatt kontakt siden da. Det var på tide å skvære opp.

– Professor, la meg spille med åpne kort. Det er ikke helt tilfeldig at vi møtes her i dag, jeg ringte din sekretær som fortalte meg at du skulle hit, forteller Jon Cato.

– Så Emmy fortalte deg det? svarer Layton, mens han rynker pannen.

– Ja. Det vil si, jeg overtalte henne til å si det. For å være ærlig Professor, jeg savner våre årlige samtaler. Jeg vet jeg fornærmet deg i fjor da jeg kritiserte dine opplevelser rundt jakten på spekteret i Misthallery, men jeg tror en del av deg setter pris på ærligheten min.

Professoren forholder seg taus. Blikket går mot den ødelagte klokken på veggen, før han irritert tar opp et lommeur fra lommen for å sjekke tiden.

– Jeg har fulgt ditt nyeste eventyr nøye, Professor. Jakten på mirakelmasken. Hvert eneste avisoppslag og hver eneste rapport du har skrevet. Jeg er imponert.

Professoren løfter blikket og ser Jon Cato i øynene igjen. De kalde og distanserte øynene gløder nå med en svak nysgjerrighet.

– Ja, jo. Det ble voldsomt til skriverier rundt den saken, mumler professoren.

– Vel fortjent, professor. Hvilken sak. Jeg har ikke vært så engasjert i historien rundt en av dine saker siden det aller første eventyret ditt. For noen karakterer du møtte på, og hvilken herlig by du besøkte. Monte d’Or høres ut som et svært fargerikt og unikt sted basert på det jeg har lest fra dine eventyr.

Professoren retter seg opp og lytter nå forventningsfullt til Jon Cato.

– Jeg synes illustrasjonene hadde løftet seg betraktelig. Bakgrunnene er nå tredimensjonale teaterscener, innbydende og spennende å utforske. Og dialogene mellom deg og dine kompanjonger har fått nytt liv etter at stillbildene ble byttet ut med 3D-modeller av deg, Luke, Emily og mange andre. Der dine tidligere opplevelser var en slags miks av anime og manga med korte filmsekvenser blandet med stillbilder og tekstbasert dialog, gjør de nye animerte dialogsekvensene seg svært bra. Spesielt med 3D-modusen aktivert.

Professoren trekker på smilebåndet.

– Det var godt å høre, jeg var nemlig noe nervøs for hvordan jeg kom til å ta meg ut i 3D-form.

– Ingenting å frykte professor, det så strålende ut.

En plutselig lyd av et bor fra tannlegekontoret stjeler oppmerksomheten til de to, som venter til lydene svinner bort før de fortsetter samtalen. Det er professoren som griper ordet igjen.

– Så du likte presentasjonen, men hva med selve historien. Innholdet?

Jon Cato lener seg fremover.

– Den føltes inspirert. Langt mer inspirert enn på lenge. Historien om den maskerte mannen som herjer i byen, kombinert med tilbakeblikket til din egen ungdomstid fungerer kjempebra. Du viser en side av deg selv som vi aldri har sett før, og det er spennende. Det er åpenbart at eventyrene dine ikke lenger bare formidles via håndholdte konsoller, men også har blitt TV-serier. Jeg ble rett og slett sjarmert av historien denne gangen.

– Dette var jo helt overveldende, ingen innvendinger altså?

– Vel, som vanlig har du og dine kompanjonger en tendens til å prate litt for mye til tider, det kan bli litt vel mye venting gjennom forutsigbar dialog. Men ettersom dialogene er langt mer levende nå med animerte figurer, plager det meg ikke så mye.

Professoren stryker en hånd ettertenksomt mot kinnet, og leter etter de riktige ordene før neste spørsmål. Han åpner munnen og begynner å snakke, men stopper igjen. To ganger, før Jon Cato griper ordet.

– Er det gåtene du lurer på, professor?

Professoren nikker nervøst.

– Gåtene fungerer de. Men som jeg har nevnt før, det virker som de første spillene brant opp mye av det kreative kruttet. For en spillserie som belager seg på å utfordre spillene gjennom logiske gåter – klassiske gåter som i mange tilfeller har eksistert i hundrevis av år – sier det seg selv at kildematerialet fort blir tømt, forteller Jon Cato.

Professoren fester blikket i gulvet og sukker tungt. Jon Cato trekker pusten et par ganger, før han fortsetter.

– Men dere skal ha for originaliteten. Noen har lagt hjernen i bløt for å komme opp med nye vrier på oppgavene, og selv om jeg sjelden satt fast hygget jeg meg hele veien.

Blikket til professoren flyttet seg opp mot kongeportrettet.

– Noe jeg likte spesielt godt i år var et par av minispillene i kofferten. Butikkspillet der man skal plassere ut varer i riktig rekkefølge var gøy, og selv om kanintreningsspillet til Luke kanskje føltes litt for mye som Nintendogs, er de laget med sjarm og innlevelse, fortsetter Jon Cato.

Professoren møtte blikket nok en gang.

– Takk for tilbakemeldingen, Jon Cato. Du skal vite at jeg setter pris på dette. Jeg har ikke forsøkt å unngå deg det siste året, men med animasjonsfilmer og nye konsollformater har det vært et svært tidkrevende år for meg, jeg håper du forstår, forklarer professor Layton.

Jon Cato reiser seg fra stolen.

– Selvsagt, professor. Det var ikke meningen å anklage deg for noe. Våre årlige møter er et av høydepunktene mine, og jeg er glad for å høre at du setter pris på mine tilbakemeldinger, sier Jon Cato, mens han tar på seg jakken som hang på stumtjeneren.

– Ditt nyeste eventyr makter å fornye sjangeren som holdt på å stagnere på DS. Det gleder meg stort, sier Jon Cato mens han åpner utgangsdøra.

– Vent, roper professor Layton.

– Hva med din endelige vurdering? Karakteren?

– Det, kjære venn, får du finne ut av selv. Jeg har skjult den i omgivelsene. Lykke til.

Døren lukker seg bak Jon Cato, og professoren setter seg sakte ned mens han grubler over Jon Catos siste ord. Han løfter blikket og studerer omgivelsene. Et lettet uttrykk brer seg over fjeset hans, og munnen åpner seg i et bredt smil.

Hva ble karakteren? Klarer du å løse Jon Catos gåte? Og fikk du med deg hans forrige krimgåte med Professor Layton?

Se flere bilder fra spillet på neste side!

Professor Layton and the Miracle Mask er utviklet av Level-5 og utgitt av Nintendo. Spillet er lansert til Nintendo 3DS.