Det har gått noen år siden vi sist befant oss i det konfliktfylte kontinentet Thedas. Et land som har hatt sine plager og utfordringer gjennom sin lange og svært mørke historie. Nå er endelig Bioware klar med tredje hovedspill i serien, og forventningene har økt i takt med årene som har gått. De forventningene er imøtekommet og overgått. Inquisition er rett og slett beviset på at Bioware fortsatt klarer å utøve den magien de engang praktiserte med spill som Mass Effect 2.

Et kontinent i krise

Å være glad i rollespill betyr at man er villig å investere i det som også skjer utenfor historien. Dragon Age serien har siden starten i 2009 blitt en enorm verden med hundrevis av historier og myter blandet inn med humor og dedikasjon til fansen av serien. Selve navnet Thedas kom fra forumene til Bioware, (The Dragon Age Servers) og det er mange detaljer som er blitt bestemt etter dialog med fans. Nå har de kanadiske utvikleren endelig laget et kapittel som viser serien og fansen respekt.

La oss være ærlige, Dragon Age 2 var aldri den store episke videreføringen av det som Dragon Age: Origins la opp til. Det ser ut til at Bioware skjønte at fansen ville mer av det som første spill fristet oss med, og har dermed puttet enorme mengder av det inn i Inquisition. Spillet er rett og slett gigantisk.

Historien starter to år etter Dragon Age 2 og verden er i fullstendig kaos. I det svært franskinspirerte keiserdømmet Orlais foregår det en borgerkrig, mens magikere i resten av verden er i et opprør mot sine undertrykkere, såkalte Templars. All volden fører til at ingen overvåker demonene som lever i en annen dimensjon, The fade, og som bare venter på en sjanse til å komme seg inn i den virkelige verden. For å finne en løsning samles de viktigste aktørene til en fredskonklave i et tempel i fjellene for å roe ned gemyttene. Det ender med katastrofe når en eksplosjon dreper alle, og dimensjonale rifter åpner seg. Du er den eneste overlevende og i hånden har du et symbol som kan lukke disse riftene. Uten noen andre mulighet blir inkvisisjonen fra gode gamle dager gjenopprettet med det formålet å lukke riftene og finne konspirasjonen bak alt sammen.

Jeg må si at jeg koste meg med Inquisition. I motsetning til Mass Effect 3 og mange andre rollespill er historien ikke basert på en lineær rød tråd med noen påbygde og malplasserte sideoppdrag hengende på den, men snarere et mosaikk hvor hvert oppdrag er en brikke som gir oss et helhetlig bilde. Selve hovedhistorien kan du kjøre gjennom 10-12 timer, men det skal ikke være Bioware sin feil at du ikke setter pris på helheten i spillet. Hvis du velger å spise kun burgerbrødet på hamburger kan du ikke klage over at det ikke smakte. Det er nemlig tusenvis av ting man kan gjøre, og hvert eneste av tilfører en mer tilfredsstillende helhet for opplevelsen.

Oppdag og utforsk

Det er tydelig at Bioware har blitt inspirert av Skyrim. Ti åpne områder som er enorme i seg selv kan utforskes, og hver eneste av dem har hemmeligheter og sideoppdrag gjemt i hvert hjørne. Det er tusen ting man kan gjøre i Inquisition, og nesten hver eneste av dem føles nødvendige og konstruktive for den siste kampen mot de onde kreftene som truer verden. For første gang på lenge føler jeg ikke at jeg er en ensom helt, men leder av en hær som kjemper for det gode. Når jeg i tillegg får et slott å kommandere etter noen timer ut i historien går tankene tilbake til gode gamle dager. De dagene på den originale PlayStation, hvor grafiske restriksjoner gjorde at utviklere ble kreative når det gjaldt gameplay og underholdning. Hvor det viktigste ikke var antall FPS eller å appellere til å så mange som mulig, men å skape en verden rik på underholdning og belønne dem som investerer tid i spillet.

Det intrikate kampsystemet som vi kjenner igjen fra Dragon Age: Origins er også pusset kraftig opp. Det taktiske elementet har fått mye mer plass, og hvis du spiller på alt annet en laveste vanskelighetsgrad kreves det litt planlegging for å vinne de store kampene. Inquisition tilbyr deg likevel hele tiden muligheter for å gjøre deg litt bedre. Jeg følte aldri at de mange mekanikkene rundt spillet ble for kompliserte, og i stor grad oppfordret det meg til å spille litt mer så jeg kunne finne den unike blomsten eller det sjeldne metallet for å gjøre våpenet mitt litt sterkere. Inquisition har klart å balansere spillet godt nok til at man alltid har en mulighet til å komme seg videre fra en vanskelig kamp. Det er hele tiden en felles samhandling mellom de mange forskjellige delene av spillet.

Dessverre er ikke systemet helt perfekt enda. Selv om jeg synes at de store åpne minibrettene er en genial løsning fra Bioware, så er det såkalte krigsrommet fortsatt preget av mangler.  Det lukter mikrotransaksjoner lang vei av nedtellingsklokken som kommer opp hver gang du sender en av dine rådgivere på et oppdrag. Jeg forstår at man ikke vil åpne opp alt på engang og dermed skape ubalanse, men det må da finnes en bedre måte å gjøre det på. En av oppdragene tar hele 36 (!) timer å gjennomføre. Likevel er det noe vanedannende med dette som gjør at jeg kommer tilbake hver eneste dag.

Sterk historie

Så til det punktet jeg liker best i rollespill, historien. Inquisition tar meg tilbake til de gode gamle rollespillene fra 90-tallet, hvor fokuset var på å skape noe unikt og revolusjonerende. Det er rett og slett en profesjonell litterær gjennomgang som aldri blir klisjefylt eller monotomt. De sentrale teamene som krig, kjærlighet og religion blir grundig gjennomgått og endres utefra dine egne valg. For første gang føler jeg at et spill gir meg en mulighet til å ikke bare velge en historie, men også velge en identitet for deg selv. Det er en bragd i seg selv at Bioware klarer å utvikle de litterære kunstneriske mulighetene et spill kan gi. Særlig når det fremdeles krangles om spill i det hele tatt kan defineres som kunst.

Historien og særlig antagonisten, representer også et unikt perspektiv på religion som enkelt kan overføres til vår verden. Gjennom hele spillet er det en gjennomgang av mørke krefter som ikke baren truer verdens fysiske eksistens, men også den generelle troen på det gode. Vi spiller en person som bokstavelig talt har hele verdens skjebne i sine hender. Den eneste som kan lukke riftene som dukker opp over hele Thedas. Det er likevel ikke det som gjør at helten samler de gode kreftene, men troen på at den monteistiske guden «The Maker» har velsignet vår hovedperson. Rett før eksplosjonen i fredskonklaven så nemlig mange personer en mystisk kvinne rett bak hovedpersonen vår.

Mange tolket dette som at «The Maker» sendte sin kone Andraste for å velsigne protagonisten vår med det eneste våpenet som kunne stoppe mørket. Denne religiøse profilen er en rød tråd gjennom hele spillet, hvor vi får flere muligheter til selv definere vår holdning til religion og de dogma og riftene som eksisterer. Det er imponerende hvordan Bioware har klart å skape en verden hvor den religiøse eksistens alltid blir satt i tvil av kontra-dikterende beskjeder og hendelser. Det er få spill som klarer å balansere en slik liturgisk tolkning slik at det er spilleren selv som bestemmer virkeligheten av religion i Thedas.

Tunge religiøse diskusjoner er en del av historien.

Sterkt musikalsk bidrag

Et sterkt lydspor er ofte et svært viktig bidrag til den helhetlige opplevelsen av et spill. Det er som marinaden til en biff. Den gir den ekstra smaken som gjør at det går fra å være godt til å være noe man aldri glemmer. Fra Jeremy Soule sine episke orkestrale dobbeltoner i Skyrim til Jesper Kyd sin elegante elektronika-mystikk i Assassin’s Creed, musikk er essensielt for å en helhetlig opplevelse. Det er Trevor Morris som har fått ansvaret med hoved-musikken denne gang, og han har levert noen meget solide toner til å akkompagnere spillet.

Selve lydsporets hovedtema gjør nøyaktig hva den skal gjøre. Ikke bare bidrar den til å bygge opp selve klimakset i historien, den klarer også å skape en særegen audiovisuell identitet i likhet med overnevnte titler. Det finnes også et trettitalls sanger som blir sunget rundt om på diverse kroer i spillet. Disse sangene er preget av den middelalderske settingen som spillet befinner seg i, og har nydelig vokal akkopagnert av gamle musikkinstrumenter som setter oss i den stemningen spillet vil at vi skal være i. Det er klart det sterkeste musikalske bidraget spillemediet har hatt siden Skyrim engang fikk oss til messe om Dovakhiin noen mørke november-netter for tre år siden.

Årets spill

Det må innrømmes at 2014 ikke har vært det sterkeste året når det gjelder spilltitler. Helt på tampen fikk vi nå endelig en sterk tittel som gir oss nøyaktig det vi har håpet på når det gjelder nye muligheter for en ny konsoll. Hadde Inquisition kommet ut i fjor hadde nok det vært litt for svakt til å konkurrere om tittelen årets spill. I år så vil jeg påstå at det at det i hvert fall har vært dette halvårets beste spill og et lysglimt av håp i et hav av AAA-middelmådighet.

I en tid hvor progresjon i spill mediet har hovedsakelig dreid seg om grafiske og teknologiske forbedringer er det veldig velkomment å se et spill som tør å utforske spillmekanikker og litterære muligheter. Inquisition er et av de spillene du vil dra opp igjen gang på gang etter du er ferdig med hovedhistorien, bare for å enten sjekke om det er sant at du kan romantisere den kvinnelige speideren Harding eller om at historien blir bedre når du tar noen andre valg i Dragon Age Keep.

Det er et solid arbeid som Bioware har levert. De ekstra årene med utvikling har gjort både serien og sjangeren godt. Hvis rollespill utvikler seg videre fra det Inquistion har nettopp dannet grunnlaget for, vil det være umulig å si at spill ikke kan skape god kunst.

For første gang kan en helt skap av Bioware  danse.