Da skaperne av Rare Ware (nå Rare Ltd.) slo seg sammen til Playtonic Games og annonserte at de ville lage en spirituell oppfølger til gamle 3D-platformere som Banjo-Kazooie(1998) og Donkey Kong 64(1999), var jeg mildt sagt nysgjerrig. Bortsett fra sporadiske utgivelser av Super Mario, er 3D-platformere en nærmest utdødd sjanger. Spesielt etter den siste Banjo-Kazooie-utgivelsen, men la oss ikke snakke om Nuts and Bolts(2008). Oppveksten min bestod hovedsakelig av 3D-platformerspill, hvor Super Mario 64(1996), Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie(2000) stod i fokus, og det er noe jeg har savnet i den moderne spillverden. Playtonics Kickstarter sprengte alle grenser, og to år senere kunne vi endelig møte to nye karakterer i en splitter ny verden.

Yooka-Laylee er helt klart en spirituell oppfølger til Banjo-Kazooie med elementer av andre kjente Rare Ware-titler. Banjo-formelen er på plass. Du må samle ting for å låse opp nye områder, og løse puzzles eller utforske for å finne de forskjellige samleobjektene. Allikevel er det en helt annen stemning over Yooka-Laylee. Det føles ikke ut som en Banjo-Kazooie-klone, noe jeg halvveis forventet.

Denne gangen handler det om å samle Pagies (sidene) til den magiske boka kalt “The One Book”, etter at den onde Capital B samler inn alle bøkene i verden (med litt hjelp fra Dr. Quack og hans Corplets). Han er nemlig ute etter denne spesielle boka, tilfeldigvis i Yooka og Laylees besittelse, fordi den har evnen til å skrive om selve virkeligheten. Han vil også ha monopol på alle bøker, slik at han kan tjene masse penger på det selvsagt. Hvem trenger originalitet når man kan masseprodusere allerede eksisterende ting? Man skulle nesten tro Playtonic baserte dette på en ekte hendelser. Uansett! Når man samler Pagies kan man bruke dem til å låse opp baner ved å putte dem inn i bøker kalt “Grand Tomes”, og har man nok Pagies kan man også utvide banene for å gjøre nye områder tilgjengelige.

På alle banene er det et satt antall samleobjekter. Man har 25 Pagies og 200 Quills som man må samle for å komme videre. I tillegg må man finne fem forskjellige Ghost Writers på banene, som fungerer på samme måte som Jinjos i Banjo-Kazooie, bare at denne gangen må man utføre mer spesifikke ting for å samle dem. Enten finne den som leker gjemsel eller mate det ufyselige spøkelset som raper uhemmet. Det er også en boss på hver bane, et objekt som utvider helse og et objekt som utvider energinivå, i tillegg til Dr. Puss som transformerer duoen, Rextro som lar deg spille et retrospill, og Kartos som vil ha deg med på en berg-og-dalbane i gruvevogn. Og det er haugevis av andre puzzles som må løses for å samle alle Pagies og Quills på banene. Noen er ganske rett frem, og andre krever at man tenker litt utenfor boksen. Noen ganger reiv jeg omtrent ut håret før jeg fant den noe åpenbare løsningen i klassisk “hva om jeg bare”-stil.

Yooka og Laylee starter nemlig med seks liv og en energilinje. Energilinjen tappes ved å bruke forskjellige evner man lærer av slangen, Trowzer. Ved å spise sommerfugler fyller man på liv, og om man samler dem, fyller man opp energien. Selv om energinivået fyller seg opp automatisk over tid, anbefaler jeg å samle sommerfugler i visse tilfeller. Istedetfor å samle forskjellige fjær eller egg, som i Banjo-Kazooie, dreier alt seg om energinivået, noe som funker helt greit og kan være med på å gjøre utfordringene vanskeligere. Det hjelper også veldig å utvide energilinjen, noe som er nærmest nødvendig for å kunne fullføre spillet.

Som sagt lærer slangen Trowzer bort nye evner til duoen i bytte mot Quills man samler på banene. Utviklerne har virkelig lekt seg med hva slags evner en kameleon og en flaggermus har, og hvordan de kan bruke dem i forskjellige puzzles. Stikkordene er supersonisk lyd og kameleonens mulighet til å kamuflere seg eller strekke ut tunga. Man finner Trowzer i hver eneste verden med nye, eksklusive evner til ekstremt lave priser*.

*Denne anmeldelsen er sponset av Trowzers Worldwide Incredible Traders Co. Ltd.

Likt måten Mumbo-Jumbo og Humba transformerer Banjo og Kazooie, transformerer Dr. Puss Yooka og Laylee. Det er en unik transformasjon på hver bane, selv om noen av transformasjonene ikke får vist sitt sanne potensiale. Dinosauren Rextro lar deg spille forskjellige retro-inspirerte minispill på hver bane som man også kan spille sammen med venner lokalt i flerspilleren, og Kartos tar deg med på gruvevogntur basert på gruvevognsegmentene i Donkey Kong Country(1994). I tillegg har alle bossene på banene fin variasjon, og man må bruke de forskjellige spillestilene og evnene man har lært for å overvinne dem.

Det finnes også andre samleobjekter som for eksempel tonics som gir deg forskjellige fordeler. Disse låses opp underveis ved å utføre forskjellige handlinger og utfordringer, og kan aktiveres hos automaten Vendi. Man kan dog kun aktivere en om gangen, så man får velge om man vil ha et ekstra liv, la visse evner bruke mindre energi, eller høre en spesiell lyd når man nærmer seg sjeldne samleobjekter. Til slutt er det også en piratskatt i hver verden, som er ekstra vanskelig å finne. Så det gjelder å lete i hver eneste krok. Jeg brukte personlig 28 timer på å finne alt, men kunne godt tenkt meg et par samleobjekter ekstra som låste opp hemmeligheter eller easter eggs. Hva med Stop ‘n’ Swop 2.0? Allikevel er det noen hemmeligheter i spillet som Playtonic ennå ikke har avslørt, noe jeg er veldig nysgjerrig på.

For å gjøre opplevelsen komplett, har Playtonic valgt å ansette tre komponister de har jobbet med tidligere. Grant Kirkhope (Banjo-Kazooie/Tooie, GoldenEye 007, Donkey Kong 64), Ray Wise (Battletoads, Donkey Kong Country, Star Fox Adventures), og Steve Burke (Viva Piñata, Conker: Live & Reloaded, Banjo-Kazooie: Nuts and Bolts). Grant Kirkhope står for temaene i de forskjellige verdenene, inkludert temaet til den onde Capital B, samtidig som Ray Wise og Steve Burke står for musikken i minispillene og noen av bosskampene. Selv forventet jeg mer melodi- og temabasert musikk som i Rare Ware-titlene, men musikken i Yooka-Laylee er på mange måter mer basert på stemning.

Misforstå meg rett. Det er nok av temaer i Yooka-Laylee som lett setter seg på hodet, men jeg tør å påstå at temaene i de eldre spillene var mer minneverdige og fengende. Men dette er ikke en dårlig ting, tvert imot. Dette hjelper heller med å vise at Yooka-Laylee er noe annet, og at det står på egne ben, selv på musikkfronten. Frykt allikevel ikke, for det er nok av instrumenter og melodier som tar meg tilbake til Nintendo 64-eraen, de høres bare mer realistiske ut denne gangen. Komponist-trioen har gjort en kjempegod jobb med å sette stemningen for buddy-duoen.

Og apropos stemning vil jeg nevne hub-verdenen, Hivory Towers, som utgjør samme rolle som Gruntilda’s Lair fra Banjo-Kazooie. Men stemningen er en helt annen. Hvor Gruntilda’s Lair var en skummel grotte, er Hivory Towers et industrielt fabrikkområde med en unik personlighet. Jo mer jeg fikk øynene opp for at plassen ikke skulle være en direkte kopi av Gruntilda’s Lair, jo mer følte jeg på stemningen, definert av Kirkhopes temamusikk og Capital Bs narsissme. Som alt annet i spillet er formelen der fra de gamle klassikerene, men tatt i en ganske annen retning. Allikevel er jeg veldig glad for de tok med Capital Bs spydige kommentarer når man vandrer i hub-verdenen, slik Gruntilda gjorde i Banjo-Kazooie, og selv den lydbaserte måten karakterene snakker på.

Man kan ikke annet enn å si at Yooka-Laylee er denne generasjonens Banjo-Kazooie. Man får quiz-utfordringer av kvakksalveren Dr. Quack i tide og utide, store verdner fylt med samleobjekter, fargerike karakterer, og en ny duo man lett blir glad i. Litt fordi personlighetene deres minner veldig om en annen kjent duo. Det ligger helt klart mye forkjærlighet i nostalgi for min del, men Yooka-Laylee er nøyaktig hva det skal være. En moderne vri på de gamle 3D-platformerene.

Først var jeg en smule skuffet fordi jeg innerst inne forventet Banjo-Threeie, men så gikk det opp for meg at dette var et helt annet univers. Et univers jeg raskt forelsket meg i. Det store ønsket mitt er at yngre spillere kan kose seg med Yooka-Laylee på samme måte jeg gjorde med Banjo-Kazooie på 90-tallet, og 10 år senere går tilbake med den samme nostalgiske følelsen jeg har for de gamle 3D-platformerne. Den store drømmen er selvsagt en ny, gylden tid for 3D-platformere, og et håp om at kameleonen og flaggermusa kan skinne i mange eventyr fremover. Helst flere enn bjørnen og fuglen. Og med det relativt nye POI(2017) og det kommende A Hat in Time kan det se ut til at Mario får konkurranse igjen.

Selv om jeg savner sammensveisingen av verdner fra Banjo-Tooie, og et par baner og evner ekstra, har jeg fremdeles på følelsen at Yooka-Laylee utgjør samme grunnlaget Banjo-Kazooie gjorde for Banjo-Tooie. Man skal ikke se bort ifra at “Yooka-Tooie” blir større og bedre på alle mulige måter. Jeg har virkelig troen på at Playtonic leverer flere fantastiske titler i fremtiden, for Yooka og Laylee har bare knapt startet eventyret sitt.

Jeg kan knapt nok uttrykke hvor mye jeg gleder meg til fortsettelsen på Yooka-Laylee! Frem til da kan vi alle kose oss med Grant Kirkhopes Yooka-Laylee Rap på repeat.